— Det va bra du dukket opp. Går det bra med deg? Du må hilse du og.

Kommentarene sitter løst hos de åtte eldre herrene i Veteranforeningen 1940, og de ler godt av hverandre.

Fotografen vil ha et gruppebilde, og nevner noe med stoler.

— Ska vi ha klassebilde? Det va'kje verst, det må i så fall vere avgangsbilde! Vi får se om vi klarer å reise oss.

— Kor ve du ha oss? Hånden i veret de så kan stå på en stol!

— Eg har hørt om den siste oljen, men dette må vere det siste bildet.

De reiser fra sofaen med stive bein, noen staurer seg over gulvet og støtter seg til stokken.

— Du kan ikkje vente at vi kan gå fortere enn dette!

Yngstemann er 87 år og fortsatt sprek, de eldste 91. Til sammen er de fylt 712 år.

66 år siden

Alle deltok i kampene mot invasjonshæren i Valdres i april og juni 1940, med livet som innsats. Noen av dem fortsatte kampen fra England.

Den gangen var de unge menn i begynnelsen av 20-årene.

— Foreningen vår er oppløst for mange år siden, men vi fortsetter å møtes, sier Helén Mowinckel Nilsen.

Vi sitter med dem på Kronstad Hovedgård. Her snakker de om gamle kjente og om løst og fast.

— Husker du Reigstad. Han fikk en gate oppkalt etter seg.

— Ka sa du? Eg hører litt dårlig.

— E' dette ny kaffe?

— Bare drikk han du, du dauer ikkje.

— Du så va oppe i Masfjordfjellene. Eg va med å arrestere Wagner, han gestapisten i Matre. Eg e' litt kry for det. Han hadde kledd seg i marineuniform, men Malvin Kjetland kjente han igjen.

— Eg fikk to russiske medaljer, kan du tenke deg!

— Vi e' ganske få etter kvert, det e' litt dårlig rekruttering i foreningen. Men flere ville nok komt hvis de hadde vært litt bedre fysisk. Nokken e' jo selvfølgelig daue.

— Ka foreningen het?

— Ka va det no igjen?

— Jo, Veteranforeningen 1940 IR 9 og IR 10, det va det.

Første gangen

Arthur Hermansen er fra Salhus. Dette er første gangen han treffer kameratene igjen. Han reiste med båt fra Salhus kai 9. april sammen med ni andre Salhus-ungdommer. Fra hele Åsane var de til sammen 20 om bord. Om kvelden la de til kai nær Stamnes og overnattet på skolen. Dagen etter reiste de videre til Stanghelle og toget til Voss.

Kompaniet hans kom i kamp første gangen i Valdres, ved Breidablikk. Da hadde han bak seg rekruttskolen på Ulven med til sammen 84 dager. I løpet av dagen mistet 27 tyske soldater livet her, ingen norske.

— Eg var rolig, for eg følte meg sikker på ledelsen vår, sier han om den første dagen i kamp.

Skuddene lå som hagl rundt dem, men ingen ble truffet.

— Det er en høyere makt som har beskyttet dere i dag gutter, sa fenrik Anfinn Åse.

Det ble flere kampdager. Alle har omtrent samme opplevelser.

Blir aldri ferdig

Arthur Hermansen fyller snart 89 år. I femti av dem jobbet han på Salhus Trikotasjefabrikk, 25 av dem som fargerimester.

Da Norge kapitulerte havnet han i fangenskap på Hvalsmoen, og godt ut i juni var han tilbake i Salhus.

— Eg får ikkje krigen ut av kroppen. Eg har vært mykje plaget, natt og dag, helst i draumene. Legen snakket om å søke krigspensjon, men da var det for seint. Eg e' litt skuffet.

Lars Harald J. Kristiansen
Lars Harald J. Kristiansen
Lars Harald J. Kristiansen
Lars Harald J. Kristiansen