29. mai 2010: Jorunn Sudø Sivertsen sitter i bilen på vei til sentrum da en ambulanse med blålys kjører forbi henne.

— «Åh gud, Eirin er og bader», husker jeg at jeg tenkte. Men så slo jeg det fra meg fordi jeg ikke ville være en sånn hysterisk mor, sier hun.

Men hun var ikke bare en hysterisk mor. Ambulansen var på vei for å hente hennes yngste datter.

Bedt om å holde seg våken

Den skjebnesvangre dagen var Eirin og en venninne og badet i Hjellestadbukten. På en oppblåsbar flyteleke plasket de rundt i det kalde vannet. Men det blåste opp og jentene drev ut i fjorden. I den sterke strømmen ble leken borte for dem, og med ett var de to alene på dypt vann.

Fra land ser faren til Eirins venninne at de to jentene har problemer. Han kaster seg i båten for å redde dem fra å drukne. Men i det Eirin skal klatre om bord i båten, skjer det som ikke skulle skje. Hun kommer borti propellen og blir dratt under vann.

— Jeg fikk ikke puste. Jeg tenkte at jeg kom til å drukne, sier Eirin.

Etter det husker hun lite. Turen inn til land, smertene fra kuttskadene og ambulansehelikopteret som kommer for å hente henne, har forsvunnet fra minnet.

— Men jeg husker at faren til venninnen min sa at jeg skulle holde meg våken, sier hun.

Med store kuttskader blir hun fraktet til Haukeland Universitetssykehus. Da er kroppstemperaturen hennes 28 grader.

11 timers operasjon

Jorunn Sudø Sivertsen hadde hentet en av storesøstrene til Eirin i et annet ærend, og var allerede på sykehuset da yngstedatteren ankom.

— Jeg var i parkeringshuset da legen fra luftambulansen ringte meg. De spurte meg om jeg var moren til Eirin Sivertsen, sier hun og ser mot datteren med tårer i øynene.

Hun får vite at datteren var i live, men alvorlig skadet. Mye av muskulaturen i sete og lår var kuttet, og hun hadde brudd i bekkenet.

— Det første døgnet var det fare for livet hennes. Hun var så nedkjølt og hadde store skader, sier Jorunn.

Hele den første natten på sykehuset gikk med til en elleve timer lang operasjon.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FOTO: Privat

Greit med arr

August 2010: Ka-dunk. Ka-dunk. Ka-dunk, sier det i trappen i familien Sudø Sivertsens hus på Hjellestad. Det er ikke like lett for Eirin å snike seg inn på andre lenger. Den mest synlige konsekvensen av båtulykken i mai er at den smilende tiåringen halter på høyre fot.

For etter fem operasjoner og seks uker på sykehuset senere er Eirin hjemme igjen.

— Det går fint nå, sier hun og prøver å strekke på ankelen.

— Men jeg føler at jeg har gått glipp av litt av sommerferien.

Eirin sier at det ikke har vært så ille å være på sykehus.

— Det var så mange kjekke sykepleiere og leger der. Men det var kjedelig i starten, da jeg måtte ligge i sengen hele tiden, sier hun.

For en tiåring som er vant til å drive med både håndball, fotball og turn, er en tilværelse hvor løping og gåing er vanskelig uvant.

— Hun kan ikke løfte ankelen skikkelig. Men legene har sagt at hvis det ikke går seg til innen et år, et det mulig å operere for å gjøre foten bedre, sier Jorunn.

Arrene på rumpen og lårene plager derimot ikke Eirin.

— Når jeg har sagt at det er mulig å ordne på dem senere sier hun at «jeg har jo vært i en ulykke, så da gjør det ikke så mye med arr», sier moren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FOTO: Paul Sigve Amundsen

Sitter i bakhodet

Eirin har vært og badet etter at hun kom hjem fra sykehuset, og er ikke redd for vannet.

— Vi er opptatt av at det som har skjedd har skjedd. Det er mye ved en ulykke som kan gjøres annerledes, men der og da er det vanskelig, sier Jorunn.

Hun tror at de rundt familien er blitt ekstra obs på å slå av motoren hvis det skjer noe.

— Da vi var på ferie i sommer falt ungen til noen venner av oss i vannet. Han hadde redningsvest, og det var helt udramatisk, men de var veldig raske med å slå av motoren. Vår ulykke sitter nok i bakhodet til mange, sier hun.