– Usikkerheten er det verste, sier Hans Erling Eldorsen.Trebarnsfaren tenner en sigarett og ser tankefullt mot barna som løper lykkelig rundt i hagen.

– Du går med klumpen i magen hele tiden. Hva skjer nå, og hvordan skal jeg forsørge familien?

Det er to døgn siden beskjeden kom: fabrikken der pappa jobber er konkurs, og alle mister jobben. Nå er håpet om videre drift tent igjen, men Eldorsen klarer ikke å forholde seg til det akkurat nå.

– Jeg orker ikke mer usikkerhet. Det har vært så mye frem og tilbake.

BT kjører inn i den lille sørlandsbyen i slutten av mai, på et tidspunkt da finanskrisen har rammet byen hardere enn noen hadde forutsett. Farsunds Avis har ryddet førstesiden, med svarte sørgerender.

Den ene av byens to hjørnesteinsbedrifter er slått konkurs, og bostyret har gitt beskjed om at de kaster kortene. De 175 gjenværende ansatte ble informert onsdagen. I det allmøtet var over, var arbeidsledigheten plutselig doblet i kommunen.

Vi treffer Hans Erling Eldorsen på Nav-kontoret to dager senere. For første gang på mange år, er 36-åringen arbeidssøkende. Kontoret har fått krisehjelp fra Kristiansand for å ta seg av de mange arbeidsledige. Med en bunke brosjyrer under armen tar Eldorsen farvel med Nav-sjefen, en gammel kompis av ham. Men muligheten for å få en annen jobb i kommunen ser han mørkt på.

– Nei, det finnes ikke arbeidsplasser her. Kanskje jeg kan få jobb i Nordsjøen. Hvis ikke, må jeg pendle, sier han.

Porsche. BMW. Bentley. Jaguar. Forgylte logoer henger i resepsjonen på den moderne fabrikkbygningen. For noen måneder siden var de eksklusive kundene bildelsfabrikken CT Farsunds stolthet. Nå er de kimen til alle problemene.

For mens finanskrisen har herjet verden, har bilsalget stupt. De dyreste merkene, som tok seg råd til den kostbare aluminiumslegeringen fra Farsund, er hardest rammet.

Historien til bildelsfabrikken er et skoleeksempel på hvordan norske arbeidsplasser er avhengig av internasjonal økonomi. Da finanskrisen kom i fjor høst, gikk det bare uker før krisesignalene kom. Ordrene tørket helt opp. Når det ikke selges dyre biler lenger i USA, Tyskland og Storbritannia, merkes det med en gang i Farsund.

Det hjalp ikke akkurat at CT Farsund hadde stor gjeld. Og at den største kreditoren var islandske Landsbanki, som plutselig trengte sine 70 millioner kroner tilbake.

– Det var vel ikke akkurat noe sjakktrekk å låne penger på Island, nei, sier hovedtillitsvalgt Andreas Albrektsen oppgitt på telefon.

Han er i Stavanger når vi ringer, sammen med direktøren for fabrikken. De forhandler med hemmelige investorer. Kanskje kan fabrikken reddes likevel? Hjemme i Farsund venter hundrevis på endelig beskjed.

Arbeidsløs. Ordet har en skremmende klang for de fleste. Bilder fra 1930-tallet dukker opp i hodet. Arbeidsføre menn med sixpence som henger formålsløst på gatehjørnene, mens sultne unger venter hjemme.

I dag har vi et velferdssamfunn som gjør at det å miste jobben ikke nødvendigvis er en økonomisk katastrofe. Få mister hjemmet og ingen skal måtte sulte fordi lønnen forsvinner.

Likevel regnes fortsatt lediggang som roten til alt ondt. Forskning har vist at arbeidsledighet øker risikoen for sykdom, rusavhengighet, skilsmisse og psykiske problemer. Men ikke alle mener arbeidsledighet er ensbetydende med katastrofe.

– Å miste jobben kan sees på som en gave, mener psykolog og sosialantropolog Øyvind Eikrem.

– De som mister jobben bør se på det som en mulighet til å gjøre det man vanligvis ikke har tid til. De bør ikke godta den herskende ideologien om at dem som ikke jobber er annenrangs mennesker, sier Eikrem.

Han er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim, men har tidligere jobbet som psykolog i Nav. Der møtte han mange arbeidsledige.

– Jobben min var å finne diagnoser på folk som egentlig var helt friske. Men det er ingen tvil om at mange opplever det belastende å ikke jobbe. Spørsmålet er hvorfor de gjør det, sier Eikrem.

Å jobbe åtte timer dagen er ikke er en aktivitet som ligger i menneskets natur, men noe vi er opplært til at vi skal gjøre, mener Eikrem. Kapitalismens arbeidsetikk og fokus på stadig større verdiskaping har gjort arbeidet i seg selv til et mål, fremfor et middel til å skaffe mat og husly.

– I jeger— og sankersamfunn jobbet folk to-tre timer dagen for å skaffe seg mat. Ingen opplevde det som sosial nød.

– Men alle kan ikke bli jegere og fiskere igjen?

– Nei, men så effektiv som produksjonen vår er i dag, hadde vi egentlig bare trengt å jobbe et par timer dagen nå også, mener Eikrem.

– Men hvorfor har alle politiske partier kampen mot arbeidsledigheten høyt oppe på sine programmer, da?

– Det er god politisk retorikk. Man kan fremstille dette som et stort problem, og seg selv som de som skal fikse det. Vår generasjon lever etter et virkelighetskart som var gyldig for 60 år siden.

Men for familien Eldorsen i Farsund er arbeidsledighet mer enn retorikk. De har planen klar dersom Hans Erling mister jobben, men de liker den ikke.

– Vi skal vel alltids klare oss økonomisk. Men Hans Erling er ikke skapt til å være arbeidsledig. Han må ha noe å holde på med, sier Brita Eldorsen.

Vi sitter i hagen til et rekkehus i et boligfelt litt utenfor Farsund sentrum. Her bestemte Hans Erling og Brita seg for å stifte et hjem i 1997, og her har de lyst å bli boende. Victoria Iselin (10) og Jonathan (8) leker med vennene i nabolaget, mens attpåklatten Martin Leander (11 måneder) kravler gurglende lykkelig rundt på plenen.

Hans Erling er stolt over hagen, som bare var en steinrøys da de kjøpte. Nå er det plen, uteplass med peis og gullfiskdam. Neste prosjekt er å skrape og male huset.

– Jeg orker ikke den rødfargen lenger, ler han.

Deltidsjobben til Brita i en barnehage kan gjøres om til heltid, og avdragene på lånet kan sikkert reduseres i en periode. Men det går ikke i lengden. Hans Erling må finne en jobb, selv om det innebærer pendling.

Å flytte er ikke aktuelt.

– Huff, nei. Både jeg og barna stortrives her. Det betyr veldig, veldig mye å kunne bli boende i Farsund. Da får han heller ukependle, sier Brita.

Sånn sett er Hans Erling en typisk norsk arbeidstaker: Å bli arbeidsledig er ubehagelig og gir en strammere økonomisk hverdag. Men det er ikke ille nok til at familien vil flytte.

– Nordmenn er mer bofaste enn for eksempel amerikanske arbeidstakere. Men vilkårene for arbeidsledige er ikke spesielt gunstige i Norge, sier professor Stein Kuhnle på telefon fra Berlin, der han forsker på sammenliknende sosialpolitikk.

Kuhnle peker på at dagpengene er relativt lave i Norge, rundt 62 prosent av tidligere lønn, og at arbeidsledighetstrygden bare gjelder i ett år. Etter det må man over på sosialhjelp. Mange andre land har tradisjonelt hatt mer sjenerøse ordninger, deriblant Tyskland.

Mest kjent er vel likevel Danmark, med sitt «flexicurity»-system. Der får man opp til 90 prosent av lønnen i arbeidsledighetstrygd, men til gjengjeld er det mye lettere å miste jobben enn i Norge. Det kompenseres ved at myndighetene driver en svært aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Målet er å få folk inn i nytt arbeid i løpet av kort tid.

– Det er ulike måter å løse samme utfordring på, sier Kuhnle.

«Arbeid til alle» var hovedparolen i 1. mai-togene i 1933. Siden har slagordet gjennomsyret velferdspolitikken i Norden.

– Vi har en sterk arbeidsetikk. Er man frisk, så bør man jobbe. Det sitter dypt i oss. Derfor er høy sysselsetting blitt hele grunnlaget for velferdssamfunnet, sier professoren.

Lenger sør i Europa har regjeringene vært mer villige til å akseptere en viss arbeidsledighet.

– Spania har for eksempel i mange tiår hatt stor langtidsledighet. Her i Tyskland har det også vært viktigere å hindre inflasjon enn arbeidsledighet, sier Kuhnle.

Nesten hver femte yrkesaktive spanjol er registrert arbeidsledig. Da blir Norges tre prosent rene jubelhistorien i sammenligning. Men Kuhnle synes ikke norske politikere overdriver når de snakker om kampen mot arbeidsledighet som jobb nummer én.

– Nei, det er en refleksjon av norske verdier. Arbeid til alle er viktig for oss. Det må være et sunt tegn at man er opptatt av det.

Det er nesten helt stille i den enorme fabrikkhallen. For første gang siden oppstarten for 13 år siden er produksjonen stanset helt. 70–80 mann på hvert skift har tidligere fylt fabrikkhallen med kontinuerlig bevegelse.

– Vanligvis er det masse støy fra aggregater her inne. Og varmt. Om sommeren er det ofte 40 grader, forteller Hans Erling.

Vi ser de enorme ovnene der flytende aluminium støpes i 700 grader, men må forestille oss dampen og fresingen.

Arbeiderne er kritisk til politikernes innsats for å bevare arbeidsplassene deres. Selve fabrikkbygningen er eid av statlige SIVA, og staten var sjenerøs med å legge til rette for industrien da den ble etablert.

– Men nå sitter politikerne på gjerdet. De skjønte ikke alvoret før det var for sent. For eksempel kunne kommunen ettergitt eiendomsskatt. Arbeidsgiveravgiften kunne vært satt ned. Og hvor ble det av pengene i krisepakken? Vi trenger kapital, men får ikke låne penger noen steder, sier Eldorsen.

På et skilt ved inngangen til fabrikkhallen minnes arbeiderne på at alt har en pris: «I fjor brukte vi 33.599 ørepropper. Det er for 61.686 kroner».

Å spare ørepropper hjelper lite når millionene renner ut og bilmarkedet kollapser i hele verden. Men lokalt engasjement for arbeidsplasser kan gi resultater. Det viser historien fra Farsund.

I juli kom nyheten om at bildelsfabrikken likevel ble reddet fra konkurs. Iherdig innsats fra direktør Roger Cockroft, bostyret og tillitsvalgte klarte å stable på beina ny kapital fra norske investorer. Samtidig sikret fabrikken nye kontrakter med Porsche, Ferrari og andre bilprodusenter. Nå er driften sikret for en stund til.

– Roger motbeviser alle myter om grådige kapitalister. Han har gjort en fantastisk jobb for oss, sier Eldorsen.

Enn så lenge kan han stemple inn på jobb.

Høvik, Tor