— God dag, jeg jobber i Landbruksde-partementet. Velkommen til Myanmar, glad for at du kom på besøk. Farvel.

Yangon, eller Rangoon som byen het før. Seks og en halv time foran GMT. Her stopper kvinner, menn og munker og ber om å bli tatt bilde av. Her forstår jeg begrepet «det gylne landet».

Solnedgangen bader oss i gulrødt lys, takket være røyk og støv. Her, som ellers i Burma, kokes det med trekull. Daglig strømkutt i fire timer. Tre studenter jeg møter drømmer om bli sjømenn. En av de få måtene man kan forlate landet på. Fire nonner i rosa har akkurat ropt slagord mot militærjuntaen foran rådhuset. De blir brutalt hanket inn av et lastebillass med politimenn.

— Dette kommer på BBC i kveld, sier en gammel dame. Hun har blå øyne. Britisk far. Lytter til BBC på burmesisk hver kveld klokken åtte. Hun ber meg komme til kontoret hennes senere, så skal jeg få all den informasjonen jeg ønsker «Kontoret» ligger under et tre. Men vi må gå et annet sted og snakke.

— Her er det «too many elephant ears». Og du, ikke kjøp edelstener i Mandalay.

To med, en uten bart

To brødre med bart og en fetter uten. Konseptet til Moustache Brothers i Mandalay ligger i samme gate som visetrioen «To med skjegg og ein utan» hjemme på Os. Bortsett fra at skjeggbustene aldri har fornærmet noen med sine opptredener. Det har imidlertid bartebrødrene, som nå forbereder kveldens show i et trangt teakhus ved den støvete 39. gate. I 1996 kom de i alvorlig klabeis med militærregimet da de slo vitser på generalenes bekostning.

Siden da kan de ikke lenger opptre i brylluper, på landsbyfester eller ved buddhistiske høytider, slik de hadde gjort i 30 år. Om de tok sjansen, ville ingen våget å hyre dem. Alle vet hvordan det gikk med Par Par Lay og Lu Zaw: De fikk syv år bak murene for å ha fått folk til å le.

— Aung San Suu Kyi var stevnet som vitne i rettssaken, og flere tusen mennesker ventet på togstasjonen i Mandalay for å hilse henne velkommen. Men politiet hadde helt enkelt koblet av vognsettet hun satt i, slik at hun ikke rakk retts-saken, forteller lillebror Lu Maw. Han er den eneste engelsktalende i familien, og staver alle vanskelige ord høyt mens han leser fra krøllete huskelapper.

De to første månedene måtte de knuse stein i en malariabefengt arbeidsleir ved grensen til Kina, der det ellers bare var drapsmenn og andre kriminelle. Som de eneste i leiren måtte de blide fyrene fra Mandalay bære jernstenger mellom anklene, dag og natt.

Par Par Lay smiler i stort format fra veggen, der han poserer sammen med Suu Kyi i 1990. Betraktelig rundere i kjakene, betraktelig tykkere i barten. Da konen hans besøkte ham i arbeidsleiren kjente hun ham ikke igjen. Han var tynn som en flis og hadde mistet alt håret. Fem og et halvt år senere slapp han fri, takket være massivt påtrykk fra utlandet. Komikerkollegene i Hollywood var blant de mange som la inn sterke protester.

Under klovnefaktene til den vennlige 50-åringen med de smilende øynene, anes dype arr. Noe som minner om resignasjon. Men Moustache Brothers gir seg ikke. Hver eneste kveld viser de sin lille forestilling for dem som tør komme.

— Takk til staten som lar oss jobbe hjemmefra! Noen som forresten vet hva politihjelmene kalles i Burma?

— Kollektbøsser!

Bokhandleren i Hsipaw

Vi kjører gjennom nok en bompengestasjon på veien opp på fjellplatået i Shan-staten.

— 100 kyat rett til mafiaen, sier min betelnøtttyggende sjåfør. Tennene er borte og Toyotaen stuntlakkert med røde betelstriper. Asia World, står det på store skilt. Storkonsernet som eier veien tilhører en tidligere narkotikabaron. Dette er en av veiene til opiumsvalmuene i det gylne triangel.

Samme mann kontrollerer ekspressbussruten fra hovedstaden til Mandalay. Supermarkedkjeden Asia Light. Viktige hoteller, som styres i nært samarbeid med juntaen. Kinesiske forretningsmenn kommer for å tjene penger i Burma, ikke for å jobbe for demokrati. Derfor samarbeider de med regimet. Mange åpner hoteller.

— Nå er det bare kinesernes unger som får lov til å lære engelsk, sier bokhandleren i Hsipaw, som går under navnet Mr. Book.

Han understreker at turisme er bra for landet, fordi det tross alt bringer inntekter til lokalbefolkningen også. Han er aktiv i lokallaget av demokratipartiet NLD. Det nye kontoret ble åpnet av partileder og nobelprisvinner Aung San Suu Kyi tidligere i år. Nå planlegger han og lokallagsleder U Tin Zaw et fremstøt. De har fått nye innmeldingsblanketter. Løs-latelsen av Suu Kyi i mai i fjor har gitt moralen et puff.

— Det deprimerende er at de som melder seg inn i regimets organisasjoner blir lokket med 1500 kyats pr. dag. Shan-folket her i landsbyen er fattige. Ungdommene med de rette medlemskapene får skolediplomer uten å ha tatt eksamener, sier herr Book til Bergens Tidende.

Vil slakke på kravene

Selv om økonomien raser sammen rundt dem, viser diktatorene få tegn til utmattelse. USA avfeier juntaens henvendelser om dialog om overgang til demokrati. Det er for åpenlyst at generalene har som eneste mål å få lettet de økonomiske sanksjonene. Utenlandske investeringer falt med 14,7 pst. bare i fjor.

— De er noen stabeiser. Dialogen kommer ikke videre, sier NLDs aldrende talsmann U Lwin. Lokalet minner mer om et folksomt lagerutsalg for T-skjorter enn et politisk hovedkvarter.

FNs spesialutsending for menneskerettigheter, Sergio Pinheiro, antydet sist uke at det nå er på tide å hjelpe Burma uten å kreve full omlegging til demokrati. Dette støttes av en prosjektkoordinator ved et av de internasjonale hjelpefondene i Yangon.

— Burmesere i eksil har klart å skape et feilaktig inntrykk av at bistandspengene er med på å støtte juntaen. Selv om myndighetene legger operasjonelle hindere i veien, utfører vi selv alle prosjekter og veksler pengene våre til markedspris, sier hjelpearbeideren.

Kun ved jordskjelv?

En annen bistandsarbeider Bergens Tidende snakket med mener dårlig infrastruktur, politiske sensitive områder og manglende apparat for å absorbere bistanden ikke må hindre oss i å hjelpe.

— Dette er forhold vi kjenner fra mange andre utviklingsland. Skal vi for eksempel bare glemme Afrika? Da har vi en situasjon der vi kun rykker inn ved jordskjelv. Er det riktig?

Siden Aung San Suu Kyi på ny ble løslatt fra husarrest i fjor, har folkets fulle tillit hvilt på henne. «Damen» er deres eneste håp. Man får inntrykk av at landet har gått inn i en komatøs ventetil-stand der også akutte, økonomiske depresjonen gjør seg gjeldende. Samtidig hviskes det at Damen har en meget vanskelig oppgave. Så mye energi må hun bruke på ikke å bli uvenner med noen, at hun ikke kommer noe sted. Akkurat som Moustache Brothers. Turnerende gjøglere uten noe sted å reise. Nå spiller de bare for turister. Aldri utenfor huset.

Dramatisk loddtrekning

Da den eldste bartebroren Par Par Lay og hans fetter Lu Saw satte seg på toget til Yangon før uavhengighetsdagen i 1996, hadde de akkurat tapt en loddtrekning. Den yngste av brødrene, Lu Maw, blir i-gjen hjemme for å ta seg av familiene. De to andre regner med å bli arrestert.

I Yangon feires dagen hos Suu Kyi med mer enn 2000 gjester. Komikerne går på scenen med to dansere og fire musikere. Par Par Lay kommer inn på blant annet korrupsjon, valg, veiutbygging, helsestell og tvangsarbeid i sin avdeling med stå-opp-komikk. Siden det er åpent hus er også juntaens etterretningsagenter MI der. De filmer alt på video.

Selv i tiden etter at Par Par Lay og fetteren slapp ut fra fengsel, overvåket MI hver eneste forestilling. Hver eneste balkong i 39. gate var full av spioner.

— Fem av dem satt på første rad inne hos oss og filmet og fotograferte, forteller Lu Maw.

— Lo de?

— Visst lo de! Og ikke bare det, som alle andre betalte de oss 1000 kyat hver for billetten!

BARTENES BRORSKAP: Lu Zaw (t.v.), Par Par Lay og Lu Maw er sterke symboler for kampen for menneskerettigheter og demokrati i Burma. Fengslingen av Lu Zaw og Par Par Lay, som hadde oppfordret folk til å le av militærregimet, vakte oppsikt verden over. FOTO: ATLE INGEBRIGTSEN