– Mange foreldre gråter og er fortvilte. I mange tilfeller er problemene barna sliter med arvelige, slik at foreldre er ekstra sårbare. De kan ha problemer med å skrive og å formulere klager, og lar det bare være. De føler seg ofte også underlegen når de sitter i møter med PPT og skole, og lar være å ta opp kritikkverdige forhold.

Det sier Eivind Hovlandsdal. Han er tobarnsfar, leder av foreningen ADHD Hordaland, styremedlem i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Hordaland, med ansvar for skole og opplæring, og også avdelingsleder ved en videregående skole.

– Blir drittsekk

– Foreldre reagerer også med sinne og frustrasjon, påpeker Hovlandsdal, som ikke liker å tenke på hvordan han for noen år siden følte han var nødt å opptre for å få hjelp i tide til et av hans egne barn:

Barnet hadde vært gjennom utredning, men manglet én vurdering. Hovlandsdal opplevde at hans forsøk på å få rede på når vurderingen skulle bli gjort, var som å møte veggen.

– Til slutt fikk jeg vite at det var 14 måneders ventetid. Jeg sa vi hadde bruk for vurderingen nå. Den hadde stor betydning for hvordan starten på skolegangen skulle være. Man gikk med på å se på saken en gang til, og det kom et brev i posten med at ventetiden var blitt ti måneder, sier han og fortsetter:

– Noen ganger blir du drittsekk, selv om du er godt oppdratt ¿ Jeg ringte igjen og sa «Jeg kommer til å ringe deg hver eneste dag, til det skjer noe». Samme dag lå et ufrankert brev i postkassen med innkalling til time. Men det er jo ikke slik det skal være, sier tobarnsfaren.

Mangelfull oppfølging

Kommunene og fylkeskommunene svikter først og fremst ansvaret de har for å følge med på om elevene faktisk får den spesialundervisningen de har rett på, og om saksbehandlingen er riktig. Minst 70 prosent har ikke kontrollsystemer i det hele tatt eller uforsvarlige systemer.

Dette er andre gjengangere:

  • PPT er uklare, og beskriver ikke hva slags opplæring eleven skal ha.
  • Vedtak eller avslag på spesialundervisning er så uklare at det er tvil om hvilket opplæringstilbud eleven skal få. Det gjør det også vanskelig å klage.
  • Individuelle oppfølgingsplaner (IOP) er uklare, blant annet med mål som ikke er målbare.
  • Halvårsplaner skal gi vurdering av resultater etter IOP. De viser ikke oppnådde mål, og hva som skal skje videre.
  • Det mangler skriftlige vedtak når eleven ikke har rett til spesialundervisning. Slik forsvinner klageretten.
  • I en kommune anbefalte PPT 190 årstimer spesialundervisning. Eleven fikk ingenting. Klage førte til delvis medhold.

– Vi kan ikke ha det slik

Dette overrasker ikke Hovlandsdal.

– Mange barn får ikke den spesialundervisningen de skal ha. Det er et så dårlig håndverk som til tider blir gjort av Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og på skolene, at vi ikke kan ha det slik. Kommunene må opprette brukerutvalg for spesialundervisning, slik at foreldrestemmene kan høres. Sentrale myndigheter må følge kommunene bedre opp. Og hvor er Barneombudet? Han er jo totalt fraværende i forhold til disse elevene, sier han.

Hovlandsdal mener PPT-kontorene må vise en sterkere holdning overfor skoler som ikke følger opp anbefalingene fra PPT.

– PPT-kontorene har en klar plikt til og fronte behovet for tilstrekkelig spesialundervisning i saker der det er gjort en faglig vurdering. All forskning tilsier at tiltak på dette området også er meget god samfunnsøkonomi. Senere brannslukning utløser ofte store kostnadskrevende tiltak.

Organisasjonsmannen poengterer at PPT-kontorer og skoler også gjør godt arbeid. Men fremholder at det ikke er uvanlig at en og samme skole, et og samme PPT-kontor, og en og samme medarbeider, gir elevene vidt forskjellige oppfølginger.

I 2006/2007 ble det gjort 37036 vedtak om spesialundervisning i Norge.

Amundsen, Paul S.