Peder Alger Astrup står det på ytterdøren i 83-åringens bolig på Grønfjellet i Lindås kommune. Men han presenterer seg vitterlig som Per Alger. Og legger til: – Nikolais og Engels sønn fra Afrika.

Og nettopp navnet på den sjette i rekken av ekteparet Astrups åtte barn er en bitte liten, men spennende del av den kjente malerens myteomspunne liv.

– Jeg het Per Alger i 50 år. Og spesielt i Jølster trodde de jeg var stormannsgal da jeg plutselig skiftet navn til Peder Alger. Men sannheten er at min bestemor leste utydelig fra lappen da hun bar meg til dåpen i Valer kirke. Jeg skulle hete Per, men ble oppskrevet som Peder. Jeg og alle andre trodde da også at Per Alger var mitt navn, helt til jeg fikk brev fra Folkeregisteret etter 50 år. Så da måtte jeg skifte navn på dørskiltet. I Bergens Tidende kan du velge hva du vil kalle meg for, sier 83-åringen.

Ut i verden

– Men Alger har du hett alle disse årene?

Den pensjonerte maskinisten, verkstedarbeideren, sjubarnsfaren og sjømannen smiler. Før fortellingen om Algerie kommer, snakker han om kommunestyret i Jølster. Om det han kaller de sinnssyke planene om et besøkssenter på naboeiendommen til Astruptunet, om politikerudugelighet, løgner og at hans far, den store maleren, ville blitt forbanna hvis han hadde levd.

– Han som ble sint bare vi barna brakk en liten grein, ville vært sjokkert om naturen og nabogården skulle bli rasert for et grusomt besøkssenter.

Så starter han ferden til Algerie i 1922. Forteller om kunstnerpappaen som trengte inntekter, og som fikk en spennende jobb via forretningsmannen og donatoren Conrad Mohr.

– En 65 år gammel skipsreder i Bergen hadde giftet seg med en 20 år gammel pike. Og hun ville se verden. Problemet var at skipsrederen ikke var språkmektig. Dermed fikk Nikolai Astrup jobben som tolk på den to år lange ferden.

Født i Algerie

Per Alger forteller at hans mor også fikk være med. Bestemor steppet inn som barnepasser for fem i Jølster. Og Engel Astrup holdt tett om at hun ventet sitt sjette barn.

– I Algerie kunne hun ikke skjule meg lenger. For der ble jeg født på et sykehus i Alger. Min far var til stede under fødselen. Men dro videre for å tolke for skipsrederen i Spania. Først etter 14 dager kom mor og jeg etter. Og da ble det bestemt at jeg skulle hete Alger til mellomnavn.

Det varte og rakk før Per Alger kom til Norge for første gang. For Astrupslektens afrikaner ble med både til Tyskland, Sveits, England og det nære Østen. Men til slutt ble han døpt Peder Alger i Valer kirke, for på Østlandet var onkelen Alf Bastiansen prest. Og hos han bodde maleren, fruen og gutten fra Alger i en måned, før de returnerte til Sandalstrand på sørsiden av Jølstravatnet.

– Far fortalte senere at de kom fra fjern og nær for å se «dyret fra Afrika». Da jeg ble gammel nok til å forstå det, ble jeg rett og slett folkesky, og stakk til skogs. Det samme gjorde forresten far også. Rømte når han så det kom gjester han ikke likte, sier Per Alger, og navngir kjente forfattere og andre.

– Nikolai så gjestene fra atelieret sitt, og løp for å gjemme seg. Han sa at jeg gjorde rett i å stikke av, jeg også. Og så satt vi i evigheter under fjelhyllen, mens han fortalte om troll, tusser og underjordiske, minnes sønnen, med tårer i øynene.

Ingen ble rike

Nikolai Astrup døde som 48-åring da sønnen fra Afrika var seks år. Minnene om faren er likevel mange. Spesielt hans omsorg for de åtte barna. Men også for naturen, alle bærbuskene, frukttrærne, rabarbraen og mye mer. – Han ble alltid sint hvis vi skadet et tre. Både av hensyn til naturen, men også motivene. Mitt aller første minne om han er at han satte øretelefonene til et radioapparat på ørene mine. Og det rare var at da snakket de i radioen om 30 biler som hadde brent opp i Algerie, smiler Per Alger, som avviser på det mest bestemte at de åtte barna følte at de vokste opp i fattige kår.

– Far fikk aldri oppleve at kunsten hans ble virkelig verdifull. Og ingen av oss barna ble rike. Vi arvet 30.000 kr hver da Jølster kommune kjøpte barndomshjemmet vårt. Og vi fikk hvert vårt maleri. Alle solgte i dårlige tider. Selv solgte jeg «Grotten» for 230.000 kroner da jeg var syk. Etterpå ble kjøperen, milliardæren John Fredriksen, tilbudt fire millioner for det. Nå er prisantydningen åtte.

– Bitter? – Nei, vi har hatt et rikt liv.

Rune Sævig
Rune Sævig
Rune Sævig
Rune Sævig