På Patologisk avdeling ved Haukeland sykehus ligger hjernen til Anna Elisabeth Westerlund. Oppdelt i tynne skiver og nedsenket i formalin. Mange år før hun døde 87 år gammel den 12. september 1995, fortalte den synske kvinnen at hun ville testamentere hjernen sin til forskningsformål ved Universitetet i Bergen. Selv var hun overbevist om at hennes synske evner var en fysisk sans som satt plassert i pannelappene. Anna Elisabeth Westerlund var sikker på at en undersøkelse av hjernen hennes etter at hun var død, ville gjøre det klart for ettertiden at hun hadde helt spesielle evner.

Høsten 1980 ble en bil med to savnede ungdommer funnet på 25 meters dyp i Sørfjorden etter at Anna Elisabeth Westerlund hadde gitt lensmannsfolk i Ullensvang en detaljert beskrivelse av omgivelsene på ulykkesstedet. Hun anga at ulykkesbilen ikke lå langt fra en hvit fyrlykt på et nes i sjøen, i nærheten av en krapp sving der veien gikk gjennom en fjellskjæring. De to forulykkede hadde vært savnet i et halvt års tid da de ble funnet.

— Hun var utrolig interessant , meget varm, klok og enormt sjarmerende. Egosentrisk og svært opptatt av seg selv og sine teorier om synskhet. Hun satte vennskap meget høyt, men var ikke god å være uvenner med, forteller Bente Gullveig Alver. Professoren i folkloristikk ved Universitetet i Bergen var trolig den som kjente Anna Elisabeth Westerlund best. Vel tre år etter at Alver i 1967 hadde fullført sin magistergrad på det norske heksebegrepet, tok hun kontakt med den kjente synske kvinnen. Alver ønsket å få kjennskap til hvordan en klok kone arbeidet. Anna Elisabeth var svært opptatt av at man skulle forske på synskhet og slik begynte et samarbeid mellom Bente Gullveig Alver og Anna Elisabeth Westerlund som varte i 25 år. Da Anna Elisabeth døde, var det Bente som, etter avdødes ønske, tok hånd om begravelsen og holdt talen i kirken. Svært mange fulgte henne til graven.

I syv forsvinningssaker på 1980-tallet jobbet de to kvinnene nært sammen med ettersøkningsavdelingen ved Bergen politikammer.

— Sigurd Selheim var sjef for avdelingen den gangen. Det var de pårørende selv som ønsket at Anna Elisabeth skulle forsøke å finne deres kjære når politiet sto uten spor. De bad ofte Selheim om å kontakte henne fordi de selv var litt redde for å ringe henne. Politifolkene var utrolig søte mot Anna Elisabeth. Ofte var det så mye dikkedarer med henne. Hun ville ha alt på sin måte, sier Bente Gullveig Alver og smiler litt ved tanken.

De møttes gjerne på et helt bestemt rom på Hotel Norge, gruppen som jobbet med forsvinningssakene. Westerlund ville ha spesielle lysforhold, evnene hennes virket sterkest på fallende lys, hevdet hun. Anna Elisabeth insisterte på at alle ventiler i rommet skulle tapes igjen og at alt i rommet måtte være i harmoni. Gruppen møttes først utpå ettermiddagen og hadde lange, intense arbeidsøkter som gjerne varte til over midnatt.

I mange timer kunne Anna Elisabeth prate om dagligdagse ting og tidligere meritter. Så med ett ble stemmen hennes monoton, stemmeleiet høyere, hun festet blikket et sted på veggen mens hun kom med en ny og ukjent opplysning. Både Alver og politiet noterte flittig, for etterpå hendte det at Westerlund ikke husket hvilket syn hun hadde fått. Alle detaljer var viktige.

— Etter at vi hadde jobbet en stund, ble det bestilt servering til Anna Elisabeth. Et stykke smørbrød, gjerne reker, hun spiste nesten ingenting. Kaffe eller te og en konjakk. Hun bad alltid om å få litt vann og en sukkerbit i konjakken, da spratt en av oss opp og utførte oppdraget. Hun mente konjakk skjerpet hennes synske sans. Vi andre fikk ingen konjakk, selv om vi kunne ha trengt det. Arbeidstimene var harde for vi måtte sile informasjonen hun ga. Hun var synsk, amatørpolitimann og hverdagsmenneske i en glitrende talestrøm, forteller Alver.

Mens Anna Elisabeth nippet til sin konjakk og nøt å være i begivenhetenes sentrum, brukte Alver båndopptaker og tok kontinuerlig opptak av alt som ble sagt på hotellrommet.

— Foruten Anna Elisabeth og meg, var alltid politiavdelingssjef Sigurd Selheim med sammen med en politibetjent eller flere. Anna Elisabeth ville ha en pårørende til stede i rommet. Det eneste hun ville vite var navn og alder på savnede. Den pårørende fikk ikke lov til å gi henne noen informasjon utover hvilket slektskap vedkommende hadde til personen vi lette etter. Vi måtte heller ikke stille Anna Elisabeth ledende spørsmål. Vi var helst stille. I timevis satt vi der med henne i sentrum. Jeg mener hun møtte en sunn skepsis både hos politiet og hos meg. Vi stilte kritiske spørsmål. «Jeg kan ikke forklare,» sa hun ofte, men synene sine ga hun seg sjelden på. Dersom folk som satt rundt henne var skeptiske, sa hun gjerne «jeg jobber ikke godt i aften». Hun mente at for mye skepsis stengte for hennes synske evner, forteller Bente Gullveig Alver.

Selv er Alver overbevist om at Anna Elisabeth Westerlund ikke hadde hatt mulighet til å nå frem med synene sine, hvis ikke politifolkene hadde hatt så gode lokalkunnskaper. Hun snakket ofte i bilder og metaforer, og måtte derfor tolkes av resten av gruppen. Anna Elisabeth insisterte alltid på å være med på søkene i terrenget etter savnede, men hun likte seg best under seansene på hotellrommet. Når det var hun som var i sentrum.

- Jeg mener det er mer vitenskapelig å være åpen overfor ting man i øyeblikket ikke finner en forklaring på og være villig til å diskutere og problematisere, enn å avvise alt som tull. Vi som var sammen med Anna Elisabeth, var alle riktig oppegående personer. Men det var alltid ting vi ikke kunne forstå. Biter av informasjon som ingen andre hadde før Anna Elisabeth ga oss dem og som etter hvert viste seg å føre frem. Men ofte var det bomskudd. Men det kunne jo være at vi ikke var gode nok til å tolke hennes informasjon. Synske er jo ikke automater, selv om mange betrakter dem slik, sier Bente Gullveig Alver.

Hun og Anna Elisabeth ble etter hvert nære venner. Den synske kvinnen som kom fra små kår på Hamarøy, flyttet til Oslo på 1950-tallet. Helt til hun døde, bodde hun i en liten ettromsleilighet i Grønnegaten. To ganger i året holdt Anna Elisabeth store fester.

— Om høsten inviterte hun et førtitall personer til vennefest i Kruses selskapslokaler. Det var en meget brokete forsamling. Politifolk, forfattere, kunstnere, forlagsdirektører og folk som hun hadde hjulpet og fremdeles holdt kontakt med. En gang var Arne Hestenes toastmaster. Det var fire retter med vin, levende musikk og dans. Utrolige morsomme fester, forteller Alver.

Egentlig var Anna Elisabeth et ganske ensomt menneske. Selv følte hun seg ofte misbrukt av ubetenksomme mennesker. De kunne ringe henne klokken fire om morgenen bare på tøys. Alt som barn hadde Anna Elisabeth en fornemmelse av at hun var annerledes og rar. At hun var synsk, følte hun som et kall. Hun som var utdannet syerske, og som hadde så lyst til å studere ved universitetet.

— Folk flest tror det er spennende og underholdende å være synsk. Men Anna Elisabeth var tynget av at hun hadde slike evner. Hun følte at menneskers tanker og ønsker sto så tett rundt henne at hun nesten ikke kom seg i seng om kvelden. Anna Elisabeth hadde ingen god dømmekraft i forhold til pressen. Hun trodde at de ville henne vel og stilte opp på ting hun burde ha latt være. Noen ganger var hun svært sårbar. Det var så mange mennesker som hadde bruk for henne. For meg åpnet hun et magisk univers. Hun lot meg få se inn i et fremmed rom. Det har betydd mye for min faglige utvikling og har gitt meg en dypere forståelse av hva magi er, sier Alver.

En ekspertgruppe på syv personer har inngående studert hjernen til Anna Elisabeth Westerlund. Uten å finne noe som kan forklare den synske kvinnens evner. Men professor i rettsmedisin, Inge Morild, benyttet sjansen mens hun fremdeles levde. Han viste henne et mikroskopisk vevsnitt innstøpt i en glassplate, og spurte hva hun fant ut av det.

— Hun lukket øynene og fortalte at hun så en ung kvinne, blod og et beitelandskap. Vevsprøven var fra en ung kvinne som var blitt drept. Senere, da jeg kom på befaring på åstedet, fikk jeg bekreftet at det var et beitelandskap der. Jeg tror hun hadde slike evner. Ingen av oss mente vi ville finne noe da vi undersøkte hjernen hennes. Men det var litt interessant å få anledning til å se etter, sier Inge Morild.