DEN VILLE FERDEN. 25. april 2004. Jan Runar har kommet hjem fra fest i hjembygden Ål i Hallingdal. Humøret er ikke det beste etter en krangel på festen. Han blir ikke lenge hjemme, for det er et annet party på Gol. Dit vil han dra nå, selv om det ligger over to mil unna.

Jan Runar romsterer i kjelleren. Mamma Bjørg Marie hører han rope:

— Jeg stikker av gårde til Gol.

Fra tunet hører hun motordur. Det er Jan Runar som kjører av gårde! Mamma blir livredd. Sammen med Jan Runars bror, Magnus, hiver hun seg i en annen bil. Drar etter sønnen, i håp om å stoppe ham og hente ham hjem.

Jan Runar er riktignok en habil sjåfør. Han drømmer om å bli lastebilsjåfør. Og det er bare få dager til han skal ta lappen på tung bil. Men denne natten er han definitivt ikke i stand til å kjøre. 21-åringen har hatt en vilter ungdomstid i Ål. I det siste har han begynt å roe seg kraftig.

Men denne natten topper alt seg.

SYKEBILEN. Mamma Bjørg Marie ser ikke snurten av Jan Runar. Han må ha kjørt fryktelig fort, tenker hun. Noen kilometer på riksvei 7, på vei mot Gol, bestemmer hun seg for å gi opp letingen. Hun snur og vender bilen hjem. På vei tilbake til Ål møter hun sykebilen.

— Det kan være noen andre enn Jan Runar, sier Magnus til mamma.

Men en time senere ringer politiet.

SMELLET. Det smalt i en slakk kurve. Bilen hadde hatt ekstrem høy hastighet. Den skjente ut av veien og gikk sidelengs i noen trær i grøftekanten, ved en innkjørsel. Jan Runar brukte ikke bilbelte.

Nabo til riksvei 7, Merethe Østgård, våknet av hylende dekk. Hun vekket mannen:

— Det har skjedd noe. Vi må ut og se om noen trenger hjelp, sa hun.

Det var helt mørkt, men hun så en bil i innkjørselen. Det så ut som noen hadde parkert den inne i skogen. Det begynte å regne. En og annen bil suste forbi.

Ingen stoppet i mørket.

Merethe Østgård og mannen gikk bort til vraket. Øyenvitnene så Jan Runar sittende i setet. Med beina liggende oppe på girkassen. Han var forferdelig sint, skjelte og smelte. Og etter hvert ble han borte.

SKADEN. Personbilen er nesten delt i to, buskene står nærmest inne i bilen. Jan Runar berges ut. Han fraktes med luftambulansen, men helikopteret må gi opp på grunn av dårlig vær. Det bærer videre med sykebil til Ringerike sykehus. Mamma Bjørg Marie og stefaren Ingvar har fulgt etter i bil. Jan Runar møter dem fra sykesengen, tar moren i hånden og sier:

— Ta det med ro nå, mutter'n.

Innvendige blødninger gjør at han må vente et døgn før videretransport til Ullevål sykehus i Oslo, der han blir operert.

Skaden er alvorlig. Han har ingen førlighet i beina. Han kan ikke gå mer. Legene kan faktisk ikke si om han noen gang vil kunne gå igjen. Jan Runar er 21 år, han er tross alt heldig som har livet i behold, noe som er nær et mirakel etter en så kraftig smell. Men fremtidsdrømmene ble knust i en grøftekant. Han hadde ikke sett for seg et liv i rullestol, han som snart skulle bli lastebilsjåfør.

FENGSELSDOM. Han er måneder på Sunnaas sykehus, og på rehabiliteringsopphold på CatoSenteret. Så blir han sendt hjem. Fysioterapi er det eneste tilbudet nå. Livet er berg-og-dalbane. Økonomisk er det knapt. Jan Runar må også gjennom en rettssak våren 2005, siden han kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Han dømmes til ubetinget fengsel i 21 dager og blir fratatt bilsertifikatet i to år. Jan Runar føler han har fått straff nok som det er. Han har vanskelig for å se mulighetene nå. Han hadde jobbet med anleggsmaskiner, kjørt hjullaster, men nå er også det umulig. Målet om å bli lastebilsjåfør virker helt fjernt.

Men snart skal han ta et viktig valg.

VENDEPUNKTET. Det lokale Aetat i Hallingdal anbefaler Krokeidesenteret i Fana utenfor Bergen, som tilbyr en kombinasjon av attføringsfaglig/medisinsk støtteapparat og yrkesrettet opplæring.

Jan Runar velger å ta et år på Krokeidesenteret. Her må han sette seg inn i teori og fag. Friske opp gammel kunnskap, skaffe seg ny. Men Jan Runar har aldri vært noen lesehest. Motløsheten brer seg. Etter hvert får han tilbud om å prøve seg hos Åstvedt Industrier, men heller ikke der finner han seg til rette.

I desember 2006 får Jan Runar tips av storebroren om en artikkel i Anleggsregisteret, et fagblad for anleggsbransjen. Artikkelen handler om 35-åringen Helge Hvitsand fra Ørlandet, en lastebilsjåfør som havnet i rullestol etter en trafikkulykke med personbil. Jan Runar leser om hvordan Hvitsand kjempet seg tilbake gjennom et tungt byråkrati. Tilbake på veien som yrkessjåfør - i Norges første spesialombygde lastebil.

Han blir inspirert. En januardag i 2007 ringer Jan Runar til journalisten som har skrevet artikkelen, Frode Tellevik.

Han vet råd.

ENGELEN. - Dette må være noe for Mona, sier Frode Tellevik til Jan Runar.

Tellevik er tilfeldigvis samboer med Mona Burås, også kalt «Trolle». Trolle-Mona regnes som en engel i lastebilsjåførmiljøet, for sin hjelp og nettverksbygging for sjåfører som har vært involvert i alvorlige ulykker. Helt siden faren til hennes to barn kjørte av veien og brant inne traileren to dager før julaften i 1999, har hun hjulpet yrkessjåfører og mennesker med traumatiske opplevelser.

Trolle-Mona er akkurat det rivjernet Jan Runar trenger. Det som må på plass for å overbevise NAV Hordaland om at Jan Runar kan bli lastebilsjåfør, er en erklæring fra en arbeidsgiver i bransjen om at han kan jobbe med et slikt handikap. Mona kontakter daglig leder Bjørn Rivenes i Rivenes AS. Møtet på vårparten blir en opptur. Jan Runar og Mona går ut fra firmaet i Arna med en følelse av at Rivenes er mer enn positiv.

— Si meg, fikk du ikke egentlig jobb nå? spør Mona og smiler til Jan Runar.

BRØYTEBIL. I løpet av to-tre måneder brøyter Mona vei for at Jan Runar skal kunne ta førerkort på lastebil. Hun ser muligheter, der andre ser problemer, for en mann med kraftig nedsatt funksjonsevne. Uten Mona som brøytebil inn i byråkratiet, hadde drømmen parkert igjen, tenker Jan Runar. Mona klasker erklæringen om jobbmulighet fra Rivenes i bordet i møte med NAV, hun jobber frem papirer og dokumentasjonen som kreves og trengs.

— Det var rettferdighetssansen i meg som våknet. NAV-folkene fikk vel bakoversveis, sier Mona.

NAV gir tilretteleggingsgaranti, Rivenes AS vil kjøpe bil og ansette Jan Runar, dersom NAV tar ombyggingskostnadene. Rivenes AS hadde fått et godt inntrykk av Jan Runar, fordi han var positiv og så inderlig ville få dette til.

DEN STORE DAGEN. Trolle-Mona hjelper med å finne ut av regelverket og kravene som stilles for at han skal kunne kjøre opp på lastebil. Kjøretimer tar han med den ombygde lastebilen til Helge Hvitsand, trønderen han hadde lest om i Anleggsregisteret.

24. august 2007 er en stor dag. Jan Runar består oppkjøringen. Han blir den første i landet som tar lappen på lastebil, etter å ha blitt lam. I Arna har daglig leder Bjørn Rivenes allerede bestilt en ny Mercedes til Jan Runar. Nå venter en lang vinter og ventetid på spesialombyggingen av lastebilen i Drammen.

HJEMME HOS MOR. Jan Runar sliter seg gjennom høsten i Bergen. Timer med arbeidstrening som sidemann for kolleger i Rivenes AS får lange dager til å bli litt kortere. Februar i år er han hjemme på Ål, og Trolle-Mona er med for å besøke mamma Bjørg Marie. Hun serverer nybakt gulrotkake og kaffe.

— Det er enestående hva man kan få til, dersom man treffer de rette folkene. Det er begrenset hvor mye en kan kjempe selv og stange hodet i veggen, sier mamma Bjørg Marie.

— Når jeg ser det glitrer i øynene, som da Jan Runar fikk lappen, hadde jeg stilt opp hundre ganger til. Det blikket er verd alt sammen, sier Trolle-Mona. Hun vender seg mot Bjørg Marie:

— Får jeg lov å spørre deg? Er det noen som har spurt deg som mor hvordan du har hatt det etter ulykken?

— Nei ... ingen har vel gjort det.

«KAN HAN DØ?». Mamma Bjørg Maries stemme skjelver når hun snakker om ulykkesnatten. Hun gjenopplever foreldres verste mareritt.

— Jeg husker jeg spurte på sykehuset i mottaket: «Kan han dø?». Pleieren svarte: «de fleste som dør, dør innen en time etter ulykken ...». Jeg var kjempeglad for at han ikke ble mer ødelagt.

Som mor syntes Bjørg Marie likevel det var svært tøft da hun ble forespeilet at sønnen kom til å bli sittende i rullestol. Men måten han har taklet sin nye situasjon på, gjør det lettere for henne. Hun er glad for Jan Runars nye fremtidsutsikter.

— Det var så moro da han fikk lappen. Det er det største som har skjedd.

INGEN FORSIKRING. Selv om drømmen om jobb som lastebilsjåfør er innenfor rekkevidde nå, er hverdagen innimellom veldig slitsom. Pengene strekker ikke alltid til for Jan Runar. 11.000-12.000 kr i måneden når ikke langt i storbyen med høye leve- og bokostnader. Mamma Bjørg Marie, som jobber på den lokale Statoil-stasjonen, må trå til med økonomisk bistand av og til. Omstendighetene rundt sønnens bilulykke gjør at ingen forsikringer dekker forholdet.

— Når du har ødelagt deg selv på denne måten, er det ingen hjelp å få. Det eneste man sitter igjen med er et bilvrak med lån på, selv om han ikke skadet noen andre, sier Bjørg Marie.

Men hun ser lysere på det nå.

— Det blir forhåpentlig annerledes når han kommer i arbeid, det vil også samfunnet tjene på. Jeg håper han klarer full stilling, påpeker hun.

RIDDER-REDNINGEN. Det blir lange vinterdager for Jan Runar på Ål. Lastebilen lar vente på seg. Den er på vei fra Tyskland, men det vil ta tid å få bygget den om.

— Jeg har snart gått ett år nå og er lei av å vente, sier han. Jan Runar ønsker mer action. Han hadde håpet å kunne reise til Ridderrennet på Beitostølen for første gang sammen med kompiser, men fikk ikke støtte på NAV-kontoret.

Men heldigvis har han Trolle, hun kan trylle. Hun tar en telefon til Se og Hør og forteller om Jan Runar. Bladet har noe som de kaller «Gladmeldingen» og betaler tur og hotellopphold på Beitostølen for Jan Runar.

Ridderrenn-turen er reddet.

FØR AFTERSKI. Det er bare å gå etter lyden, så finner vi Jan Runar på et hotellrom på Beitostølen. Sammen med kompisen Ole Petter Grøthe. Kameratens historie er nesten helt lik Jan Runars. Han har vokst opp i Hemsedal, fem mil fra Jan Runar. Begge havnet utfor veien. Begge har bak seg lang rehabilitering og opptrening. Nå er de på Ridderrennet sammen.

Ole Petter har ligget i sengen siden 12. Sier han har hatt et par powernaps. Jan Runar og kompisen morer seg sammen på hotellrommet. Neste dag står er de i skibakken. To dager senere er det renn. Jan Runar blir nummer 10 av 60 i sitt livs første Ridderrenn. Det motiverer. Se og Hør tar barregningen også. Beitostølen-oppholdet blir en opptur og et kjærkomment avbrekk. Og snart er vel lastebilen klar?

UTPRØVING. 17. april 2008. En diger lastebil fyller nesten hele hallen hos Handicare i Drammen. Jan Runar er i Drammen for å se lastebilen som skal bli hans nye arbeidsplass. Han blir heist inn i førerhuset.

— Jævlig bra. En digg følelse, jeg har ikke vært inne i bilen min før. Kan dere montere noen skikkelige høyttalere her? spør Jan Runar.

Ombyggingen av bilen er et møysommelig arbeid. Først må heisen som skal ta Jan Runar og stolen inn i førerhuset tilpasses, så er det førerhuset. Teknologien setter få begrensninger, men sikkerhetskravene er strenge. Handicare har bare bygget om én lastebil på denne måten før, i Trondheim. Så det er pioneerarbeid. Ombyggingen er stipulert til en halv million kroner. NAV betaler. Men staten og samfunnet får igjen mange ganger innsatsen når Jan Runar kommer i jobb.

— Faen, jeg gleder meg noe jævlig, sier Jan Runar.

Hvis alt går som det skal, er bilen ferdig og han vil være på veien om en drøy måneds tid.

NYE DRØMMER. Ute skinner mai-solen i Bergen. Jan Runar ser rundt seg i kjellerleiligheten på Midttun. Trimsykkelen står midt i rommet. Han er blitt boende hjemme hos familien på Ål siden påske, så hybelkaninene gir selskap. Han er i Bergen for blant annet å hente post og få fysioterapi. Han synes det er stusslig i leiligheten.

— Jeg håper å kunne kjøpe meg en egen leilighet i Åsane når jeg kommer i jobb.

På kafeen på Nesttun forteller han for første gang hvor fort det gikk før han krasjet bilen for fire år siden.

— Politiet målte farten til rundt 200 km/t. Det gikk likevel i sakte film, sier han om opplevelsen.

Jan Runar kikker på damene. De er så utrolig mange nå når solen titter frem, og de blir så vakre, synes han. En ting er sikkert, han er ikke tilfreds med å komme på veien. Selv om det har vært hovedmålet. Han har flere drømmer.

— Jeg skal komme meg opp, skal gå igjen! Samme faen hva det koster meg.

I taxien til leiligheten forteller han sjåføren at han er den første i landet som har tatt lappen på lastebil etter at han ble lam.

— Vi får som regel til det vi vil. Det kommer i Bergens Tidende, håper det kan hjelpe noen andre også, sier han.

— Men når? Det er avhengig av bilen. Jeg vet da faen når den blir ferdig, jeg.

VIRKELIGHET. - Jeg ser bilen din!

Jan Runar leser tekstmeldingen fra søsteren Marita høyt i det vi passerer Hokksund. BT har plukket ham opp hjemme i Hallingdal for å være med på hentingen av lastebilen. Mor, søster og stefar og sjefen hans, Bjørn Rivenes, er allerede på plass hos Handicare i Drammen. Den store dagen er endelig kommet. Mandag 4. august 2008 er ett års ventetid over. Drøm skal bli til virkelighet.

— Nå kribler det noe jævlig, sier han.

Det er stille, litt andektig, i verkstedhallen i Drammen. Jan Runar skal heises inn i lastebilen. Plutselig siver røyken ut fra førerhuset, det lukter svidd. Hva? Skal denne dagen bli ødelagt også?

DRAMA. Verkstedlederen iler til. Det er en kortslutning, men heldigvis bare en ledning som er svidd av. Den kom i klemme ved et deksel.

— Herregud! Enda godt det skjedde her da, sier mamma Bjørg Marie.

Den lille skaden repareres på en halvtime. Øyeblikket er kommet. Den blanke kolossen av en bil er i Jan Runars hender nå. Nye strenge sikkerhetskrav gjorde at Handicare måtte jobbe ekstra mye med løsningene i førerhuset på Mercedesen. Først en heis som tar han og rullestolen inn i førerhuset, så en ny heis som løfter ham fra rullestolen og over i førersetet. Kostnadene ble litt høyere enn først beregnet, nær 900.000 kroner.

— Jeg er nervøs, glad og redd på samme tid, sier Bjørg Marie.

Hun overrekker blomster til Jan Runars sjef, Bjørn Rivenes. Takker for at han har gitt sønnen denne unike sjansen. Så ser hun opp mot sønnen som smiler ut vinduet fra førersetet.

— Hvordan føles det, Jan Runar?

— Det er deilig, sier han.

JOMFRUTUR. Han kjører E18, strake veien mot obligatorisk glattkjøring i Kristiansand. Snart er 26-åringen i full jobb hos Rivenes AS med lastebil på bergensveiene.

— NAV flirte til meg da jeg første gangen sa at jeg ville kjøre lastebil. De ville gjøre kontormann av meg. Men klart jeg kan kjøre lastebil, jeg kjører jo personbil, sa jeg, forteller Jan Runar.

— Men det hadde aldri gått uten Trolle-Mona. Hun har vært en utrolig støtte, sier han og sender tanker til sin uvurderlige støttespiller.

Han cruiser på motorveien. Følelsen bak rattet, høyt der oppe, er konge på jomfruturen. Nå savner han bare Hellbillies og Vassendgutane over høyttalerne.

— Jeg var drittlei av å vente, nær ved å gå på veggene. Nå ordner økonomien seg også, slik at mutter'n ikke trenger være redningen lenger.

Han tenker tilbake på natten da ulykken skjedde. Villskapen. Han hadde lagt det bak seg. Men i sommer kom brevet der han ble innkalt til soning i september.

— Jeg og mutter'n har skrevet brev, jeg håper å slippe, eller få utsatt soningen. I september er jeg nettopp kommet i jobb. Og jeg har vel fått straff nok?

MAMMA RINGER. Det er mange som setter seg bak rattet etter å ha drukket. Enda flere som kjører altfor fort, nesten halvparten av alle som blir anmeldt for fartsovertredelser er under 30 år.

— Unge bilførere bør tenke seg om to ganger før de gjør noe sånt, sier han.

Årets sommer har vært en ulykkessommer på veiene. Et gjennomgående tema er høy fart, kombinert med rus og manglende bruk av bilbelte.

— Flere ganger etter ulykken min har jeg tenkt at den dagen jeg får barn, og de skal ut på veiene, kommer jeg nok til å bli nervøs og engstelig, jeg og.

Kveld nærmer seg natt i det Jan Runar ruller inn i Kristiansand sentrum. Midt i kavet med å finne parkering til den svære doningen, ringer mobiltelefonen. Det blinker «MAMMA» på displayet. Hun har allerede sendt en tekstmelding med spørsmål om hvordan det går med sønnen på veien.

— Det er mamma, du bare må ta den, ber Jan Runar.

Hun sier:

— Hei, jeg er bare spent på hvordan det går, om Jan Runar er vel fremme?

JOBBTRENING: Tidlig en høstmorgen 2007. Jan Runar er på arbeidstrening hos Rivenes AS i Arna. Han er sidemann. Fortsatt er det lenge å vente til han får sin egen spesialbygde lastebil.
Christiansen, Roar
Christiansen, Roar
Christiansen, Roar
TROLLE OG MOR: Jan Runar har med seg medhjelperen sin Mona «Trolle» Burås (til v.) hjem til mor Bjørg Marie på Ål. Trolle er et rivjern, hun hjelper Jan Runar med å realisere lastebilsjåfør-drømmen. - Det er enestående hva man kan få til, dersom man treffer de rette menneskene, sier Bjørg Marie, takknemlig.
Christiansen, Roar
Christiansen, Roar
TESTEN: April 2008. Jan Runar er hos Handicare i Drammen for å teste den nye lastebilen.
Christiansen, Roar
Christiansen, Roar
Christiansen, Roar
STOR DAG: Lastebilen er Jan Runars. Etter overtakelsen bærer det rett til Kristiansand og glattkjøring.
Christiansen, Roar
Jan Runar manøvrer seg på plass i førerhuset, mens verkstedleder Robert Land følger spent med.
Christiansen, Roar
DET UMULIGE: Over fire år etter at lastebilsjåførdrømmenble knust i en grøftekant, er Jan Runar ved målet. Det umulige var mulig. Tre dager etter glattkjøringen er han på sin første arbeidsdag i Bergen for Rivenes AS. Kollega Frans Furli hilser velkommen.
Christiansen, Roar