• Og dette er en tarantell. Den har tenner og hår, og er så myk, så myk. Ikke noe farlig, bare behagelig, lokker vitenskapelig assistent Petter Jordan på Bergen museum.

Barna som står foran Petter ser ikke helt overbevist ut. Ikke foreldrene heller, for den del. Men så tar en gutt mot til seg og legger frem hånden. Petter løfter den store, spraglete, hårete tarantellen ut av glasskassen og plasserer den delvis oppå hånden på bordet. Og styrer den elegant over håndflaten til gutten.

En kunne fristes til å tro at dette eksemplaret av en tarantell fra Chile, kalt chilerose, er dressert. Men den er bare rolig, ifølge Jordan.

— Helt svett

— Denne tarantellen biter aldri. Den synes egentlig dette er ganske greit, hevder han. Da hopper Helene Laxdahl i det og legger hånden på bordet. Hun har litt fobi og er kommet oppom for å se om hun tør. Det går helt fint, men voksne Helene er svett, sier hun. Svett, og ikke så lite stolt, går vi ut fra.

— Jeg prater til jeg blir helt hes, forteller vit. ass. Petter Jordan, som sitter på tredje dagen på museet i høstferien omgitt av glasskasser med ikke bare taranteller, men tusenben og skolopendere, kakerlakker, skorpioner og en kneler som prøver å se ut som et vissent blad.

— Det er veldig mange spørsmål. Noen har også hatt med larver og pupper som de ikke vet hva er, sier Jordan.

— Kan du svare på alt da?

— Ja, hittil har det gått bra. Men jeg venter på det spørsmålet, smiler han.

Hvesende kakerlakker

— Hallo, sier Magne Vabø inn mot glassveggen til kneleren. Tiåringen og hans bror Ole på tolv har tatt turen fra Lindås, og er nå på besøk på museet med onkelen sin, Tore Vabø. De synes kneleren er stilig.

I kassen bortenfor ligger det en koloni med kakerlakker. Der inne foregår det litt av hvert.

— Hvorfor er den ene helt hvit. er det en som spør. Og Petter forklarer at den har akkurat felt skallet for at den skal kunne vokse. Om åtte timer er den ferdig, da er den like mørk som alle de andre.

Noen er fascinert av eggene som kommer som en lang, gul tråd ut av en av kakerlakkene. Den store attraksjonen er likevel at de kan hvese. Petter tar opp et par stykker, og de hveser helt tydelig.

— For at vi skal bli skremt. Det er forsvarsmekanismen deres, opplyser Petter. Og så får vi høre at denne typen kakerlakker er filmstjerner. Fordi de er så store, blir de brukt i filmer.

— De er i hvert fall brukt i «Men in black», og «Mumien II», sier han.

Få dødelige

Så løfter Petter ut en svær, svart skorpion og holder frem. Stemningen blir litt spent. Skorpionen ruller på sin farlige, elegante hale, men stikker ikke, den heller. Ifølge Petter er ikke de fleste skorpier så farlige som vi tror. Veldig få er dødelige. Det samme gjelder edderkopper.

— Det finnes 38.000 beskrevne edderkopparter i verden. Hvor mange tror dere er dødelige, spør han. Det er det ingen som vet, men svaret er rundt tjue. I Norge er det 600 arter, og ingen er farlige, forteller han.

— Det forsvinner arter i verden hver eneste dag, og mange av dem er insekter. Det er trist, og det er en av grunnene til at vi må kjempe for å bevare regnskogen, sier Petter Jordan, som har skrevet hovedoppgave om edderkopper, og som helt sikkert er edderkoppenes beste venn. En holdning han prøver å formidle til omverdenen.

— Bare prøv, hører vi ham si når vi er på vei ut.

  • Den er myk og god og lett som en fjær ...
LITT EKKELT: Det er littekkelt, men litt myktog godt også, sierHenrik Hove Eide (10)fra Grimo medtarantellen på hånden.Søsknene Ingeborg (3)(t.v.) og Magnus (7)følger nøye med.
ARNE NILSEN