Øye for stein har Hans Christian og Anne-Britt Berntzen. Det som begynte som en familiesamlende hobby, har utviklet seg til en nesten altoppslukende interesse — 'nesten' fordi de også pleier en samling av kaktuser og andre sukkulenter. Når vi så tar med at de to traff hverandre på tre meters dyp i Sentralbadet, på et dykkerkurs, skjønner vi at dette ikke er utpregete stuegriser.

Hammer og meisel

— Vi ferdes mye i fjellet, ja. Og dette med steinsamling kom fordi vi ville finne på noe hele familien kunne ha glede av så snart barna ble store nok til å være med på tur.

Hans Christian forteller om den gangen den ene datteren plutselig sa at hun ikke kunne gå lenger. Ikke gå lenger? Det var jo bare å sette det ene beinet foran det andre! Det var ikke bare - jentungen var nedlastet med stein i alle lommer.

Siden har barnas interesse fortatt seg noe, men nå kommer barnebarna med stein de har funnet - og vi ville tro det ikke er mye Hans Christian ikke kan svare på. Han er blitt en dyktig amatørgeolog som leser geologibøker på sengen og har utstyr til kutting og sliping i underetasjen.

— Og som, når dette her forsvinner, sier han og vifter ut mot snølandskapet, - alltid har hammer og meisel i bilen.

Stein på sølvtøyplass

Våren 1979 meldte han seg inn i Bergen og omegn geologiforening der han satt i styret i 12 år og var formann i seks. Kurs holder han også - og når han ikke er hjemme, kan det hende at Anne-Britt sniker til seg en bergkrystall og lager et vakkert halssmykke og noen øredobber. Hans Christian ler av det, og vi kan ikke skjønne annet enn at han da bare går ut og finner mer. Eller noe annet.

Forresten kan det være han bare finner noe mer hjemme hos seg selv. Vi møter stein allerede i inngangspartiet, bilder av stein i trappeoppgangen, en stor blomsterkasse med opplyste stein rundt det grønne og en hel veggreol full av stein. Med stein også i noen av skuffene der andre ville hatt sølvtøy. Og idet vi skal gå, oppdager vi en stabel av grunne skuffer med små stein bak yttertøyet, arv fra en systematisk samler i Danmark. Han visste at steinene hans ville komme i gode hender hos Hans Christian som også er en systematiker, røper konen.

Kjedelig tunnel

Vi faller i staver foran veggreolen. Her er en verden av former og farger. Noe ser ut som en liten børste - «Ikke rør!» sier verten advarende idet hånden vår er på vei for å kjenne hva børsten er for noe - andre som sølvterninger. Det glimter og skinner i krystallformer, og i nederste hylle ligger en voksen klump svovelkis fra ubåtbunkeren på Laksevåg.

Mye av steinen hos familien Berntzen er funnet på hjemlige trakter. Han samler så å si alt, men er spesielt interessert i alle former kvarts og kalkspat. Og så er han glad i veibyggerne våre.

— Hordaland vegkontor er kjekt, det bruker dynamitt, sier han med et stort smil og kan fortelle hvilke stein han har funnet i hvilke tunneler og veiskjæringer. Men Fløifjelltunnelen som ekteparet var halvveis inni før den åpnet, får geologikarakteristikken kjedelig.

Glimrer i mer enn gull

I tillegg til at de ser og finner selv, drar de også iblant på steinturer om sommeren og steinmesser i utlandet, kjøper, selger og bytter. De bytter også med Bergen museum, der Berntzen ikke helt få ganger har sittet og veiledet interesserte på den årlige Steindagen.

— Og fortalt dem at det ikke er gull de har funnet, men svovelkis?

— Det hender, ja. Men jeg pleier å si til folk som kommer med stein at «Hvis du syns han e' fin, så e' han fin.»

For fin kan stein være. Men alle disse mindre og små bitene i plastesker ...

— Her er en del dubletter og vel så det. Men vi kan jo ikkje kaste!