Bak Fana Folkehøgskule skjuler det seg for tiden en blå skatt. Tett i tett i tett med krokus, en vandring verdig.

Zinken Hopp skrev i sin tid noen vakre ord om Mildekrokusen, gjengitt i boken om Fana Folkehøgskules 75-årsjubileum. Her er et utdrag:

«Folk er forsiktige med å stelle for mye i hagen, den skal helst klare seg selv så lenge at ingen riktig vet hva som er pleie og hva som er naturlig. Og hermed forlater jeg alminnelig daglig tale og hverdagens fornuftige opplysninger. Det går ikke an å fortelle om krokus og liljer og spansk kjørvel og gamle trær på Milde med alminnelig sprogbruk. For det er ikke noen alminnelig hage og ikke et alminnelig krokusbed vi går inn i. Vi går nemlig ikke rundt krokusbedet på Milde, vi går i det. Krokusen vokser på engene, mellom trærne, på selve hagegangene, de trives i singel og de formerer seg i skyggen og de blomstrer i solen. Aldri har De sett maken.

Ville krokus er små og skjære i fargen, og når de kommer i tusener og i millioner og står kinn mot kinn under nakne trær, virker det som et stykke av himmelen skulle falt ned, som om luften skulle ha fortettet seg og lagt seg til hvile mellom grå stammer.

Som et eventyr fra gamle dager, som et stykke musikk på sprøe instrumenter, som et maleri av en hollandsk mester, som en serenade i vårkveld, som et gulnet kjærlighetsbrev som ennå får en hvithåret dame til å gråte av vemod og fryd, slik er hagen på Milde ».

FOTO: ARNE NILSEN