• Så lenge jeg har helsen, holder jeg ut. Hva skulle jeg ellers ta meg til? Dette er jo livet mitt! sier Erling Mørk Johansen. I april fyller han 86 år.

ØIVIND ASK

Han har ingen planer om å stenge butikkdøren og slappe av.

— Det er viktig å ha noe å gjøre, godstolen er reneste dødsfellen.

— Selv om jeg er frisk og aktiv og aldri tenker på alderen, hender det jeg får noen påminnelser. I sommer var jeg på et treff i Nord-Trøndelag. Jeg kjørte nordover med bilen min, men det vakte oppsikt, kan du tro. Jeg kan ikke forstå hvorfor, for jeg kjører jo hver dag, og det er helt naturlig for meg, men alle måtte kommentere at en 85-åring hadde kjørt så langt. Og så var det konfirmasjonskullet mitt fra 1934. Vi var 34 det året, og jeg var den eneste som møtte opp på treffet. Alle de andre var døde, bortsett fra to, en var syk og en på pleiehjem.

— Men det som skremmer meg, og som blir et problem med høy alder, er at samfunnet hele tiden forandrer seg, fortere og fortere. Til slutt blir du helt hjelpeløs og klarer ikke å orientere deg. Det triste er at folk du har kjent forsvinner, og litt etter litt mister vi kontakten etter hvert som det kommer nye generasjoner til, vi blir på en måte fremmede. Høy alder har ikke bare fordeler, nei.

Politimann og musiker

Erling Mørk Johansen kommer opprinnelig fra Nord-Trøndelag, men under krigen rømte han til Sverige, derfra ble han sendt til London. I 1944 gikk turen tilbake til Sverige igjen og polititroppene.

— Ingen av dem jeg reiste til England med kom tilbake. Alle ble torpedert og fant sin grav på havet.

Politi ble yrket hans. Før han kom til Bergen politikammer i 1952 var han grensevakt i Pasvikdalen i to perioder, han var ved Hordaland politikammer på Voss og på stasjonen på Minde.

I Bergen var han kilde i den store politivoldundersøkelsen Nordhus og Vogt sto bak.

I 1979 kunne han ta imot pensjonen, etter 27 år ved Bergen politikammer.

— Jeg planla årene etter politiet, og reiste med en gang til Italia og Tyskland, der jeg jobbet på trekkspillfabrikker. Tenkte jeg skulle komme tilbake og begynne som reparatør.

I stedet kjøpte han hus på Nappane, åpnet egen musikkforretning og begynte å undervise i gitar og trekkspill på musikkskoler i Nordhordland. I tillegg tok han spillejobber.

— Jeg har spilt hele livet, men det var først da jeg fikk tid til å realisere meg.

I 1970-årene startet han Bergen Trekkspillklubb, og fortsatt gleder han seg med dragspelet.

Erlings musikk i Knarvik

— Jeg var heldig og traff en nisje som passet meg, på en måte var det vel også en slags trass mot samfunnet og næringslivet som helst vil bli kvitt eldre.

Da han sluttet ved Bergen politikammer ville han vekk.

— Jeg så hvordan det var med eldre kolleger som kom rekende, de ble en sann plage. Slik ville ikke jeg ha det. Jeg ville ha litt grønt rundt meg, så jeg flyttet til Nappane.

For noen år siden solgte han der, og flyttet til Alverstraumen, som er mye nærmere Knarvik. Hver dag er han i butikken sin fra 12.00. Han har sjelden kunder innom før i totiden, så han rekker papirarbeid og posten.

Dette er livet mitt!

— Tjener du noe på forretningen?

— Nei, ikke slik jeg driver det. Men det spiller ingen rolle, jeg strever ikke etter de store inntektene. Jeg er heldig og har god pensjon og lever nøysomt. Så lenge jeg trives og kan betale strøm og husleie, er det greit. Penger betyr ikke så mye, det er helsen som er det viktige. Dette er livet mitt, og jeg tror at utfordringene holder meg fysisk og psykisk frisk.

— Hvor har du kundene dine?

— De fleste er fra Nordhordland, private og musikkskoler, men det kommer også folk fra Åsane, og noen slengere fra Bergen og Os. Tidligere, da trekkspill var populært, hadde jeg kunder over hele landet. Men nå er det aldri spørsmål etter trekkspill lenger, sier Erling Mørk Johansen, musikkhandleren i Knarvik.