Tre hovedpersoner i dette besynderlige dramaet fikk ulik skjebne. Rådmann Ragnar Fagereng ble dømt og så frikjent, politimester Rolf B. Wegner ble tvunget til å forlate Bergen, mens ordfører Ingmar Ljones styrket sin posisjon.

Det startet så uvirkelig da «rådmannssaken» ble offentlig kjent gjennom et oppslag i BT en desemberdag i 1995. Politiet offentliggjorde like etterpå at Fagereng var blitt avhørt som mistenkt for forsikringssvindel.

Kunne dette stemme? Knapt noen trodde at den dyktige og respekterte rådmann Ragnar Fagereng var noen kjeltring som kunne finne på å sette sin fremtid på spill ved forsikringssnusk og falsk politianmeldelse. Det var også vanskelig å skjønne at han ville ta sjansen på å dekke over hustruens eventuelle lovbrudd. Han ble til slutt også frikjent i lagmannsretten og tilkjent erstatning.

Men sårene var store og åpne, både for ham og andre. Karrieren ble ødelagt. Fagereng så seg simpelthen nødt til å forlate stillingen som rådmann i Bergen, da siktelsen lå på bordet. Men det skjedde frivillig. Ingen tvang ham.

Byens populære politimester Rolf B. Wegner, derimot, ble drevet fra skanse til skanse etter at riksadvokaten ga ordre om å etterforske hans rolle i saken. Det kom tidlig for en dag at han ønsket å henlegge «rådmannssaken», i strid med politietterforskernes ønske. Dessuten ble han sterkt bebreidet for å ha orientert ordfører Ingmar Ljones om etterforskningen som var satt i gang. De fagorganiserte polititjenestemennene og embetsmennene ved kammeret erklærte mistillit til mesteren. Det var en snor som ble strammere og strammere rundt halsen.

Svært mange har aldri slått seg til ro med det som ble avdekket, eller lagt saken helt bak seg. Alle bitene i puslespillet kunne umulig ha falt på plass. Ragnar Fagereng var ikke hardere skadet enn at flere ville fortsatt ønsket å gjøre bruk av hans evner og dyktighet.

Først ble han tilbudt stilling ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, og noe senere overtok han stillingen som administrerende direktør ved Norges Handelshøyskole.

Ingen har hatt noe å si på Ragnar Fagerengs dømmekraft og evnen til å skjøtte sine ulike lederjobber. I rettssakene falt lovordene som perler på en snor: daværende kommunaldirektør Dagfinn Øvrebotten uttalte i byretten bl.a. at han var den beste sjef han noen gang hadde hatt.

Den tredje hovedpersonen, Ingmar Ljones, har alltid hatt sin styrke i sansen for formaliteter og korrekt opptreden. Det kom ham til stor nytte i den vanskelige balansegangen før rådmannen kastet kortene. I tillegg var han et viktig medmenneske som gjorde sitt beste for å oppmuntre Fagereng både på arbeid og i fritiden.