— Jeg har akseptert situasjonen som den er. Da er det ikke mer å gjøre, sier Kjell Corneliussen.

Utenfor vinduet hans vaier det i sommergrønne trær, og en og annen bil kjører forbi på veien. Det er ingenting unikt ved utsikten. Men akkurat disse trærne og denne veien er sannsynligvis den siste utsikten Corneliussen noensinne vil se.

Palliativ avdeling, avdelingen for lindring ved livet slutt, ligger øverst i en fløy på Bergen Røde Kors sykehjem. Gule institusjonsganger kobler sammen spiserom, stue og åtte enerom. Her dør i underkant av hundre mennesker hvert år. Rommene blir vanligvis ledige igjen to til fire uker etter at de flyttes inn i.

Verdifull tid

  • Hit kommer man for å dø. Det gjør man egentlig på resten av sykehjemmet også. Det tar bare lengre tid, sier overlege, Stein Husebø.

Mandag skrev BT at stadig færre dør i sitt eget hjem. Samtidig stiger antallet som dør på pleie- og omsorgsinstitusjoner. I 2008 skjedde mer enn 42 prosent av alle dødsfall på institusjoner. De siste 15 årene har tallet økt med 14 prosent.

Husebø mener at det er for lite fokus på den siste tiden i et menneskes liv som verdifull i Norge.

  • I andre kulturer er det en selvfølge at eldre blir behandlet med nærhet og omsorg. I Norge blir de skrøpelige og demente avlevert på sykehjemmet, sier han.

Mens Norge scorer høyt på levekårsindekser, kommer vi dårlig ut når det gjelder kvalitet mot slutten av livet. Anerkjente Economist Intelligence Unit (EIU) plasserte nylig Norge midt på treet blant 40 land når det gjelder «dødskvalitet». Da dreier det seg om nivået på lindrende behandling mot livets slutt.

  • Noen leger fortsetter med behandlinger som er meningsløse. De snakker ikke med pasienter og pårørende om døden før det er for sent, sier Husebø.

Siste stopp

Nå står huset i Fredlundsvingen på Minde tomt. Det er ikke noen som bor i hjemmet som Kjell Corneliussen bygde for sin nå avdøde kone og sine to døtre i 1962.

  • Jeg føler meg ikke hjemme her på sykehjemmet. Det går ikke å sette en strek over hjemmet mitt, sier han.

78-åringen kan få permisjon for å besøke Fredlundsvingen en siste gang, men har ingen planer om det.

  • Jeg har kuttet ut tanken på det. Jeg regner med at huset blir solgt. Men det er rart. Når man har bodd der, og plantet blomster og holdt en hage. Da er det jo rart, sier han.

Da det for noen uker siden, på Haukeland Universitetssykehus, ble konstatert at kreften hadde vunnet kampen, forsto Corneliussen at livet hans snart er over.

I vinduskarmen, under dagens aviser, ligger det en krimbok han har fått av en sine døtre. En bestselger, ifølge forsiden. Corneliussen regner med å lese den ut. Han tenker ikke over at tingene han gjør kanskje er for siste gang.

  • Men jeg er jo klar over at døden er siste stopp nå, sier han.

Feller tårer

  • For oss leger er det en merkelig opplevelse at det er lov at pasienter dør, uten at det er en fallitterklæring, sier overlege ved sykehjemmet, Bettina Husebø. Et av kriteriene for å havne på palliativ avdeling er at all livsforlengende behandling må være avsluttet. Alt håp skal være ute.
  • Jeg snakket med en pasient i går som følte seg trøtt og sliten. Hun sa at hun tenkte at det vil gå seg til med tiden. Da mente hun ikke at hun ville bli bedre, men at hun håpet at hun ikke har så lang tid igjen, sier Husebø.

Hun er opptatt av at pasientene skal få snakke om døden og planlegge så mye som det lar seg gjøre.

  • Noen må jo være der for dem som skal dø. Og om jeg var et annet sted i verden ville de likevel dødd, sier sykepleier ved avdelingen, Mona Johannessen. Det hjelper henne å takle et yrke hvor flere av pasientene dør hver eneste uke.
  • Du blir ikke vant til det. Men du lærer å distansere deg. Vi kan ikke gå gjennom sorgprosessen for hver eneste pasient, sier hun.

Men det hender følelsene kommer frem på vaktrommet.

  • Da griner vi litt. Eller, vi griner ikke. Vi feller noen tårer, sier hun.

Er den man er

  • Jeg har hatt et fint liv. Jeg har bygget hus, jobben har vært fin, og jeg har skaffet meg alt jeg har trengt, sier Corneliussen.

Han er ikke redd for døden.

  • Når man har kommet dit hen jeg har, er man ikke redd. Jeg har store problemer med å røre meg. Da er ikke livet noe lenger, sier den tidligere politioverbetjenten.

Rullatoren foran ham er et tydelig tegn på at det er slutt på de hyppige fjellturene rundt Bergen. Men når døtrene og barnebarna besøker ham, snakker de ikke om døden.

  • Alle er klar over det. Men vi er sammen på samme måte som før. Det er bare stedet som er endret. Jeg føler egentlig at jeg er akkurat den samme som når jeg kom inn. Man er den man er, sier han.