• Jo, det er ikke tvil. To av dødens tjenere har beveget seg i løpet av natten. De har vendt seg mot journalisten på gulvet. Trolig har de reagert på snorkingen hans.

Førsteamanuensis Frode Storås ved antropologisk avdeling på Bergen Museum virker sikker i sin sak der han klokken 05.48 i går morges kryper ut fra soveposen på gulvet mellom de to mumiene i 4. etasje på Bergen Museum, De kulturhistoriske samlinger. Han valgte å tilbringe natten mellom den 2500 år gamle prestedatteren Teshemmin og den 3500 år gamle navnløse, mannlige mumien.

Det er museumsbetjent Richard Saure han henvender seg til. Mannen som har valgt å bli sittende hele museumsnatten igjennom. Sittende rett foran de små shabtiene — dødens tjenere. De som har skapt furore i Bergen flere tusen år etter at de ble plassert med balsamerte lik i Egypt. De skulle hjelpe de døde hvis gudene forlangte arbeidsinnsats. Nå må gudene ha krevd det. For på Bergen Museum har de beveget seg mye. Alltid om natten.

Spøkelsene i etasjene under

— Jeg har ikke merket noe i hele natt. Og jeg har sittet rett foran dem. Men man kan bli blind av å stirre sånn. Kanskje har jeg duppet av? Jo, du har rett. To av shabtiene har vendt seg mot journalisten på gulvet, svarer Saure.

Han de snakker om føler seg som en mumie der han forsøker å få søvnen ut av øynene og kroppen ut av soveposen. Natten har vært rar. Først timene der vi sammen med museumsfolkene psyket oss opp blant mumier og de rare figurene som skal tjene dem i døden. Som om ikke det var nok inviterte Richard Saure på vandring i de andre, mørke museumsetasjene. Han snakket om munken som går igjen der nede ved kirkesamlingene. Om teaterspøkelset som nylig har flyttet inn. Om det inntørkede indianerhodet, og felene som spiller av seg selv. I det hele tatt om skumle ting på Bergen Museum.

- Går ikke opp igjen alene

Vi følte oss egentlig trygge, vi to fra Bergens Tidende som var dumme nok til å si ja til en natt uten lys i De kulturhistoriske samlinger. Men vi slappet av da førsteamanuensis Frode Storås ga til kjenne at han egentlig trodde at det var en logisk forklaring på at shabtiene har beveget seg i montrene. Og at de også gjorde det da han pakket dem ut for noen år siden - etter at de hadde vært magasinert siden 1950-tallet. Men så plutselig sier han lavmælt til museumsbetjenten, der vi vandrer blant bunadskledde dukker uten øyne: - Hadde du våget å gå opp igjen til mumiene og dødens tjenere helt alene. - Jo, jeg hadde vel det, svarer Saure usikkert. - Nei, jeg kjenner at det våger jeg ikke nå, sa Storås.

Fire, sterke menn

Og derfor ble det slik at fire forholdsvis sterke menn var nøye på å vende tilbake til stakkars Teshemmin-mumien og de andre - i samlet flokk. Og det var da det egentlig skulle begynne. At vi skulle legge oss, eller sitte helt stille, og bare la dødens tjenere og mumier styre natten i det vakre tårnrommet i fjerde etasje.

Før snorkingen lå journalisten vendt mot shabtiene. En halvmeter fra. Hver bevegelse ville umiddelbart bli oppdaget. Men var det hull i soveposen? En kald gufs kjentes i ryggen. Soveposen var hel. Men bakfra kunne det merkes at noen fulgte med. Selvfølgelig måtte det være Teshemmin. Prestedatteren som døde av engelsksyke, rundt 525 før Kristus ble født. Senere har rotter spist på hodet hennes. Trolig da hun fortsatt var i Egypt. Men det kan ha skjedd i Bergen også. En gresk diplomat, Anastasi, ga henne til Bergen Museum allerede i 1828.

Liker hun ikke at vi er her? Ber hun om hjelp fra shabtiene sine? Dødens tjenere.

Selvfølgelig får man tanker der man som den første i historien overnatter blant mumier i Bergen Museum. Teshemmin var rundt 40 da hun døde i Egypt. Den navnløse mumien var i 20-årene da han gikk bort 1000 år før prestedatteren. Nå har de selskap av oss. Første natt på flere tusen år med nattlig selskap. De kan umulig like det ...

Rare lyder

Teshemmin kan trolig hypnose. Vi forsvinner i hvert fall inn i søvnen. Men først hører vi lyder. Uvante lyder. Rare lyder. Muesumslyder. - Hørte dere ikke bråket? Spør Frode Storås etter at vi er avmumifisert fra soveposene. - Jeg trodde lenge at det var en som satt fast i heisen eller noe sånt. Men det kom ingen paniske rop om hjelp. Derfor sjekket jeg ikke nærmere ....

Munken? Teaterspøkelset? Eller en shabti på vei tilbake til tårnrommet etter endt arbeidsnatt?

— Jeg har alltid respekt for folks forestillingsverden. Det må jeg som antropolog. Noen avviser bestemt at det ikke har skjedd noe mystisk med dødens tjenere her i tårnrommet. At det er naturlige bevegelser i bygningen eller sprengningsarbeid andre steder som har flyttet på shabtiene og den 30 cm store tredukken. Hun som var vendt seg helt rundt. Andre mener det er noe mystisk som vi ikke kan forklare. At det har en sammenheng med kraften figurene fikk for mange tusen år siden. Jeg lar bare spørsmålet stå åpent, sier Frode Storås til Bergens Tidende.

— Men beveget de seg natt til torsdag, da vi sov blant dem og mumiene?

— Jeg mener det, sier førsteamanuensen. De beveger seg nesten hver natt.

SHABTIENE: - Det er enorm kraft i disse shabtiene i monteren. Husk at egypterne trodde på at de hjalp de døde i flere tusen år, sier Richard Saure (t.v.) og Frode Storås tidlig på natten.<br/>Foto: RUNE NIELSEN