Niels Chr. Geelmuyden

Personlig gjør det meg ingen verdens ting at nåtidens humorister gjør åpenlyst narr av nordlendinger og narkomane og gamlinger og samer og alt som ellers måtte by seg av maktesløse grupper i samfunnet. Gjerne må de for min del henge ut Sven O. Høiby, Lynni Treekrem, Ari Behn, Kari Bremnes, Terje Søviknes, Mette-Marit, Jan Simonsen og Finn Kalvik. Men jeg kan samtidig ikke fri meg fra å synes at det er et stusslig valg av målskiver.

Det krever ikke veldig mye mot å kaste seg over fallerte visesangere eller dypt skandaliserte representanter for Norges fremste bajasparti. Å overfalle Lynni Treekrem eller Terje Søviknes medfører ingen risiko. Otto Jespersen er på trygg grunn når han fillerister Sven O. Høiby og Jan Simonsen.

Man står overfor ulykksalige mennesker som ganske grundig og for lengst har utlevert seg selv. Prinsippet synes å være at man velger seg ut enkeltpersoner og grupper som vanskelig kan ta til motmæle eller gi igjen med samme mynt. Kongefamilien er slik sett et optimalt offer. Det er bare å denge løs, uten omkostninger av noen art.

Iblant hender det også at Bondevik får kjørt seg. Det er veldig mye man kan og bør gjøre narr av statsministeren for. Giertsen og Jespersen har konsentrert seg om å gjøre narr av den medisinbruk som Bondevik underla seg da han for noen år siden pådro seg depresjon.

Av et hundretall mulige angrepsvinkler i et politisk landskap av dobbeltmoral og hykleri, velger man å fokusere oppmerksomheten rundt den eneste omstendighet ved statsministeren som han ikke kan klandres for. Dermed mister satiren sin tiltenkte brodd. «Drep meg, Herre, men ikke med graut», som det heter i sagaen.

Selvfølgelig ville det vært vesentlig mer aktverdig hvis man maktet å gjøre narr av de mange mediemoguler, milliardærer og munnhelter som behersker våre liv.

Hittil har jeg ikke opplevet at noen driver åpenlys gjøn med Tinius, Røkke eller Gunnar Stålsett.

En grim ulikevekt råder i den harselas som våre sanser spyles fylle av. Det unydeligste med denne serviliteten er likevel at den gir inntrykk av å være det motsatte. Feigheten har med Otto Jespersen iført seg opprørets gevanter og barskhetens talemåter. Ubefestede mennesker forledes følgelig til å tro at de bivåner glefsende samfunnskritikk.

Naturligvis er det store ulemper forbundet med å gjøre narr av rike, mektige og populære personer. Du kan fort bli fattig, isolert og upopulær av å forsøke deg i denne disiplinen. Du kan bli tatt av plakaten og i verste fall selv transformeres til en Kalvik eller Treekrem. Å hamle opp med maktelitene krever dessuten grundigere forarbeid enn å skumme sladrepressens overskrifter like før sending. Det forbannede er at alle humoristene har krefter i seg til noe større. Uten unntak står man overfor høyt utdannede og rikt begavede mennesker.

Jeg har ledd meg støl av gnissetall og palestinajokere, av Harald på badet, fjernsynskjøkken på hodet og hollenderen med kneippbrød som sko.

Team Antonsen har i mine øyne tilvirket den morsomste og mest burleske fjernsynskomikk i Norge på flere år. Men begeistringen er iblandet en liten bismak. For dette er harmløs humor sett med maktens øyne.

Fraregnet forsering av enkelte seksuelle og kroppslige tabuer, er dette humor som kunne gått på sovjetisk fjernsyn under Bresjnevs enevelde. Kringkastingsrådet jubler med all rimelig grunn. Ingen av tidens eliter kan føle seg truet eller blottstilt. Samtidig føler man at det grensesprengende blir ivaretatt ved at rumpeskrukker og forplantningsorganer kringkastes til de tusen hjem.

Lederen av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold fortalte meg nettopp at norske journalister burde skaffe seg knebeskyttere, slik som de kryper for makthaverne. Han brukte Gro som eksempel.

I begynnelsen, da hun var outsider, utrenet og fersk, gjorde en samlet presse narr av «kjeftesmella fra Bygdø». Som svak og ufarlig ble hun nærmest mobbet. Da hun ble mektig, rutinert og viden berømt, forstummet kritikken. Nettopp da den trengtes mest.

Jakt blir gjerne regnet som en djerv og mandig aktivitet. Særlig dersom byttet er storvokst og lever i frihet. Ikke fullt så mye tapperhet fordrer det å knuse trette fluer i vinduskarmen med et sammenrullet sladreblad. Det er i sannhet like tappert som å more landets befolkning med det amputerte benet til en pensjonert revyskuespiller. Slik jakt krever ikke andre egenskaper hos jegeren enn mangel på hjertelag og folkeskikk.

På sin eiendom i Italia opplevde Thor Heyerdahl det som enerverende å være vitne til at voksne italienske menn gikk på småfugljakt. Han syntes ikke at det sømmet seg for staute karer å skyte spurver med gevær. Noen av de stusslige jegerne skjøt dessuten hull i Heyerdahls vinduer. Da besluttet han gjennom aktiv oppdrett å skaffe jegerne verdigere byttedyr.

Det er nettopp hva det handler om, også for våre humorister. I deres tilfelle mangler det på ingen måte verdige byttedyr. Det handler bare om å rette våpenet en annen vei, fra de avmektige til de mektige. Men det begynner å haste. For makthaverne er blitt bortskjemt med harmløs humor i mange år nå.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg forleden dag sto ved siden av Kari Bremnes i en platebutikk. Noe i meg hadde overdådig lyst til å uttale hennes navn, slik Eia muntert har gjort talløse ganger i vinter. Men anledningen bød seg ikke. Sangerinnen gjemte ansiktet slik at hun ikke møtte noens øyne. Jeg vet at hun offentlig har uttalt seg svært fordelaktig om Team Antonsen, slik det forventes at oppvakte, moderne mennesker skal gjøre. Kanossagang under åpen sending, à la Lars Andreas Larssen, må påregnes for den som ikke tar seg i vare.

Men det var altså ikke mulig å etablere øyekontakt med Bremnes. Hva det nå enn kan komme av.