KronikkEirik Wærness, påtroppende adm.dir. og Erling Kvadsheim, seniorkonsulentEcon Pöyry

CO2-lagring omtales av enkelte som vårt neste «oljeeventyr». Sjefsforsker Erik Lindeberg ved SINTEF har i flere avisinnlegg drøftet potensialet for sikker lagring av CO2 i undergrunnen, og hevder at kostnadene ved utforskning av lagringssteder blir små «i forhold til den verdien lageret representerer dersom vi kan lagre flere hundre millioner tonn CO2 i det».

Jan M. Nordbotten og Helge K. Dahle ved UiB viste i BT den 8.2 til at norske bedrifter har «store fortrinn når teknologien kommersialiseres i stor skala». På den annen side har for eksempel Jan Petter Hansen, også ved UiB, i BT den 7.2 helt kaldt vann i blodet på enkelte og kritisert vyene om at CO2-lagring vil føre til et nytt industrieventyr for Norge.

CO2 i store mengder

Det kan hende det tekniske potensialet for sikker lagring av CO2 på norsk sokkel er betydelig. Det kan også hende at dette potensialet kan utnyttes som følge av at det utvikles teknologi som gjør det mulig å fange CO2 i store mengder fra utslippskilder ulike steder i Europa og transportere den til de norske lagrene. I så måte gir dette spennende vyer for en potensiell løsning på utfordringene med for høye CO2-utslipp til atmosfæren. Lagring av CO2 på norsk sokkel betyr imidlertid ikke at Norge dermed vil oppleve et nytt «oljeeventyr». Det beste vi kan forvente er en industri med normal lønnsomhet på de investeringene som må gjøres, som i og for seg også kan være interessant.

Det neste olje-eventyret

I argumentene om at CO2-lagring kan bli det neste oljeeventyret har for eksempel Stavanger Aftenblad med utgangspunkt i forutsetninger om lagringskapasitet og kostnader anslått at CO2-lagring kan innebære en industriell aktivitet på 50.000 milliarder kroner. Videre hevdes at aktiviteten kan gi litt færre årsverk enn dagens oljeindustri, men vare mye lengre enn oljealderen.

En stor industri er imidlertid ikke nødvendigvis veldig lønnsom. En spesiell side ved petroleumsnæringen er at prisen på oljen og gassen stort sett er vesentlig høyere enn kostnaden ved å produsere den.

Vi har dermed fått oljeinntektene som tilleggsinntekter i forhold til verdiskapingen for øvrig. Hva skal til for at CO2-lagring skal få samme posisjon i fremtiden?

Usikkert potensial

Det er svært usikkert hvor mye CO2 som kan fanges, transporteres og eventuelt lagres på norsk sokkel. De tekniske og juridiske sidene ved denne aktiviteten er langt fra avklart. Potensialet for en norsk CO2-lagringsindustri er derfor usikker.

Hvis vi likevel kommer i en situasjon der det finnes løsning på de tekniske og juridiske utfordringene — er det sannsynlig at CO2-lagring skal bli en viktig inntektskilde og verdi for Norge?

Verdien av å fjerne CO2 vil trolig fastsettes i et internasjonalt marked og være lik en kvotepris. Denne må være minst like høy som kostnaden ved fjerning, transport og lagring for at noen skal etterspørre lagertjenester. Da kan Norge som selger av lagringskapasitet tjene penger på en transaksjon med en kjøper, for eksempel eieren av et tysk kullkraftverk.

Lite hyggelig for klimaet

Om vi klarer å tjene mye penger på dette, avhenger av konkurransen fra andre lagre i Tyskland eller andre steder. For at prisen på lagringstjenester skal være høy, må det være lite tilgjengelig lagringskapasitet i forhold til etterspørselen. Det er hyggelig for dem som kan tilby lager, men lite hyggelig for klimaet, siden lite CO2 blir fjernet og lagret. Lindeberg hevder at det kan finnes kapasitet til å lagre flere hundre ganger de samlede EU-utslippene bare i Nordsjøen. Det kan tyde på at det finnes kapasitet andre steder også, men betyr at prisen på lagertjenester vil være lav.

Da vil inntektene ved å selge lagertjenester neppe bli mye høyere enn kostnadene ved å frembringe tjenestene, og overskuddet blir ikke «oljeeventyrlig» selv om aktiviteten er stor. Det amerikanske energidepartementet viste nylig en oversikt over mange potensielle lagringssteder i nærheten av de ulike utslippskildene på det amerikanske kontinentet. Finnes det lagringsmuligheter der, finnes de trolig også i Europa.

Langt fra norsk sokkel

Det kan være grunn til å tro at vi vil møte konkurranse fra sandsteinsforekomster i Nederland og Tyskland og i andre områder i Europa nord for Alpene. Britiske og andre lands gassfelt som snart er tomme, kan også være alternativer som ligger nærmere og enklere tilgjengelig enn norske lagringsmuligheter. Utslippskildene i Europa ligger gjennomgående langt fra norsk sokkel. Eierne av utslippskildene vil i utgangspunktet lete etter lagringsmuligheter i nærheten, og ikke i Norge.

I den grad det finnes lagre nærmere utslippskildene, skal det godt gjøres at norske lagre blir konkurransedyktige. Kostnadene ved å legge rør for transport av CO2 (eventuelt å sende CO2 gjennom det eksisterende rørnettet når det får kapasitet) vil også være betydelige. Det som i noen sammenhenger kan være en fordel - Nordbotten og Dahle skriver at «Norge har en unik ressurs i forhold til gode lagringsformasjoner som ligger langt fra bebyggelse» - kan i et marked for lagringstjenester være en ulempe.

Langt fra kilden til Norge

Hvis det likevel viser seg at det er knapphet på lagringsmuligheter - er det sannsynlig at vi vil komme i en situasjon der EU og andre tillater at Norge skal tjene store penger på lagringstjenester og opptre som monopolist som maksimerer overskuddet? Er det grunn til å tro at den internasjonalt fastsatte prisen på CO2-utslipp blir så høy at den tvinger eiere av kullkraftverk og andre utslippskilder til å betale «ågerrenter» og overføre verdier fra egne land til Norge? Tror vi at de billigste lagrene i verden vil finnes i Norge, slik at det er vi som kan tjene superprofitt på forskjellen mellom den internasjonale kvoteprisen og summen av fangst-, transport- og lagringskostnadene fra kilden til Norge?

Det er viktig at kartleggingen av det tekniske og kostnadsmessige potensialet for fangst, transport og lagring av CO2 fortsetter. I tillegg er det behov for å analysere hvordan et eventuelt marked for lagring av CO2 vil fungere i grenselandet mellom marked og internasjonal storpolitikk.

CO2-LAGRING: Det er svært usikkert hvor mye CO2 som kan fanges, transporteres og eventuelt lagres på norsk sokkel, skriver artikkelforfatteren.

Illustrasjon: Tor Sponga