• Stoff har ødelagt livet mitt, sier Ben Arbia Mahjoub i Zürich. Byen deler ut statlig heroin. Men Ben er ikke interessert.

Anja Wendelborg Fremo Beina har ikke hatt sko på seg på flere uker. Ben Arbia Mahjoub sitter på benken ved jernbanebroen over Langstrasse i Zürich sentrum. På den ene siden av broen selges heroin, på den andre siden kokain. Benken har vært hjemmet hans de siste månedene. I 12 av hans 34 år har heroin stort sett styrt livet hans.

— Jeg er en fange av heroin, men jeg håper fremdeles på en utvei, sier han. Drømmen hans er å bli ren. Han er ikke interessert i det heroinbaserte behandlingsopplegget om lag 1100 narkomane i Sveits er en del av. Ben Arbia Mahjoub har håp om et liv uten heroin. Skammen er noe av det verste. Ben Arbia Mahjoub gråter når han tenker på kona og de tre ungene sine. Han lengter hjem, men avhengigheten holder ham tilbake.

— Jeg kan ikke se min kone i øynene, og sønnen min på 4 år kommer ikke til meg. Jeg hater meg selv - livet mitt er ødelagt.

En av 30.000 misbrukere

Ben er en av anslagsvis 30.000 tunge rusmisbrukere i Sveits. Kontrastene er store fra de sofistikerte handlegatene i den effektive og elegante storbyen til området rundt Langstrasse. Varmen dirrer tungt over narkogaten i Zürich. Støyen fra trafikken og jernbanen er øredøvende. Skitt og søppel flyter. Bak benken til Ben ligger brukte sprøyter strødd i buskene. På en annen benk sover en mann ut rusen. Langerne står på gatehjørnene. I den slitte skuldervesken sin har den erfarne rusmisbrukeren bunnen av en avskåret ølboks, lighter og sprøyter; brukerutstyr. Han har sigaretter og en liten flaske metadon. Det flere år gamle bildet i passet hans viser en kraftigere, sunnere mann. År på gaten har gjort ansiktet smalt og hardt. Sveitsiske myndigheter har for lengst innsett av narkotika et samfunnsproblem som ikke kommer til å forsvinne. I Sveits er målet om rusfrihet forkastet. Verdighet og best mulig livskvalitet for de avhengige er målet. For Ben er ikke verdigheten påtrengende.

Sveits gir gratis heroin

I Norge er et narkotikafritt samfunn fortsatt et overordnet mål. Debatten om metadon og subutex, såkalt medikamentassistert behandling, har gått høyt. Sprøyterom er uaktuelt. Samtidig ligger Norge stadig i toppen av den ublide overdose-statistikken.

Ett av virkemidlene i den sveitsiske narkotikapolitikken er gratis heroin til de aller tyngste rusmisbrukerne. Etter et prøveprosjekt med utdeling av heroin under kontrollerte forhold, ble dette nasjonal politikk etter en folkeavstemning i 1997. I dag deltar 1100 rusmisbrukere i Sveits i det heroinbaserte behandlingsopplegget.

Susanne Flückiger leder to heroinklinikker i Zürich. Hun er overbevist om at behandlingen gir klientene hennes et bedre liv.

— De slipper alt stresset med å løpe rundt på gaten for å skaffe penger og stoff. De blir sunnere, til tross for at dette er svært syke mennesker, sier Flückiger.

Tungt avhengige

136 klienter er knyttet til klinikkene Lifeline og Crossline. Hver dag kommer de og får sine sprøyter med heroin - på statens regning. I snitt er de 34 år. Seks behandlingsopplegg har de bak seg, og i minst ti år har de vært avhengige av heroin. De aller fleste sliter med psykisk sykdom i tillegg til avhengigheten.

— Dette er tungt avhengige mennesker, sier Flückiger.

Målet for behandlingen er først og fremst at klientene skal overleve. Dernest skal skadene ved misbruk reduseres, og så skal livssituasjonen forbedres. Rusfrihet er siste punkt på listen over behandlingsmål.

— Vi tvinger ingen til rusfrihet, sier Susanne Flückiger.

Magnet for misbrukere

Zürich var en magnet for rusmisbrukere fra hele Sentral-Europa frem til begynnelsen på 1990-tallet. «Sprøyteparken» var fristed for flere tusen tungt narkomane. En kjemperazzia ryddet parken.

Men de narkomane forsvant ikke. De trakk lenger vest i byen, til området rundt Langstrasse. 32-åringen Roger husker «Sprøyteparken» godt. Han begynte å ferdes der i 16-års alderen.

— Det var bedre den gang alle var samlet i parken. Nå skjer alt på gaten, det er ille. Her er det skolebarn, og gamle folk som bor i nærheten har ikke godt av å se oss, mener han.

Noen minutter tidligere har han bokstavelig talt ramlet inn i det lille lokalet til Chrischtenhüsli i Zwinglistrasse, en sidegate til den beryktede Langstrasse. Roger sitter helt stille - lenge - før han omsider tømmer et glass melk og strekker seg etter en gedigen blåbærmuffin på bordet. Hver eneste dag i mange, mange år har han satt til livs 3-4 gram heroin. Skranten, tynn og med blålige flekker overalt på den bleke huden vakler han ut av det lille veldedighetssenteret.

På institusjon

— Om fire dager skal jeg på institusjon. Fredag klokken 10 setter jeg min siste sprøyte, smiler Roger.

Det er en mandag formiddag. Han skal ut av Zürich - for å prøve å slutte med heroinen som har hatt kontrollen over ham halve livet.

Bønn og sang strømmer ut gjennom den åpne døren til Chrischtenhüsli.

Fransiskanermunken Broder Benno driver senteret i det beskjedne lokalet. Her kan de narkomane i området komme for å sove. De kan få seg litt mat i magen, et glass melk eller en kopp kaffe, en dusj eller bare en stol å sitte på. Så lenge de vil, kan de være der, og ingen av de frivillige i personalet spør.

Langs veggen ved vinduet sitter to menn og sover i en sofa og en lenestol.

På bakrommet ligger tre ungdommer. Også de sover tungt, nesten livløst i varmen.

— De er slitne etter å ha vært ute på gaten hele natten, de stresser for å få tak i stoff, sier Roberto Baucia.

Den eldre mannen jobber frivillig hos Broder Benno, med et personlig ønske om å hjelpe ungdommene.

— Jeg er en arbeider på Jesu Kristi vingård. Slik forklarer Roberto Baucia sitt engasjement.

Hver dag kommer opptil 50 slitne narkomane innom møtestedet. Mange av dem er stamgjester.

Imot heroinprosjektet

— Avhengighet er et økende problem.

Kurt Beutler er ikke i tvil. I seks år har han drevet Frelsesarmeens misjonsstasjon ved Langstrasse.

— Alt som er ille samles nå i dette området. Sexbusiness, stoff og alkohol. Folk kommer hit for fornøyelsens skyld til å begynne med, men det ødelegger livene deres, mener lederen for Frelsesarmeens misjon i «red light distrikt».

— Jeg liker ikke heroinprogrammet som skal behandle narkomane ved å gi dem heroin. Det viser bare at myndighetene har gitt opp håpet om å klare å kurere disse menneskene. Kurt Beutler har ikke gitt opp.

— Vi lykkes i våre behandlingsopplegg. De kristne behandlingsprogrammene har større suksess fordi en troende arbeider på en annen måte, en kristen arbeider med hjertet, ber og leser i Bibelen. Bibelen gir svar, hevder Kurt Beutler.

I portrommet til hans egen misjonsstasjon i Luisenstrasse sitter mange som ikke har funnet alle svarene ennå. Folk venter på mat. En stor lastebil full av matvarer er kommet, men Frelsesarmeen gir ikke mat til de narkomane - de fattige familiene står først i denne køen. Det ender med knuffing, og det er åpenbart mer enn gratis brød som omsettes i portrommet.

Liten betydning totalt sett

Gratis heroin til tunge misbrukere har gitt sveitsisk narkotikapolitikk stor oppmerksomhet.

Doktor André Seidenberg mener for mye dreier seg om den heroinassisterte behandlingen.

— Bare 1100 brukere er del i programmet. Det er mye interesse omkring det, men heroinbasert behandling har minimal innflytelse på den totale situasjonen. I Sveits har vi 15.000 på metadon. Det er et langt viktigere bidrag i behandlingen av narkomane, mener Seidenberg, som selv driver metadonklinikk i Zürich.

Susanne Flückiger ved heroinklinikken Lifeline mener moralske motforestillinger bidrar til skepsis til heroinbehandlingen.

— Mange mener brukerne heller må gå på metadon, men våre brukere er ikke fornøyd med metadon. Jeg mener det viktigste er å gi dem det de vil ha for å holde dem i behandling, sier Flückiger.

Alle utveier blokkert

Benken til Ben Arbia Mahjoub ved jernbanebroen i Langstrasse er tom. Han tusler langs gaten, roter i en bossdunk og finner en tom ølboks han kan trenge. Ben har ingen behandling å gå til. Fremdeles tror han på en vei ut.

— Jeg føler meg innestengt med alle utveier blokkert, men jeg må greie å komme meg ut. Jeg må klare det for barna mine, mumler Ben og går på bare bein nedover den lange gaten.

FRANSISKANER: - Broder Benno er god, sier en av dem som kommer til Chrischtenhüsli, et møtested for narkomane i «red light district» i Zürich.<p/>PÅL CHRISTENSEN (foto)