Esther sto utenfor en leilighet i Malmø i 2002. Adressen hadde hun kjent til siden 1987.

Da fikk hun for første gang vite at hennes biologiske mor bodde der. Men brevene hun sendte hver jul med bilder av egne barn, hverdagshistorier fra året som gikk og med en oppfordring om å ta kontakt, ble aldri besvart.

Nå var moren død. Esther fikk beskjeden for sent til å rekke begravelsen.

En marinegast

Historien begynner 40 år tidligere. I 1962 møtte en tekstilarbeider fra Senja en marinegast på en kafé i Bergen. Hun ble gravid og valgte å holde tett overfor sine foreldre. Rapporten om graviditeten står å lese i papirene fra Bergen helseråd:

«Frk. H. søker plass på Bergen Mødrehjem fra (dato). Hun venter barnet ca. (dato) – men har foreløpig ikke bestemt seg for om hun skal beholde det selv eller ikke.»

En måned senere bestemte hun seg:

«Hun trodde hun kom til å adoptere bort barnet. Hun ønsker å ligge på Kvinneklinikken og jeg har bestilt plass for henne der.»

To dager etter fødselen skrev helsesøster i rapporten:

«Frk. H. fødte en pike på Fødepaviljongen (dato). Barnet, «Esther» er innlagt i spedbarnshjemmet.»

Tre uker etter fødselen kommer frk. H for en siste samtale ved Bergen helseråd.

«Frk. H. var her i dag og underskrev adopsjonserklæringen. Hun har vært på Mødrehjemmet siden hun sluttet. Hun vil ikke tilbake til Merinospinneriet — hun ser seg nå om etter annet arbeid.»

Som grunn til å adoptere vekk barnet, skrev frk. H:

«Fordi jeg anser det for å være til det beste for barnet.»

Reiste for godt

Etter fødselen reiste hun hjem til Senja, men hemmeligheten fra Bergen skal ha fulgt med nordover. Frk. H. dro igjen. Det skulle gå over 30 år før familien hørte noe mer fra henne.

Esther innledet jakten på sin biologiske mor på begynnelsen av 80-tallet.

— Jeg fikk tidlig vite at jeg var adoptert, og var naturlig nok nysgjerrig. Da jeg ble 18, sendte jeg den første forespørselen til Fylkesmannen.

Svaret fra Fylkesmannen i Hordaland, ga lite håp. Adoptivforeldre og biologiske foreldre hadde bedt om anonymitet.

- For tøft med kontakt

I 1987 ga den nye adopsjonsloven alle adoptivbarn rett til å få vite om sitt biologiske opphav. Esther fikk frk. H's navn og hennes adresse i Sverige fra Fylkesmannen i Hordaland:

«Da Deres mor ikke har svart og sannsynligvis ikke er kjent med vår henvendelse, bør det vises forsiktighet ved eventuell ettersøkning. Vi antar at Frelsesarmeens ettersøkningskontor kan yte bistand her.»

Frelsesarmeen fikk aldri direkte kontakt med frk. H, men kunne bekrefte at hun hadde mottatt beskjeden om at Esther ønsket kontakt.

— Det var fra da jeg begynte å sende årlige julebrev med bilder av barna mine og meg selv. Jeg innbilte meg at hun nok ønsket å vite om det valget hun hadde tatt den gang var rett, men at det var for tøft for henne å ta kontakt.

På midten av 90-tallet skjedde det noe i forholdet mellom frk. H og familien på Senja. De fikk på ny kontakt med hverandre, det ble utvekslet brev og foreldrene besøkte frk. H i Sverige.

Brevet om Esther

En dag får frk. H et brev fra Senja:

«Skjebnen har nu slått til igjen. For en tid siden ringte det en jente som sa hun var din datter. Hun hadde funnet oss via internett.» (...) « Vi kunne ha tatt henne ut blant tusener, så lik var hun deg.» (.) «Kan du svare meg på om det er mulig at du og din datter kan få kontakt da hun har veldig lyst til å møte deg.»

Brevet førte til et nytt og endelig brudd mellom Sverige og Nord-Norge.

— Jeg forsøkte å ringe min biologiske mor i Sverige etter at jeg hadde truffet mine besteforeldre. Hun tok telefonen. Jeg fortalte hvem jeg var. Så hørte jeg et stønn, og røret ble lagt på. Jeg ringte opp igjen, men da svarte hun ikke.

Moren døde et år etter. På sykehuset ville hun ikke oppgi navn og adresse på nærmeste pårørende. Begravelsen tok den oppnevnte bobestyreren seg av. Det ble annonsert i lokalavisen, trykket opp et vakkert program med salmer og bibelord, en prest forrettet for tomme benkerader.

Revet i to

Noen dager etter fant bobestyreren, lett synlig på et skatoll i frk. H's leilighet både navn og adresse til en kvinne i Bergen.

Esther fikk beskjeden fra Sverige, og reiste av sted.

— Jeg låste meg inn i leiligheten. Jeg var veldig spent på hva jeg skulle finne. Den var fint møblert. Hun hadde svært mange bøker. På skatollet midt imot sto det siste julekortet jeg sendte med bilder av barna mine, og i skuffen fant jeg de brevene og bildene jeg selv hadde sendt.

Også det siste brevet søsteren hadde skrevet og fortalt om møtet med Esther, lå i skuffen. Det var revet i to, men siden tapet sammen igjen.

ecsImg76fc0ce4-c9fb-4696-9e6f-e96bc9a857c0-1324440136930388601.jpg