Blåseinstrumentene har alltid hatt en sentral plass i historien — både ved seremonier og i krig - og er siden blitt innlemmet i ulike orkesterbesetninger for å gi klangfarger og variasjon. Slik sett er blåsere noe mye mer enn et korps i gaten eller seksjoner i et symfoniorkester.

Blåse-ensemblet som ga konsert i Grieghallen onsdag, favnet over de fleste instrumentene og ga en minnerik opplevelse. Komposisjonene fikk en rettferdig fremførelse, fordi ensemblet var profesjonelt til fingerspissene og dessuten hadde et stort nok antall musikere (mellom 50 og 60). Ofte spilles denne musikken med for små korps, og klang og balanse lider under det.

Richard Strauss' «Feierlicher Einzug der Ritter des Johanniter-Ordens» åpnet konserten og satte en god standard. Dette verket er noe uttværet fra komponistens side, men har noen himmelhvelvende partier som er svært vakre. Ingolf Dahl er en tysk komponist som i tiden før 2. verdenskrig reiste til Hollywood og ble påvirket og inspirert av Igor Stravinskij. «Sinfonietta» er krevende musikk som er kompakt orkestrert, men som likevel har en del personlige kjennetegn. En del Stravinskij-grep kan imidlertid høres her og der, uten at det er noe minus. Blåse-ensemblet ga en spenstig versjon av denne ikke enkle musikken.

Eran Levy (Israel) var solist på euphonium (som også kalles baryton) og viste seg som en musiker med teknisk briljans og elegant frasering. Nå er jeg ikke så begeistret for Philip Wilbys «Konsert for euphonium og band» som komposisjon. Det gjelder to forhold: Instrumentasjonen er for overlesset og tung, og det musikalske materialet virker litt kynisk og beregnende. Jeg liker best musikk som er original og går sine egne veier, ikke musikk som føles programmert som en Spielberg-film. Eran Levy og blåse-ensemblet løste sine oppgaver på utmerket vis, mens det var komponisten som var den svakeste aktøren. Eran Levy håndterte deretter «Moto perpetou» av Paganini og viste at det meste kan spilles på et blåseinstrument.

Percy Grainger har i storverket «Lincolnshire Posy» laget en klassiker for denne besetningen. Instrumentasjonen og de musikalske ideene bobler av fryd, og heldigvis er det også partier som er sarte og stillferdige. Dirigent Craig Kirchhoff (USA) var et sympatisk bekjentskap som ga presise anvisninger og skapte mange fine øyeblikk. Konferansier Morten Eide Pedersen ga poengtert og nyttig informasjon og bidro til en helhetlig og ettertenksom opplevelse. Det eneste som manglet, var en norsk komposisjon. De beste norske verkene for blåse-orkester står ikke tilbake for noe.

ANMELDT AV

ESPEN SELVIK