Hans H. Rowe

Jeg leste for ikke så lenge siden i en avis fra Østlandet en fødselsdagsomtale av vedkommende presseorgans musikkmedarbeider. Hans beundrende kollega kunne fortelle at jubilanten var i besittelse av en imponerende oversikt over og kunnskap om all verdens musikk — «fra de første Radio Luxembourg-låtene til dagens hip-hop-hits».

Nå kan man selvsagt hevde at skribenten til begrepet musikk bare må ha glemt å tilføye ordet pop, men jeg er redd det ligger mer enn en slik slurvefeil bak. Trolig eksisterer det for vedkommende - og for mange med ham - ingen musikk som ikke har vært, er eller venter på å komme med på VG-listen. Jeg har en mistanke om at uvitenheten om andre musikalske uttrykksformer er grenseløs.

Og det gjelder oss alle. Jeg må tilstå at jeg vet like lite om rockens forgrunnsfigurer som den nevnte musikkmedarbeider om Joseph Haydns tidlige strykekvartetter og sannsynligvis også om Coleman Hawkins' saksofonspill. Vi befinner oss nemlig i noe bortimot hermetisk lukkede musikkbåser. Vi overraskes ikke lenger.

Noe av årsaken til denne betenkelige situasjonen ligger i det lovpriste radiomangfoldet. I iveren etter å gi alle lyttere et tilbud de liker, har de ansvarlige kommet i skade for å utstyre oss med aurale skylapper. Det er jo åpenbart at en person som hygger seg med P4 hele dagen aldri vil finne på å lete seg frem til Alltid klassisk for å høre hva den kanalen steller med - og omvendt.

Jeg vet hva jeg snakker om, for min ikke ubetydelige interesse for det man kaller klassisk musikk stammer fra et helt tilfeldig møte med Felix Mendelssohns fjerde symfoni, sendt ut over NRKs trauste Riksprogram en gang tidlig på 1950-tallet. Det fantes ingen alternativer - radio var radio. Før sendingen gikk på luften hadde jeg ingen anelse om at denne musikken fantes. Overraskelsen førte til oppdagelsen av et enormt skattkammer som omtrent femti år senere langt fra er ferdig utforsket.

Slike lykketreff inntreffer sannsynligvis ikke lenger. Vi blir stående i de båser vi er blitt ledet inn i, og der tygger vi drøv på den musikalske dietten vi har vent oss til. Mange vil med rette hevde at det må være helt greit at man definerer sin musikalske smak og deretter trives med den livet ut. Men hvor blir det da oppdagergleden? Fra mitt ståsted virker det som en tragedie at det finnes en masse mennesker som aldri har hørt eller ønsker å høre Brahms' klarinettkvintett, og for andre høres det ufattelig at det går an å leve normalt uten daglige doser av Britney Spears eller D.D.E. Hva om vi våger oss ut av musikkbåsen vår og lytter til noe vi i utgangspunktet tror er henholdsvis «teit» eller intetsigende? Det er slett ikke sikkert vi liker det vi hører, men vi kan også komme til å få en a-ha(!)-opplevelse.

Det er ikke så store impulsene som skal til. Jeg har aldri mast, men i år kan jeg glede meg over at en av mine etterkommere, som var ustoppelig opptatt av gruppen KIZZ for noen år siden, ønsket seg som julegave en god innspilling av Mozarts Requiem!

Den skal han få!