I disse ferietider har jeg hatt gleden av å være passasjer i stedet for sjåfør, og jeg må si det har gitt meg en del opplevelser jeg gjerne skulle vært foruten. Ikke fordi de var direkte ubehagelige, men fordi jeg fikk et innblikk i hvordan enkelte av mine kolleger oppfører seg i trafikken.

La det være sagt allerede nå – jeg er ingen verdensmester. I likhet med alle andre har også jeg mine feil og mangler, og jeg vil ikke under noen omstendighet fremstå som en helgen i trafikken.

Men jeg våger dog å påstå at jeg innehar en evne til å lese trafikkbildet, og jeg mener jeg har tålmodighet til å la bussturen bli en behagelig opplevelse for mine passasjerer.

Slik er det åpenbart ikke med alle mine kolleger. Så snart dørene er lukket og den hersens dørbremsen er deaktivert skyter bussen fart som var det en rakett på vei mot verdensrommet. Armer og bein dingler i et fortvilet forsøk på å gjenopprette balansen som forsvant, mens man kaster seg sidelengs inn på et ledig sete og lander på sidemannen som prøver å unngå varig mén.

Avislesing

Så snart man har kommet over det verste sjokket og har bladd opp i dagens avis kommer neste overraskelse. At man må sitte i en ubehagelig stilling mens man holder avisen opp i luften i en merkelig vinkel for ikke å plage sidemannen får bli neste ukes tema – her er det hver mann for seg selv, og man gjør lurt i å holde seg fast.

Ingen sving er for krapp, ingen fartsgrense for uoverkommelig – bussen skal frem, og det kan virke som min kollega er noe forsinket. Vi kastes veggimellom som små tøyballer, handleposer og bærenett dingler frem og tilbake mens flekkete jordbær og bløte appelsiner triller stille nedover midtgangen. Et lite barn mister tøydukken sin i den mest brutale svingen, og dermed blir hviningen fra stive busshjul akkompagnert av skjærende skrik fra sår barnehals.

Blinklys

Kjøringen roer seg noe idet tett trafikk umuliggjør videre rallykjøring, og dermed blir det anledning til å titte nærmere på andre feil og mangler. En klassiker i nærmest samtlige kommentarfelt tilhørende artikler om busser og bussjåfører er den manglende bruken av blinklys, og denne turen var intet unntak.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har ristet oppgitt på hodet og fnyst opprørt over kollektivbrukernes ubegrunnede påstander om manglende bruk av signal, men etter et par bussturer denne ferien innser jeg at det er et stort problem.

La oss bruke holdeplassene som et eksempel. Når bussen nærmer seg en holdeplass og sjåføren ser at det står folk der som vil være med bussen er det naturlig å anta at man gir signal til trafikken bak om at man snart skal foreta en kontrollert sving til høyre og stanse bussen. Men ikke alle velger denne løsningen.

Noen nærmest slenger bussen på plass i busslommen uten verken å se seg for eller signalisere, hvilket skaper skumle situasjoner på veien. Deretter blir vi stående i busslommen mens sjåføren selger billetter eller klipper kort, fremdeles uten blinklys. Men så, idet billettering er utført og vi er klare til avgang, DA tennes alle blinklys i samme bevegelse som rattet vrenges mot venstre og gasspedalen inntar flåklypastilling (gjennom gulvet, for de som ikke har sett filmen).

Tut og kjør

Intetanende bilister blir tvunget til å bremse med begge beina, og enkelte velger sågar å bruke begge hender på fløyten for å poengtere at de ikke er helt fornøyd med bussens manøver. Her vil bussjåførenes støttespillere hevde at bilistene er pliktige til å sette ned farten ved passering av bussen. Hvilket for så vidt er et godt poeng, men når sjåføren ikke tenner blinklyset til høyre for å vise at bussen står i ro og foretar ombordstigning – hvordan skal bilistene da få et inntrykk av hva som kommer til å skje?

Dersom vi som bussjåfører alltid og konsekvent bruker blinklyset riktig ved bussholdeplassene vil andre trafikanter kunne lese trafikkbildet på en helt annen måte enn dersom vi gir blaffen, og dette vil igjen føre til en større gjensidig respekt mellom busser, biler, sykler og andre som ferdes på vår slitte asfalt.

Vi kan ikke kreve å bli hjulpet ut fra bussholdeplassene så lenge vi selv ikke bidrar til trafikkflyt, og vi kan heller ikke kjefte og smelle mot bilistene når vi ikke yter en viss innsats for å tydelig vise hva vi ønsker.

Hva kan vi gjøre?

Slik kunne jeg fortsatt, side opp og side ned. Jeg kunne helt sikkert skrevet et eget bilag til Bergens Tidendes torsdagsutgave fylt av bussjåførenes synder og feil, men det er å gå litt utenfor min avtale med avisen.

Jeg nøyer meg derfor med å nevne dårlig kjørestil og manglende blinklys som to eksempler på punkter hvor vi bussjåfører kan forbedre oss. Jeg vil dog få ta mine kolleger og meg selv litt i forsvar helt til slutt, det er nemlig ikke alltid vi feiler med vilje.

Den beste kritikken er den konstruktive kritikken, og vi kan alltid bli bedre ved hjelp av våre passasjerer. Det er ikke alltid samsvar mellom din og min opplevelse av ubehagelig kjøring, og en tur som sjåføren oppfatter som trygg og behagelig kan iblant føles skummel og urolig. Det er derfor svært viktig å gi tilbakemeldinger.

Tidligere kunne man på baksiden av ruteheftene finne et skjema man kunne fylle ut og levere til selskapet, men denne løsningen er nå valgt bort. Dermed har passasjerene mistet muligheten til å klage der og da, man er nødt til å kontakte selskapet så snart man befinner seg ved en datamaskin eller en telefon.

Klag! Klag! Klag!

Det aller beste er selvsagt en direkte tilbakemelding til sjåføren. Våger man ikke det er det nest beste å kontakte selskapet så snart som mulig. Og heri ligger min oppfordring til mine passasjerer – har du en negativ opplevelse av bussturen er det viktig å melde fra så snart som mulig!

Besøk selskapets nettside, finn telefonnummeret i katalogen, ta en spasertur ned til Møllendalsveien og møt opp i egen person.

Hvordan du gjør det er opp til deg. Om vi alle tar del i denne lille kampanjen vil vi etter hvert oppleve en bedre hverdag for alle kollektivbrukere, det er jeg overbevist om. Så får jeg og alle mine kolleger leve med at vi blir holdt under oppsyn flere timer daglig – den som kjører behagelig og skaper trygghet har ikke noe å frykte.

Konkrete tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk skaper tryggere bussturer – bli en del av kampanjen og si fra!

BUSSEMANNEN er bussjåfør i Bergen. Han publiserer sin blogg på bt.no hver torsdag.