KUL HEVN: - Her hadde jeg kjærlighetssorg over Manuell som hadde slått opp. Som henvaksjon klippet jeg av meg håret. Der fikk han, tenkte jeg... Helt til jeg så meg i speilet. Det var jeg som fikk, og hva fikk jeg? Jeg fikk lov til å se ut som en bowlingkule.
PRIVAT

Midt i en fire retters  sushilunsj sporer samtalen av. Det er september i Oslo. Sommeren holder ekstraforestilling. På en av byens dyrere uteserveringer har Lisa Tønne fullrost psykologen sin, servert en forsvarstale for sex på første stevnemøte, og avslørt at dialekten fra hjemstedet ikke er helt glemt: «Æ kanj snakk helt trøndersk hvis æ vil. Men æ vill itj!». Hun er midt i en diskusjon om fremmedfrykt når hun stopper opp og ser seg rundt.— Kan noen ta opp det barnet?

Over gaten står en mann lent over en barnevogn, tilsynelatende i villrede om den skrikende ungen skal ligge der eller opp på skulderen hans.

- Åhh, det er pappa på tur, kommer det overbærende fra komikeren.

-  Hun prøver å si at hun ikke vil ligge der! Djiiz! sier Tønne, som er mor til to barnehagebarn.

—  Sånn ja, pappis! Du møtte behovet og gråten stoppet. Hmm, kan det ha en sammenheng?

Det skal ta noen minutter før samtalen igjen er på sporet.

Tønne har aldri  møtt sin biologiske mor eller far. Hun ble født 21. desember 1977, forlatt kort tid etter i en kurv utenfor et barnehjem i Teheran. Noen måneder senere reiste Eirik og Annelise Tønne til Iran for å adoptere. De returnerte hjem til regnfulle Trondheim med en underernært jente ved navn Forozan, Solstråle. De kalte henne Lisa.

SØT MUSIKK: Lisa Tønne og Latter-sjef Elina Kratz i bryllupet til komikerparet Dagfinn Lyngbø og Pernille Sørensen.foto: scanpix
SCANPIX

22 år senere sto Lisa Tønne på en standup-scene for første gang. Resten er norsk humorhistorie: Gjenganger på tv og scene med alter egoet Ali Reza, programleder på TVNorge, skuespiller i TV 2-serien «Seks som oss», komipriser for beste nykommer og årets kvinnelige revyartist.For Tønne har det siste året vært spesielt. Det har brakt med seg en ny suksess – podcasten «Tusvik & Tønne» med komivenninne Sigrid Bonde Tusvik – med flere tusen ukentlige lyttere. Også var det hjernesvulsten da.

Det startet med  nummenhet i ansiktet. En MR-skanning. Noen uker senere ringte legen og fortalte om svulsten på hjernestammen. Riktignok godartet, men alvorlig nok til at hørselen på høyreøret ville forsvinne om den fikk vokse. Alvorlig nok til at hun i januar i år reiste til Tyskland for å få den fjernet av spesialister. Etter en seks timer lang vellykket operasjon skulle kirurgen lukke igjen såret da en blødning oppsto. Den måtte stoppes med svipenn. Da hun våknet, var Tønne lam i halve ansiktet.

—  Mange forandrer holdning til livet etter alvorlig sykdom. Når jeg tenker meg om så har jeg faktisk ikke blitt noe rausere av det, jeg …

Tønne ler.

—  Hvis jeg skal beskrive meg selv, så er jeg relativt selvopptatt.

«Det skjer ikke meg»-følelsen er borte for godt. Dødsangsten har blusset opp. Bevegelsen i høyre del av fjeset er omsider på vei tilbake. Men hørselen på samme side er svekket. Hun må fortsatt dryppe øyet som ennå ikke blunker, og trøttheten og svimmelheten er sjelden langt unna.

Ei heller denne  dagen på Tjuvholmen, der hun sitter gjespende over maki, sashimi og en stadig tommere snusboks. I går kveld var hun på premierefest for «Sigrid blir mamma», det nye TV 2-programmet til Sigrid Bonde Tusvik, men dro hjem tidlig. Nå kommer utbruddet om hvor trøtt hun er. Så dras temaet barn igjen på banen, og spørsmålet om hva som egentlig er greit å gråte over. Da snakker Tønne i fjerde gir.

SUKSESS: Venninneprosjektet «Tusvik & Tønne» ligger som nummer to på listen over populære podcaster på Itunes. – Jeg tror grunnen til at det blir bra, er at hovedmålet vårt ikke er å tjene penger, det er ikke å bli hørt, det er ikke å bli sett. Motivasjonen er at vi har det veldig gøy, sier Lisa.
KRISTIN SVORTE

- Skjerpings, voksne mennesker! Folk driver og sier sånn: «Hvorfor gråter du nå? Det der er ikke noe å være lei seg for.» Det skjedde senest i barnehagen i dag. Det klikker for meg av sånt.

—  Hva sier du selv når du synes barnet ditt gråter over noe som ikke er noe å gråte for?

— Det er for faen ikke opp til meg å bestemme om det er noe å gråte for. Det er jo hans følelser! sier hun, nå i femte.

— Skal jeg gå inn som voksen og si at hans følelser er feil?! «Nei, det du føler er feil, det er ikke noe å gråte for.» Hva faen altså, da må voksne begynne å bruke huet! Du gjør jo ikke det! Da kan du bare begynne å sette av en konto nå til psykolog til barnet blir stort.

Hun tar en kort pause, smiler med nesten hele munnen.

- Jeg har gjort det forresten. Jeg har psykologkonto til barna mine.

Setningen slukes av rå latter.

-  Du har ikke det?

—  Jojo, jeg sparer penger til barna. De kan gjerne bruke det på psykolog.

Tønne setter av barnetrygden på egen konto til de blir voksne. Hun sier hun har et veldig bevisst forhold til barna sine.

—  Ja, og jeg gjør masse feil, selvfølgelig gjør jeg det. Men når jeg gjør feil, så sier jeg unnskyld til barna . Sånn at de også skjønner at du ikke kan gå gjennom et helt liv og aldri gjøre feil, sier Tønne.

Tønne var 16 år  da hun hoppet av videregående og flyttet. Fra Trondheim, fra foreldrene og fra, tja, hva annet?

-  Hvordan var du som barn?

- Oi, det er et stort spørsmål.

NY KARAKTER: Ali Reza oppstod i whiskeyrus etter at Lisa Tønne hadde sunget surt på audition.
SCANPIX

— Var du snill mot foreldrene dine?- Nei, det vil jeg ikke påstå jeg var.

— Men jeg var jo ikke slem. Jeg hadde vel bare … Jeg tenker at barn er ikke vanskelige, barn har det vanskelig.

Pause igjen.

- Jeg tenker at det er en bagasje også, å være adoptert.

Foreldrene la aldri skjul  på hvor Lisa egentlig kom fra. Hun kunne være bråkete og ukonsentrert, kreativ, oppslukt når noen fanget oppmerksomheten hennes. Hun kom dårlig overens med klasseforstanderen. Det var heller ikke bare lett å være en av få på skolen med mørkere hud.

— Sånn fungerer jo barn. Hvis du skiller deg ut på noen måte, så er det nådeløst. Og det er greit. Men da er det voksnes oppgave å veilede litt. Men da det ble trøbbel på skolen, så var rektors løsning at jeg skulle bytte skole, ikke at de skulle ta tak i problemet.

På videregående søkte hun seg, på tross av elendige karakterer i matte, til handel- og kontor-linjen. Etter hvert kom skolens rådgiver med et forslag: Hva om Lisa sluttet på videregående og heller begynte på folkehøgskole?

Det skulle vise seg å være en god idé.

Dagen etter sushilunsjen:  Tønne sitter i motorsykkelboots i et kjellerstuelignende lydstudio nær Akerselva med venninnen Sigrid Bonde Tusvik og fire medhjelpere for å planlegge episode 40 av «Tusvik & Tønne» .

De vet de skal ringe Jan Egeland og spørre om fasiten på Syria-krisen, men ellers er det meste åpent. Ideer kastes gjennom rommet – om OL-avstemningen, penetrering, polakkenes spritvaner, Breiviks statsvitenskapsstudier. Tusvik er misfornøyd med det hun mener er kjønnsdiskriminering i poledancing-konkurransen på kveldens sesongpremiere av «Torsdag kveld fra Nydalen». Tønne spør om hun kan kalle Egeland for «Jan Banan» når de ringer. De fleste er enige om at det ikke er spesielt lurt.

Tusvik er sliten  og ikke i topp humør, noe hun får høre av Tønne, som selv uttrykker misnøye med at barnehagen setter barn på gangen. På den lyse siden har hun av uviss grunn blitt oppringt av BBC som ville ha en kommentar til valgresultatet.

- Jeg sa bare at Norge er en tynn dame med store pupper som går til psykologen og klager over at lipglossen ikke sitter hele dagen.

Alle i kjellerstuen ler.

Det skulle bli hele tre år med folkehøgskole og teater og revy for Tønne, etterfulgt av to år ved Bårdar Akademiet. Underveis forsvant dialekten - delvis på grunn av «litt sånn identitetskrise», delvis fordi den sto i veien.

- Jeg hadde ikke teaterhøyskolen, jeg er mørkere enn gjennomsnittet i huden OG jeg snakket trøndersk. Det er ikke gode odds, ikke for skuespillere.

Hun dro på flere  auditioner, men kom ingen vei. En dag i 1999 reiste en gjeng fra Bårdar med buss til Trondheim for å prøvespille for musikalen «Rent». Etter å ha sunget så surt at regissøren holdt seg for ørene, drakk hun seg full på whisky på hjemturen, kapret mikrofonen og underholdt resten av bussen med en rollefigur hun kalte Ali Reza. Snart fant hun en standup-scene som var åpen for alle som ville prøve seg. Hun gikk på scenen, dødsnervøs, igjen som Reza. To uker senere ringte Stand Up Norge.

- Humor er en måte å være i verden på, tenker jeg. Det er en strategi man velger seg i livet. Også er det jo fantastisk, jeg er så glad for at jeg har den evnen til å kunne se ting på en annen måte og le av det. Hvis jeg ikke hadde hatt selvironi eller den evnen til å le av ting eller se ting annerledes … Nei, da vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Da hadde jeg sikkert hengt meg for lenge siden.

Plutselig ble Tønne omtalt som ett av de større norske komikertalentene. Til avisene sukket hun over folk som forventet politisk engasjement bare fordi hun var fra Iran. I dag nøler hun ikke med å snakke om «hyssingfargede» Audun Lysbakken eller motstanden mot Frp.

—  Jeg er jo mer politisk engasjert nå enn jeg var da.

- Er det fordi du har fått barn eller fordi du er blitt eldre?

- Alder, at jeg har fått barn og at jeg liksom har kommet litt mer ut av mitt eget rumpehull rett og slett. Jeg har tatt ut hodet og sagt: «Åja, det er flere enn meg som betyr noe her i verden.» Jeg vil at verden skal være best mulig for barna, det er et ekstra puff.

To år gamle Lola  og fire år gamle Jakob kan delvis takke NRK og Google for at de ble født. I 2007 ble en travel Lisa Tønne invitert med som gjesteprogramleder i «P3morgen». Hun forsov seg og møtte opp uforberedt. Ingen gnister fløy under den tre timer lange sendingen med programleder Kyrre Holm Johannessen. Hun trodde han foretrakk blitzerjenter med rar sveis og harde politiske standpunkt. Han likte henne godt, men fikk ikke følelsen av at det var gjensidig.

Likevel sendte han en tekstmelding etterpå og takket for besøket. De sms-flørtet litt, men det rant ut i ingenting. To uker etter, mens hun stoppet for rødt lys, gikk hun gjennom telefonen, så den to uker gamle meldingen hans og svarte. Før det ble grønt, hadde han svart tilbake. Det endte med en invitasjon til hans veranda. Tønne, som ikke husket helt hvordan P3-programlederen så ut, søkte opp bilder av ham på Google før hun svarte.

—  Da tenkte jeg bare: «Jeg skal SÅ opp og ta en øl med han.»

Hun dro. Og kom ikke hjem igjen den natten. Noen uker senere fridde han. Året etter kom Jakob.

— Det beste jeg vet er når vi har lagt oss på kvelden og ligger og fjaser i sengen. Jeg har et reservegir som er forbeholdt fjas og tull med Kyrre. Han blir litt frustrert av og til når han helst vil lese, sier Tønne.

— Han har en annen type motor enn meg, motoren hans går stillere enn min. Det blir alltid så mye storm i mitt vannglass, for jeg roper så høyt uten at jeg har tenkt meg om.

- Du, det ble en fin  podcast i dag!

— Jeg tisset litt på meg, jeg altså.

Tønne og Tusvik går ut døren på opptaksrommet. I løpet av en snau time har humøret skutt i været: Programmet endte i klapping og latterkrampe da praten tok en uventet sving innom ulike kjønnshårsveiser. Og Tønne spurte likevel Egeland om det var greit at hun kalte ham «Jan Banan».

Nå holder hun telefonen til øret.

— Har jeg det?! Shitpommesfrites!

Et stort jobbtilbud i andre enden. Hun diskuterer litt med Tusvik, som ikke skjønner at venninnen nøler med å takke ja.

— Du er så rar.

Tissepause.

Tilbake.

— Vi sees da, Siggy-pigg!

Tønne tar på støvlene, så motorsykkeljakken, tydelig med hastverk.

— Nå må jeg komme meg hjem, så jeg rekker å være litt med ungene før de legger seg.

Hun går ut til baksiden og en svart Suzuki. Setter seg ned og snakker fort og kort om podcasten – den morsomste jobben hun har. Kanskje det blir en sponsor etter hvert, sier Tønne, dersom de finner noen som ikke legger seg borti innholdet.

— Herregud, vi har ingen sperrer, sier hun, uten at det er helt klart om det er ment som en svakhet eller en kompliment.

— Det er derfor vi går på en smell innimellom også.

Så drar hun visiret ned på hjelmen. Gir gass og setter kursen mot Ekeberg, til en mann og to barn som venter på mamma.