Av rundt 20 inviterte skulle det vise seg at kun en liten hard kjerne på fem stilte opp. Åstedet var et hotellrom i Bergen sentrum, og diskusjonen gikk høyt om heltens beste låter og album da vi kom til.

Gammel mann

– «Old Man» har alltid vært en stor favoritt, sier Hans Rune.

– Det er en tidlig låt fra hans mestselgende album «Harvest» (1972). Han synger den fortsatt, selv om det gir en helt annen mening enn den opprinnelige når han i dag synger «Old man, I’m a lot like you».

– Min vei til Neil Young gikk gjennom «Mirror Ball» (1995), albumet han gjorde sammen med Pearl Jam, sier Cecilie Vagle (28), som sammen med sin mann Ola Vagle (37) har reist like fra Stavanger for å oppleve helten sin.

– Han korer så fint, og så er det spennende at det er så mange andre som «covrer» låtene hans.

Politisk poet

De andre fremmøtte på vorspielet er Odd Arne Hvidsten (42) fra Mæland og Christine Breistrand (30) fra Haugesund.

– Ohio er en sterk låt, sier Odd Arne.

– Den handler om da nasjonalgarden skjøt og drepte fire amerikanske studenter i Ohio under en fredelig demonstrasjon i 1970. Neil Young har alltid tatt klar stilling politisk, selv om han først og fremst er poet.

– «Harvest Moon» (1992) er en fin plate, sier Christine.

– Her går han litt tilbake til røttene, som ligger i krysningen mellom rock, folkemusikk og country.

Fuzzgitarorgier

Hans Rune er enig i at det er en fin plate, men synes den blir litt tam.

– Det blir litt for mye country for meg, sier han.

– Jeg liker ham best når det er mer rock ’n’ roll. Da blir det straks litt mer Neil Young, sier han, og trekker frem det doble konsertalbumet «Weld» (1991) som et godt eksempel på dette.

– Denne platen kom ut midt i grønsjperioden på begynnelsen av 90-tallet. Neil Young var da 55 år gammel, men spilte fletten av den nye generasjonen med 20 minutters fuzzgitarorgier av gamle låter som «Like a Hurricane» og «Cortez the Killer».

Jokerman

Vi forlater hotellrommet, og kommer inn på konsertområdet i samme øyeblikk som Neil Young entrer scenen. Han går rett på med en utrolig vital og støyende «Love and only Love» (1990), som nesten går rett over i pønkhyllesten «Hey, Hey, My My (into the Black)» (1979) – med tekstlinjen «this is the story of a Johnny Rotten». Stor suksess den gangen, nesten profetisk i dag når han synger videre: «It’s better to burn out than to fade away». For det blir mange hvinende, sydende og fresende gitarsoloer utover kvelden fra en Neil Young i storform. Bøyd over gitaren med langt grått hår, begynnende måne og svart skinnjakke påført røde og hvite malingsflekker minner han kanskje mest om en aldrende versjon av «Jokeren». Kanskje ikke like fandenivoldsk og skjødesløs som den avdøde Heath Ledger fremstilte ham i den siste Batman-filmen, men minst like innfallsrik og uforutsigbar.

Kaneljenten

– Jeg hadde trodd at den gamle mannen hadde roet seg ned nå, sier Hans Rune etter en utrolig versjon av «Down by the River» (1969), en sang som ble tatt imot med applaus allerede ved de innledende gitarakkordene. Så får vi «Stupid Girl» fra albumet «Zuma» (1975)

– Dette tok skikkelig av! kommenterer Hans Rune.

Som et svar til Hans Rune bytter Young nå over til akustisk gitar for en lengre sekvens med mer rolige og countryaktige låter. Han åpner med «Cinnamon Girl» (1969) (en sang han tidligere har sagt at han fikk problemer med å forklare for konen), etterfulgt av Don Gibsons countrysviske «Oh, Lonesome Me».

SV-politikk

Det blir mørkt rundt oss nå, men Neil er fortsatt i form. Han setter seg på orgelkrakken og gjør en sakral «Mother Earth» (1990) som ikke ligger langt unna den versjonen av «Like a Hurricane» som han gjorde «unplugged» for MTV i 1993.

– Det der var jo SV-politikk på høyt plan, sier Hans Rune, som setter pris på en tekst med mening.

Neil Young fortsetter med en følsom versjon av «The Needle and the Damage Done» (1972), nok en sang med klart budskap, før hans kone Pegi inntar pianokrakken på «Unknown Legend» – sangen han skrev til henne i 1992 («never saw a woman look finer»).

Hjerte av gull

En akustisk versjon av hans eneste hitlåt «Heart of Gold» (1972) er neste låt ut, før han avslutter countryavdelingen med klassikeren «Old Man» (1972). Eller ikke helt. Ballet fortsetter med en høyelektrisk versjon av «Get back to the Country» (1985), som fortsetter inn i ukjent land med tre nye låter – som alle høres ut som fremtidige klassikere. Helt til slutt inviterer han oss på to store gitarfester – med mye øs og fresende soloer: «Cowgirl in the Sand» (1969) og «Rockin’ in the Free World» (1989). Bandet går av scenen, men verken Hans Rune, Cecilie, Ola, Odd Arne, Christine og 11.000 andre er klare til å ta kveld ennå.

Forever Young

Etter en lang applaus og mye publikumsroping på mer kommer bandet tilbake på scenen, og gjør noe som må være tidenes mest rocka versjon av Beatles-klassikeren «A Day in the Life». Etter en lang avsluttende gitarsolo røsker Neil strengene av gitaren, setter tre soler på publikum og lar bandet løse seg opp i røyk og eksplosjoner.

– Forever Young! utbryter Hans Rune, som gir konserten høyeste karakter.

– Enkelte mener at han er litt hard på gitaren, men jeg synes det bare er tøft – spesielt med tanke på at han snart fyller 63 år.

Besøk Åsane Tidende.

Les flere nyheter på våre lokalsider.

FORBILDE: - Jeg har hørt på Neil Young siden gymnastiden, sier Hans Rune Valle. - Det var lite 80-tallsmusikk på min hybel. Til venstre: Ola Vagle.
Magne Fonn Hafskor
SPEILKULE: - Min vei til Neil Young gikk gjennom «Mirror Ball» (1995), albumet han gjorde sammen med Pearl Jam, sier Cecilie Vagle (til høyre). Til venstre: Christine Breistrand.
Magne Fonn Hafskor
NEIL: - Han bruker ikke mye påkostede effekter annet enn det musikalske, sier en fornøyd Hans Rune Valle etter konserten på Koengen tirsdag, der en opplagt Neil Young presenterte en fin blanding av både høyoktans støyrock og rolige countryballader.
Magne Fonn Hafskor
BLODFANS: - Ingen over, ingen ved siden, sier (fra venstre) Christine Breistrand, Cecilie Vagle, Odd Arne Hvidsten, Hans Rune Valle og Ola Vagle.
Magne Fonn Hafskor
FOREVER YOUNG: - Neil Young trenger ikke pene damer på scenen og bandmedlemmer som flyr høyt og lavt ¿ han gjør det like bra selv, sier Hans Rune Valle. Bandet besto av Chad Cromwell (trommer), Rick Rosas (bass), Ben Keith (gitar, orgel), Anthony Crawford (kor, gitar, piano) og konen Pegi Young (kor, gitar og vibrafon).
Magne Fonn Hafskor