— Det er helt grusomt, jeg kan ikke fordra dem!

Tone Julseth (29) sukker der hun sitter, i en myk og behagelig frisørstol. I en lys, velluktende salong i kjelleren på Exhibition er hun klar for å utkjempe enda et slag i krigen.

— Jeg har hatt krøller siden jeg var liten og det har plaget meg veldig. Har alltid ønsket å ha glatt hår.

Det brune, nyvaskede håret bølger seg nedover skuldrene. Tone ler litt.

— Det er vel sånn at de med krøller vil ha glatt hår og de med glatt hår vil ha krøller.

Langsomt og omhyggelig begynner frisør Stine Hernes å smøre Tones hår inn med en tjukk, klar væske. De neste fire timene er satt av til å tvinge bort krøllene hennes. Virkemidlet er brutal kjemi: Først påføres et stoff som bryter hårets svovelbindinger, altså det som holder krøllene på plass. Deretter glattes håret med varm rettetang, før et annet stoff fikserer svovelbindingene slik at hårstråene beholder sin nye form. En omvendt permanentbehandling, med andre ord. Krevende for håret, derfor begynner man med stoff som skal beskytte håret.

FARVEL TIL KRØLLENE: Det er lørdag formiddag og Tone Julseth (29) har benket seg i en frisørstol. De neste fire timene har hun satt av til Straight'n Shine-behandling, for å bli kvitt krøllene hun ikke kan fordra. I en annen salong forteller sjefen at kunder helt ned i 13 år har kjøpt tilsvarende behandling.

— Dette er en hard behandling som ikke passer for alle hårtyper. Det blir for sterkt for afrohår, sier Hernes. Over en time er gått før det er klart for selve behandlingen. Et gulgrønt stoff smøres inn i håret, område for område. Det ser ut som majones, men stinker som råtne egg.

— Det går greit med lukten, jeg har gjort dette noen ganger, sier Tone.

Frisøren nikker:

— For oss jenter er dette terapi. Vi liker å dulle med håret vårt.

Terapi kan imidlertid være så mangt.

Mens en dårlig hårdag er nok til å drive enkelte til både fortvilelse og frisørstol, har andre mer omfattende utfordringer. For de fleste finnes et tilbud, men det koster. Siden år 2000 er omsetningen av frisør- og skjønnhetspleie doblet. Det blir mer og mer vanlig å farge hår som er blitt grått. De som tilbyr løsninger for håravfall forteller om stadig flere kunder av begge kjønn.

Samtidig er det flere som bekymrer seg for allergi og andre mulige bivirkninger. Meldingen fra medisinerne er klar: Det beste rådet for å beholde et sunt hår er å gjøre minst mulig med det. Og hvis det skulle forsvinne?

— Jeg er tilhenger av å akseptere hårtapet. Jeg snakker ofte folk bort fra behandling, sier professor Cato Mørk, hudlege og hårekspert.

Lett for ham å si, kanskje, som fremdeles har det meste av sitt eget hår i behold. Etter Mørks syn ligger imidlertid problemet ofte mellom ørene, ikke oppe på toppen.

— Mange ser bare problemet selv, ingen andre ser eller bemerker det. Men hår og utseende betyr veldig mye for folks psykososiale velvære.

For Belinda Thorgersen kom sjokket da hun var 21.

— Jeg sto og kjemmet meg, da jeg så et grått hår. Tenkte jeg bare kunne nappe det, men da så jeg at det var et stort grått parti, her over luggen. Det var ingen god følelse, sier hun.

Mens andre unge damer farger håret for å følge moten eller skille seg ut, begynte Belinda med hårfarge for å dekke over gråstenken. Å la naturen gå sin gang var ikke noe alternativ.

— Du føler at du eldes før tiden. Det var en nedtur. Vi ventet vårt første barn. De sier at bekymringer gjør håret grått – og vi hadde jo våre bekymringer: Hvor skulle vi bo, hva skulle vi leve av?

13 år senere går det fint med både foreldre og barn, hus og karriere. Og to-tre ganger i året farger Belinda håret.

— Jeg prøver å drøye det lenger mellom hver gang. Tenker over hva midlene gjør med deg, spesielt etter at mange rundt oss har fått kreft. Prøver å finne midler som skåner mest mulig og ikke inneholder de hardeste stoffene.

Belinda vet ikke lenger hvor mye av håret hennes som egentlig er grått under mahognifargen. Hun ønsker ikke å finne det ut, heller.

— Nei, jeg er for ung. Kanskje om 15 år, sier hun.

— Før var et helt naturlig å bli grå, folk respekterte det. Nå regnes du som gammel og utgått. Det er mye forfengelighet i dag. Jeg bruker lite sminke og sånn, men presset er stort. Selv fjerdeklassinger farger håret eller får striper, både gutter og jenter. Det skal være kult, det var ikke samme presset da vi var unge.

Også Kari Sande var 20-årene da det begynte. Håret ble ikke grått, det ble borte.

GRÅFARGEN KOM TIDLIG: - Jeg føler meg ikke vel med grått hår, sier Belinda Thorgersen (34). Hun var bare 21 år da luggen begynte å gråne, siden har hun jevnlig farget håret hjemme på badet. - Hvis jeg hadde latt det bli grått, ville jeg fått mange rare blikk, tror jeg.

– Jeg har alltid likt å være fin på håret. Drømmen var å bli frisør. Jeg hadde ofte oppsatt hår, tuperte det, brukte vørterøl som hårlakk. Så begynte problemene.

Sakte, men sikkert ble den unge kvinnen så tynn i håret at hun kviet seg for å være med på bilder.

— Det var forferdelig. Jeg prøvde å dandere håret, legge det noenlunde over de tynne partiene. Men jeg var alltid litt solbrent i hodebunnen, sier Kari.

— Det gikk veldig på psyken. Du ble deprimert av å se deg selv i speilet. Det føltes så urettferdig, hvorfor akkurat meg!?

Med årenes løp ble det bare verre. Kari viser oss et bilde av henne og et nyfødt barnebarn. De to er i grunnen ganske like – Karis fjoner er lenger, men hodebunnen er godt synlig. Hun likte ikke å snakke om det, men det tynne håret gjorde hverdagen vanskelig.

— Jeg satt meg bak på bussen, ute av syne. Gikk ikke til byen, holdt meg i ro etter jobb. Skulle vi i selskap, var det ofte jeg avlyste. Etter hvert ble det en belastning på jobb, også.

60 år gammel tok Kari førtidspensjon. Ikke lenge etter kom mannen hennes over en avisannonse som åpnet døren til et annet liv.

MED VONDT SKAL VONDT FORDRIVES: Det er svovelbindingene i håret som holder Tones krøller på plass. Det kjemiske stoffet som løser opp bindingene lukter også av svovel. - Dette er en hard behandling, sier frisør Stine Hernes.

— Vil du kjenne?

Kari reiser seg og kommer over gulvet. Plutselig står jeg meg fingrene godt inne i 66-åringenes kraftige manke. Håret kjennes normalt ut, hodebunnen føles en anelse ruglete. Kari smiler.

— Det er en glede å være som andre. Når folk sier "Så fin du er på håret", blir jeg stolt.

Vi er i lokalene til Tops Apollo, som i en årrekke har hjulpet folk med hårtap. En gang i måneden kommer Kari hit for å få stelt håret. Både hennes eget, det som sitter i bakhodet og på sidene, og den avtakbare hårdelen hun bærer på toppen.

Hårerstatningen kan ligne på en gammeldags tupé, men holdes på plass med lim og tåler både vann, vind og hodepute. Den er laget av hår, for det meste fra mennesker, som er knyttet tett i tett sammen på et tynt bunnstykke. Hårdelene produseres i Asia, før de tilpasses individuelt og farges for å passe resten av håret. Når Kari kommer innom salongen, tas hårstykket av og stelles, før det settes på og friseres igjen.

— Det tar en times tid. Jeg sitter her og nyter det, drikker kaffe, ser meg i speilet og tenker "Jaja, du skal bli fin igjen snart." Når de begynner å sette på håret igjen skjer det noe med meg, det bobler innvendig! Du føler deg ruset på glede og velvære!

Slike hårdeler koster en del penger, rundt 15.000-16.000 kroner. Kari har kjøpt fire stykker, dermed kan hun variere frisyren og slipper å vente mens salongen renser og vedlikeholder hårdelen. For Kari har dette snudd opp ned på tilværelsen. Nå klarer hun også å snakke om problemene og gi råd til andre med hårtap.

— Mange flere burde gjøre dette. Hvis folk lurer på hvordan det er, spør jeg bare om de vil kjenne selv.

— Over 100.000 kvinner i Norge sliter med hårtap, sier Tor Verner Meyer, daglig leder hos Tops Apollo.

— Jeg vet ikke om det er mer hårtap nå, men kvinner er blitt en større kundegruppe. De siste tre årene er kvinner den gruppen som har økt mest.

Hvorfor Kari ble tynn i håret i ung alder, vet man ikke. Mer vanlig er det at kvinner i overgangsalderen mister håret i de samme områdene som menn. Som så ofte i livet er det hormonene som skaper problemer.

— Kroppen produserer ikke mer østrogen, det erstattes med testosteron. Årsaken er altså ofte det samme som hos menn, sier Meyer.

ET NYTT LIV: Etter mange tiår med veldig tynt hår, fant Kari Sande (66) løsningen. Ikke parykk, som damene bak, men en spesialtilpasset hårerstatning som limes på det tynngrodde området. - Jeg følte meg ti år yngre. Ikke gjorde det vondt, heller, det er bare glede!

En som kjenner problemet fra den kanten, er Andreas Bowitz (29).

— Det begynte da jeg var 16–17 år. "Vikene dine ser ut som Sognefjorden", sa folk. Det var ment som tull, men var ikke så gøy å høre. Da jeg var 19 måtte jeg barbere meg på hodet, sier Andreas.

Årsaken ligger antagelig i genene, alle mennene i familien mistet håret i ung alder. I motsetning til faren og bestefedrene, valgte imidlertid Andreas å gjøre noe med saken. Nå bruker han også hårdel på toppen.

— Det er ikke krise for meg å miste håret. Det er jo tøft med barbert hode, men kjedelig å være låst til én frisyre for alltid. Med hårdelen har du mye mer frihet, du kan ha langt hår eller pigg, blekede tupper og hanekam, hva som helst, sier Andreas.

— Til dags dato er det ingen som har sett at jeg bruker hårdel. En frisørvenninne sa "Du har så fint hår, jeg må få klippe deg." Min far sa "At du gidder", men han tilhører en annen generasjon. I dag har jo folk silikonpupper, de bruker sminke og får extensions i håret. Dette er ikke noe annerledes.

Silikonpupper må imidlertid ikke inn på service en gang i måneden. Også hårtap kan bøtes med mer permanente løsninger.

— Det har litt med selvfølelse å gjøre. Jeg har alltid hatt mye hår. Nå føler jeg meg mye yngre igjen, sier Bjarte Vågenes (48). Vi møter ham på bergensavdelingen til Klinikk Haugesund, hvor han er til kontroll etter sin andre hårtransplantasjon. Hadde ikke det vært for behandlingen, regner Bjarte med at han ville vært skallet nå. I stedet har han et jevnt, mørkt dekke av hår på hodet.

FORNØYD: Andreas Bowitz (29) tok ikke hårtapet så tungt, men bestemte seg for å kjøpe hårerstatning for å ha flere frisyrer å spille på. - Jeg har hatt både hockeysveis, pigg og hanekam. Kan hoppe i sjøen og har også hoppet i fallskjerm med hårdelen på, sier han.

— Jeg ble skremt da jeg så bilde av hvor tynt det hadde vært. Nå kunne selv ikke frisøren min se at jeg har transplantert håret, sier Bjarte.

Kanskje ikke så rart, for det er jo hans eget hår alt sammen. Moderne hårkirurgi går ut på å ta ut hårsekker fra bakhodet og plante dem på toppen av hodet. Etter noen måneders dvale våkner hårsekkene til live igjen og det begynner å vokse som normalt. Håret fra bakhodet er kanskje litt grovere, til gjengjeld er det genetisk programmert til å bli sittende, forklarer Linda Bu Paparazzo, klinikkens konsulent.

— Håret man plukker i bakhodet vil ikke dø. Hårsekkene på toppen blir ofte påvirket av mannlige kjønnshormon, men ikke de bak. Når vi plukker hårsekker fra bakhodet tar de med seg koden derfra; de tror på en måte at de fremdeles sitter i bakhodet.

De siste årene har det vært stor utvikling innen hårtransplantasjon. Tidligere skar man ut klynger av hårsekker, noe som ga arr i bakhodet og kunne gi mottakerområdet et unaturlig, sammenklumpet utseende. Med den nyeste teknikken henter man ut individuelle hårsekker og planter dem i et mer realistisk mønster. En tidkrevende prosess, men på én dag kan legene hente, preparere og plante opp til 3000 hårsekker. Hver sekk kan gi opp til fire hår, hvorav 80 prosent skal vokse frem i løpet av det første halvåret. Takket være beroligende midler og lokalbedøvelse, skal det være et smertefritt og relativt behagelig inngrep, så lenge man har tålmodighet til å sitte i ro åtte timer.

Til gjengjeld er det kostbart: Klinikk Haugesund ligger prisen på 6000 kroner for selve operasjonen og 50 kroner pr. hårsekk. For Bjarte, som har fått flyttet 3260 hårsekker i to operasjoner, betyr det altså at han har betalt 175.000 kroner for å ikke bli skallet.

— Mye penger, men det er jo en investering. Pengene hadde sikkert gått med til noe annet tull, uansett, så da bestemte jeg meg for dette, sier han.

Linda Bu Paparazzo er selvsagt enig.

— Det er en investering for livet, du mister ikke det håret som settes inn. Man kan bruke flere hundre tusen på en bil som står i garasjen det meste av tiden, men håret har du med deg 24 timer i døgnet, sier hun, som tror flere kunne ha glede av tilbudet.

— Det er så mange menn som mister håret. Utad sier de "Pytt, pytt, det gjør ikke noe", men til meg sier de noe annet. Mange tar det tungt.

FORNØYD IGJEN: Krøllene er borte og Tone Julseth er tilfreds. Prisen på 3000 kroner plager henne ikke, om et halvt år er hun nok tilbake for å få ny behandling.

Det som er tungt for voksne menn, er neppe enklere for en ung jente.

— Det var kjipt å gå med parykk som 11-åring, sier Tomine Sandal. Nå er hun 18 og inne i sin tredje periode med stort, flekkvis håravfall.

— Hvis jeg mister mer hår igjen nå, så tror jeg bare jeg innfinner meg med å være skallet,

Tomine er en av mange unge som rammes av alopecia areata , den mystiske sykdommen hvor kroppens immunsystem angriper hårsekkene slik at de går i dvale i kortere eller lengre tid. Omfanget kan variere fra små flekker til hårløshet over hele kroppen, alopecia universalis . Hva som utløser sykdommen er ikke kjent. I noen tilfeller kan effekten begrenses ved hjelpe av salver og kortisonsprøyter, men for utbredt hårtap finnes det ingen sikker behandling. Tomine har slått seg til ro med at det meste av håret hennes har pleid å komme tilbake etter en stund.

— Det er ikke noe jeg kan gjøre. Har fått tilbud om forskjellige kremer og sånt, men vil ikke få forhåpninger og så bare bli skuffet. Hvis det fantes en løsning, ville legen visst om det.

Der hun tidligere brukte parykk eller en spesiallaget hårdel, klarer hun seg nå med hatter og luer. Øyenbrynene som ble borte er erstattet med makeuptatovering.

— Hjemme går jeg uten noe på hodet. Hos kjæresten min også, han synes det går helt fint, sier Tomine. Hun var ti år da den første hårdotten datt av.

— Det var litt rart, men jeg hadde ikke begynt å bry meg så mye om utseendet. Det kjipeste var at jeg måtte holde det skjult. At det føltes sånn, selv om ingen sa det.

Vikarlærere som mente at luen måtte av og klassekamerater som ville dra henne i håret, det var typiske utfordringer som Tomine møtte. Selv lever hun greit med sykdommen nå, men fremdeles kan det være vanskelig å takle omgivelsene når mye av håret er borte.

— Jeg føler at jeg enten må gjemme det eller fortelle folk om det. Men det er jo vanskelig å innlede en samtale med "Hei, jeg har ikke hår, på grunn av sånn og sånn".

Denne gang ser hun imidlertid ikke for seg å bale med parykk eller annen hårerstatning. Da er det mer fristende å fjerne alt og la det stå til.

— Hår burde ikke ha så mye å si, men folk bryr seg veldig om det. Man dømmer folk etter håret, om de har blondt hår, rødt hår eller pønkesveis. Jeg håper folk vil behandle meg normalt dersom jeg bestemmer meg for å gå uten hår. Det er jo ingenting galt med meg ellers.

STORE FLEKKER: - Jeg tror ikke jeg vil skaffe meg parykk denne gangen, sier Tomine. Ved juletider gikk hun inn i sin tredje periode med stort hårtap. Tidligere har hun mistet opp til 80 prosent av håret. Enn så lenge bruker hun litt extensions for å fylle ut manken.

Ung eller gammel, håret er viktig. Ethvert sykehjem med respekt for sine beboere har i dag en egen frisørsalong. På Bergen Røde Kors Sykehjem er salongen stor og lys, med plass til både rullestol og sykeseng. Mens elegante, unge damer flotter seg på reklameplakatene, er de fleste kundene tre-fire ganger så gamle.

— Jeg gleder meg til å få ordnet håret mitt og er glad hver gang jeg går herfra, sier Olly Gunhild Solbakken (92), som nylig flyttet til hjemmet. Nesten 80 år er gått siden hun var ung konfirmant og gikk til frisøren første gang. Siden den gang har det meste endret seg, både moten og hvor mye vi gjør med håret.

— Jeg pleide å ta permanent. Min mann likte at jeg var fin på håret. Men jeg skjønner ikke at noen vil farge håret sitt!

— Vi klipper og føner, gir permanent og farger en del, men har lite brudepynting og hair extensions, sier frisørene Grethe Flesland og Doris Sæle.

— For beboerne er det et høydepunkt å komme til frisøren. Er de sengeliggende klipper vi dem på rommet eller triller sengen ned her, sier Flesland. Også pasientene på palliativ avdeling, de som nærmer seg livets slutt, er faste gjester.

— De har ofte mistet mye hår. Det er ikke lett å frisere, men vi gjør det vi kan. Det hjelper på psyken, de føler seg vel.

I lærstolen på Exhibition begynner Tone Julseth å føle seg vel, også.

Det siste middelet er skylt ut av håret hennes og krøllene er borte. Nå gjenstår bare regningen på cirka 3000 kroner.

— Jeg synes det er verdt det, sier Tone, som nå er kvitt krøllene til langt utpå høsten.

— Det varer til håret vokser ut igjen. Omtrent et halvt år, så er det frem med tangen igjen.

FØR: For at hårdelen skal sitte skikkelig, barberer frisøren issen til Andreas. Deretter festes hårerstatningen med kirurgisk lim.
ETTER: Med hårdelen på plass, føler Andreas at han ser langt yngre ut. - Forrige uke måtte jeg vise legitimasjon på Polet, sier han.