Journalistene er helt syke etter å komme til Ulvik

LARS SPONHEIM

Du kan ikke flytte makt uten å være synlig

HANS GEELMUYDEN

Ting man sier i agurktiden kan gjerne skape debatt

ERNA SOLBERG

DET STARTER I APRIL. Inne sitter journalistene med tårn av telefonsaker. Ute synger våren og gressganger grønner i vest. Kanskje er det dette de får ferten av, pressefolket. Det er i alle fall i april telefonen til Lars Sponheim for alvor begynner å kime.

I juni løsner skredet. Riksavisene, regionsavisene, TV-kanalene. Alle vil vi sommerpludre med partilederne i hytte og hjem. Helst vil vi til Ulvik. Og når vi ringer tar Sponheim kjapt mobilen slik han tar den i dag der han går med border collien Jess (7), som bare skjønner engelsk, et sted oppe i fjellheimen for å samle sau, heldige mannen. Stikkordet «sommerintervju» holder. Sponheim humrer og fyrer før første spørsmål er stilt:

– Det var jo det legendariske intervjuet sommeren 1994 da BT-journalist Terje Valestrand var på besøk. Jeg skjenket ham hjemmebrygg til lunsj og da klarte han ikke å skrive etterpå!

MER OM ØL senere. Siden Sponheim markerte starten som stortingspolitiker ved å gå til fots over fjellet i 1993, har det vært et jevnt renn fra hovedstaden.

– Journalistene er helt syke etter å komme til Ulvik. Når fotografene foreslår et motiv, er det nesten alltid brukt før.

Hva får politikerne igjen for å slippe pressen inn på familiens sommersted midt i ferien? Har sommerpludringen i pressen noen verdi?

Hans Geelmuyden, seniorrådgiver i Geelmuyden.Kiese, er ikke i tvil.

– Det har stor verdi å stille opp på den typen intervjuer. I Norge er det mange som tror at politikk er en intellektuell konkurranse, men det er en popularitetskonkurranse. Amerikansk forskning viser at så mye som 75 prosent av valgene våre avgjøres emosjonelt. Vi stemmer på det vi liker, og i likefaktoren ligger det at politikeren signaliserer verdier vi kjenner oss igjen i.

– Så når Sponheim poserer med en sau i naturskjønne omgivelser, så kjenner vi oss igjen?

– Jeg tror Sponheim treffer godt når han stiller opp på gården sin. De aller fleste i Norge, selv i tjukkeste Oslo, har bønder i familien sin hvis man går en generasjon eller to tilbake. Sponheim fremstår som en jovial Vestlands-fanden med skjegg og sauer, og Venstre var i mange år et parti som sto sterkt på Vestlandet, sier Geelmuyden.

VI SER DE SAMME reportasjene sommer etter sommer. Oppskriften er som følger: Politiker i lett sommertøy smiler bredt foran familiens hytte/sommerhus/småbruk, alternativt politiker i lett bekledning i båt/hengekøye/solstol. Tittelen på saken er gjerne noe i retning av «Dette er mitt sommerparadis» eller «Her henter jeg nye krefter».

Tonen er lett og slentrende, politikeren forteller gjerne at han/hun synes krabbe/jordbær/grillpølser er den beste sommermaten, og alle snakker om hvor viktig det er å få tid med familien. Hva den samme familien synes om at hytten invaderes av pressefolk, er aldri et tema.

Men kan politikerne si nei til pressen?

– Nei. Du kan ikke flytte makt uten å være synlig. Intervjuer som disse bidrar til synlighet i en stille tid. De fleste har bedre tid til å tenke om sommeren, noen velgere bestemmer seg kanskje for hva de skal stemme da. Gode politikere benytter de mulighetene de har til å være synlige, sier Geelmuyden.

– Kommer det noe vesentlig politisk ut av disse intervjuene?

– Jeg vil snu det på hodet. Når hørte du sist en politiker si noe fornuftig? Hvilke politikere vi liker dreier seg om det emosjonelle. Hadde politikk vært en intellektuell disiplin, ville Stoltenberg fått 100 prosent av stemmene.

– Hvilke politikere fikser sommerintervjuene best?

– Sponheim er faktisk en av de flinkeste. Han ser ut som om han trives med å vise frem gården sin. Det er vanskeligere å se for seg en koseprat i sofaen med Høybråten, han blir litt mer keitete. Stoltenberg er blitt flinkere til å være litt mer ledig i stilen, men jeg mistenker ham for å være mindre glad i mennesker enn faren sin. Når Jens stiller opp på sommerintervjuer gjør han det mer fordi noen har sagt at det er lurt, enn fordi han har lyst.

TILBAKE TIL ULVIK. Hva tenker Sponheim egentlig når media ringer?

– Jeg tenker at noen skal slippe til, men at det ikke «carte blanche». Familien og konen er ikke begeistret og holder seg unna når media dukker opp. Derfor prøver jeg å begrense mediebesøkene til én dag i uken.

– Hvorfor stiller du opp?

– Fordi jeg som partileder føler en sterk plikt til å gjennomføre sommerintervjuer. I tillegg har jeg ikke lyst til å bli værende i Oslo.

Om han ligger aldri så høyt på strå eller danser med værer – Sponheim er opptatt av at innholdet skal dreie seg om politikk. Han murrer i mobilen.

– Det er et problem at sommeren består av sommervikarer. Det er slitsomt å måtte lære opp en student i grunnleggende ting. Med all respekt er det mange hjelpeløse journalister i sommerhalvåret.

SELV RINGREVER kan visst føle seg på tynn is. Politisk redaktør Arne Strand i Dagsavisen har vært på hytten til de fleste norske politikerne.

– Sommerintervjuene er ikke de beste intervjuene jeg har gjort, for å si det sånn. Det er jo en snill intervjuform i en koselig setting, det er ingen grilling av politikerne. Den typen saker kan nå et metningspunkt og bli useriøse.

Strand nevner forrige valg der Erna Solberg senket seg ned i et tjern – og den mest legendariske sommersaken av alle:

– Dagbladets bilde av statsminister Per Borten i bare underbuksen i 1969 var et scoop for Dagbladet, men Borten mistet nok en del troverdighet på det.

– Har sommerintervjuene noen politisk effekt?

– Nei. Folk er nysgjerrige på hvordan politikerne ferierer, men jeg tror ikke et bilde av Lars Sponheim i bar overkropp har noen betydning for om folk stemmer på ham eller ikke.

I år har ikke Strand sett et eneste sommerintervju der det har kommet frem noe vesentlig.

– Det har vært oppsiktsvekkende stille når det gjelder politiske utspill. Det er nesten bare Frp som har vært på banen, og det er rart siden det forestående valget er veldig spennende. Taktisk sett burde politikerne vært mer synlige gjennom sommeren.

– Hvilke partiledere gjør seg best i sommerintervjuer?

– Sponheim er en av de som klarer å utnytte slike intervjuer til sin fordel. Politikerne bør si nei til å bli satt i komiske situasjoner, de bør tenke gjennom om dette er noe de kan stå for.

– Tror du politikerne føler at de må stille opp og vise en mer privat side?

– Jeg tror mange av dem ser på det som en jobb som må gjøres. Det verste som kan skje en politiker er å bli glemt.

OM SPONHEIM er gjengangeren ligger partilederkollegene hakk i hæl. Selv vanligvis tilbakeholdne Liv Signe Navarsete har latt seg friste til å leke med en diablo i Dagbladets sommerserie.

– Når du inviterer media, inviterer du hele Norge på tunet. Det er greit å ha noe privat. Det kan være positivt at folk får vite hvem vi er, men jeg mener vi politikere ikke skal bli for mye klovner, sier Navarsete.

– Hvor går dine grenser?

– Jeg er blitt avbildet på hytten, men med unntak av lokalavisen og BT har jeg ikke stilt opp på hjemmeintervjuer.

Senterpartilederen avviser ikke at sommerintervjuer kan ha en valgeffekt:

– Det viser en annen side ved personen, jeg går ut fra at det er hensikten med å stille opp òg.

OVER TIL TJERN-ERNA. Høyrelederen lot TV2 slippe til på søsterens sommerhus i Hardanger, mens VG fikk bli med til familiegården under forberedelsene til svigerfarens bursdag.

– Jeg er kritisk til å bruke tiden min på pressen når jeg har ferie. Jeg har vel gitt sommerintervjuer i mer private settinger en til to ganger i året, sier Erna Solberg.

Utfordringene, ifølge Solberg, er at hun kommer i en avslappet stemning og at intervjuene varer lenge – med fare for at småting tas ut av konteksten etterpå.

– Grunnen til at jeg blir med er at det blir en viss spin-effekt. Ting man sier i agurktiden kan gjerne skape debatt.

I LIKHET med Erna, ønsker Sponheim å være tidseffektiv. Det er vanskelig i Ulvik. Over en kopp kaffe på verandaen kommer journalistene tettere innpå.

– Derfor vil jeg helst bli besøkt av journalister jeg har tillit til. Journalister som skjønner humoren min og som har referanser.

– Er du så mye bonde som vi i pressen liker å fremstille deg som?

– Nei, du vet, jeg er jo et veldig sammensatt menneske. Venstre er et parti med sterke spenninger mellom øst og vest, by og land. Før ble det sagt at den ene halvparten var på vei til gudstjeneste, mens den andre halvparten var på vei hjem fra nachspiel. Jeg fanger begge disse delene. Det er ikke så lett å båsplassere meg. Er jeg bonde eller faker jeg bonde?

– Ja, er du bonde eller faker du?

– Begge deler. Jeg driver gård, men har hjelp av familien min når jeg ukependler til Oslo.

– Du er den politikeren som er hyppigst presentert med dyr. Tror du dette gir deg flere velgere blant bønder og dyreelskere?

– Ha, ha, det har jeg aldri tenkt gjennom. Jeg har ingen strategi med å stille opp. Jeg lever dette dobbeltlivet med dress og Fjellräven-klær. For meg er det hverdagen.

ET DYPDYKK i gårdsidyllen antyder at den koselige bamsen i sommerintervjuene kan forvandles til rene slagbjørnen. Ta dyrene. Sponheim har hatt høner oppkalt etter Aps kvinnelige stortingsrepresentanter. En vær som slet med for tidlig sædavgang ble hetende «Djupedal».

Hvilken betydning sommerintervjuene i Ulvik har for valgresultatet, hevder medieyndlingen at han ikke har noen tanker om.

– Skal man treffe meg om sommeren, må man treffe meg på hjemmebane. Det er her jeg oppholder meg. Men mange av de urbane i Venstre mener det ødelegger for de urbane velgerne. Det gir jeg fullstendig blaffen i! Jeg vil være meg selv! tordner Sponheim.

Svarte skyer driver gjennom telefonrøret.

– Et konsulentfirma ønsket at jeg skulle gjøre intervjuer med en americano på kafé. Helvete, nå er jeg 52 år! Jeg gir blaffen i hva folk mener! Jeg er den jeg er. Da jeg sluttet å høre på konsulentene, gikk det bedre politisk.

Uværet demper seg. Sponheim puster ut.

– Jeg mener folk blir rare i trynet når de lyver om hvem de er. Jeg vil være meg selv. Men det er tydelig at det provoserer enkelte at jeg kan sitte på traktoren og skyte fra hoften.

– Så du tror skuddene fra cowboy-Sponheim treffer?

– Ja, ja! Det funker, vet du. Dette er ingen imagebygging, dette er meg. Nå ser jeg klokken nærmer seg tolv. Da får jeg gå i gang her igjen. VG kommer klokken 15.

PÅ TIDE å ta en titt på BT-intervjuet «Sponheim høyt på strå» fra 1994. Det som involverer Lars Sponheims hjemmebryggede øl.

Vi ringer kollega Terje Valestrand for å høre hva som skjedde.

– Ideen var å intervjue fire politikere fra Hordaland som hadde kommet inn på Stortinget året før. Førstemann ut var Sponheim, forklarer Valestrand.

Journalist og fotograf rekker så vidt å komme til Sponheim gård før fotografen må rykke ut til en ulykke i Odda.

– Jeg kjente ikke Sponheim på den tiden, og det tok ikke så lang tid før vi var ferdige med mine spørsmål. Men det varte og rakk før fotografen kom tilbake fra Odda. Og small talk er ikke min sterkeste side, sier Valestrand.

Plutselig forsvant Sponheim inn i bryggerhuset og kom tilbake med en stor mugge med gråbrunt hjemmebrygg.

– Ølet var forferdelig godt og forferdelig sterkt. Det var en varm sommerdag, og ølet var kaldt. Så jeg helte innpå.

STERKT ØL og varm sol gjorde sitt. Da fotografen omsider kom tilbake, sovnet Valestrand i bilen og sov hele veien til Bergen.

– Jeg skriver forferdelig stygt, så vanligvis går jeg gjennom notatene mine når intervjuet er over. Av naturlige grunner skjedde ikke det denne gangen. Da jeg skulle skrive ut saken dagen etter, skjønte jeg lite av notatene. Det ble ikke noe journalistisk mesterverk, men det var en fin tur, sier Valestrand.

Han humrer av episoden, men er snar med å understreke at dette ikke er en vanlig arbeidsmetode.

– Det er selvfølgelig ikke greit å drikke alkohol på jobb, men sånt var nok mer avslappet for 15 år siden. Og jeg tror Sponheim hadde stor glede av å skjenke meg, sier Valestrand, som har vært politisk journalist siden 1986.

– Sannheten er at det blir en del pludring for å fylle de politiske sidene om sommeren.

Karin Beate Nøsterud
Marit Hommedal
Tone Georgsen
Hallgeir Vågenes.
Hallgeir Vågenes.
Marit Hommedal
Rune Sævig