Steffensen begynte å jobbe på en av institusjonene i 1968, bare 19 år gammel.

— Jeg var ung, uerfaren og idealistisk. Det foregikk fysisk mishandling og andre straffemetoder som var uakseptable. Ungene ble slått. Det tok en stund før jeg skjønte hvor ille det var, sier Steffensen til Bergens Tidende.

Meldte ifra

Steffensen og en annen ung ansatt reagerte på forholdene på institusjonen, og meldte fra. Men de ble ikke tatt på alvor.

— Når du er 19 år og uten erfaring, har du ikke den samme tyngden som det styrerne hadde. Det var frustrerende. Det var mange anstendige mennesker som jobbet på institusjonene, men de hadde liten mulighet til å få endret noe. Styrerne hadde mye makt.

Steffensen forteller at styreren ofte hadde ýfavorittungerý, som ble behandlet bedre enn de andre.

— Hvis du var en av styrerens favoritter, var det ikke så ille å bo på barnehjem. For de andre ungene var det helt annerledes.

Etter omtrent et år på institusjonen, sluttet Steffensen. Tre år senere begynte hun på et annen institusjon, der forholdene var langt bedre.

-Der ble ingen av ungene misbrukt verken seksuelt eller fysisk. Men det var slett ikke bare bra der heller. Lokalene var dårlig egnet, og det var for mange unger på for få voksne.

Tok utdanning

På begynnelsen av 70-tallet sluttet Steffensen å jobbe, og tok utdanning som barnevernspedagog . Noen år etter at hun var ferdig med utdanningen begynte hun på en tredje institusjon.

— Fra midten av 70-tallet endret mye seg til det bedre. Vi var flere ansatte og flere med utdanning som kunne gi ungene mer individuell oppfølging. Dessuten ble vi mer opptatt av at vi skulle få ungene inn i fosterhjem, i stedet for at de skulle vokse opp i institusjon. Den positive utviklingen innen feltet har fortsatt.

Steffensen tror forandringen kan skyldes at menneskesynet ble endret.

— I begynnelsen av perioden som er blitt gransket, var det mer akseptert å slå barn. Det endret seg etter hvert. Dessuten ble en ble mer bevisst på at alle unger har rett på et skikkelig hjem uansett hva slags bakgrunn de har.

- Viktig granskning

Steffensen ble intervjuet av utvalget som gransket institusjonene. Det hadde hun ingenting imot.

— Det var viktig å få være med, så du kunne bekrefte hvordan barnehjemsbarna har hatt det. De må få oppreisning.

Hun håper rapporten fører til at barnevernet får høyere status.

— Rapporten bør sette søkelyset på hvor viktig det er å ha et godt barnevern, og at det settes av midler til det, for kvalitet i barnevernet koster. Jeg håper at granskningsrapporten ikke bidrar til å stigmatisere barnevernet eller barn som er på institusjoner i dag. Det er en helt annen situasjon på institusjonene nå, sier Steffensen..

- Dårlig kontroll

Hun har i ettertid tenkt mye over hvordan det kunne gå så galt som det gjorde.

— Vi var for få folk, rammene rundt var dårlige, vi hadde for dårlig kompetanse og det var liten kontroll. Dessuten har jeg ikke tro på selve grunntanken, om den gode, kjærlige ýmorý som skal klare å ta seg av mange barn med individuelle behov. Alle som har hatt barn vet det er krevende. Når en styrer skal ta seg av 15-20 barn nesten alene, er det mye som kan gå galt.

Steffensen sier hun ville gjort mye annerledes hvis hun hadde hatt større kunnskaper når hun begynte å arbeide innen barnevernet.

— Men ut fra ståstedet jeg hadde da, ser jeg ikke hva jeg kunne gjort. Jeg meldte fra om forholdene. Det er jeg glad for i ettertid.