DET ER der fremdeles, arret fra høygaffelen som traff nesen hennes den dramatiske natten like ved den sovjetiske landsbyen Jamskaya for rundt 80 år siden. Raya var i morens armer da drapet fant sted. Hun ble funnet i en blodpøl ved liket av sin mor.

— Jeg skulle ha vært død flere ganger. Sangen og dansen har reddet livet mitt.

Raya er fattigjenten som ble primadonna ved det kjente Romen-teateret i Moskva, og som etter at kjærligheten førte henne til Norge, ble stjerne av internasjonalt format. Platene hennes har solgt i flere millioner eksemplarer. På 1960-, 70- og 80-tallet ble hun tiljublet på scener over hele verden. Ikke minst i Paris, der hun ble kalt sigøynernes svar på Edith Piaf.

— Omar Sharif, som jeg ble nær venn med i Paris, fortalte meg en gang at jeg var den eneste skuespilleren som hadde fått ham til å gråte under en forestilling. Han gråt bestandig når jeg sang.

MØRKE, magiske Rayabyr på kaffe og fruktkake på kjøkkenet hjemme i Kjelsåsveien i Oslo. I en alder av pluss/minus 80, holder hun koken fortsatt (hun deler det meste, men når vi spør hvor gammel hun er, blir hun noe unnvikende). Hun reiser fremdeles rundt og opptrer med Rikskonsertene, og i september hvert år arrangerer hun og datteren Natasha sigøynerfestivalen Iagori i Kulturkirken Jakob i Oslo. I festivalens 14. år er hun fremdeles et av de store trekkplastrene på scenen.

— Hun gjør alt bortsett fra å stå på hodet, sier Natasha.

— Gjennom å formidle sigøynernes kultur skal jeg kjempe mot diskriminering og rasisme så lenge jeg lever, sier Raya bestemt.

Selv på hjemmebane er den bitte lille kvinnen et sigøynersk fyrverkeri, med svære, raslende gullringer i ørene, blomst i håret og flagrende bluse med blomsterdekor.

— Er du alltid så fin?

— Ja, bestandig!

Store, svarte korketrekkere danser rundt ansiktet når hun prater og gestikulerer, noe hun gjør hele tiden. Ifølge Natasha har hun mer energi enn sine to barn, fire barnebarn og tre oldebarn til sammen.

SÅ Å SI daglig i hele sommer har hun besøkt romfolket - eller sigøynere som hun kaller dem - i leirene i Oslo. Hun synger og danser, demonstrerer og debatterer. Som norsk sigøyner vil hun gjøre hva hun kan, for å bygge broer og øke forståelsen blant nordmenn for romfolkets vanskelige skjebne.

Hun er rørt og takknemlig for det engasjementet mange nordmenn viser overfor romfolket, blant annet gjennom organisasjonen Folk er Folk. Men hun er også skremt over fremmedhatet som kommer til overflaten.

— Dette er mennesker i nød, og det er vår plikt å hjelpe dem.

— Hvordan?

— Ved å stole på dem og gi dem arbeid. De ønsker å jobbe, men møter fordømmelse og stengte dører. På politisk nivå bør regjeringen samarbeide tett med de østeuropeiske ambassadene, spesielt den rumenske, slik at det kan føres kontroll med hvem som kommer og hvor pengene som går ut av landet havner. Jeg tror slik kontroll vil avdekke at sigøynerne som kommer hit har ærlige hensikter. Og kriminelle østeuropeere som utgir seg for å være sigøynere, vil bli avslørt.

raya12.jpg
Marthe Amanda Vannebo

FORELDRENE til Raya, og de fleste andre voksne i sigøynerleiren ved Jamskaya, ble drept fordi de angivelig skulle ha stjålet to kuer. Senere kom det for en dag at kyrne ikke var stjålet av sigøynerne, men solgt på svartebørs av sovjetiske bønder. Ingen tok seg bryet med å straffeforfølge massakren.

Raya var yngstemann av 12 søsken, hvorav syv fortsatt levde. Fordi ingen hadde anledning til å ta seg av henne, ble hun plassert på barnehjem i et Sovjet herjet av sult og fattigdom. Raya måtte tigge for å overleve, og det gikk ikke mange årene før den vesle jenten var utmagret, dehydrert, og full av lus og skabb.

— Men jeg hadde en voldsom kraft i meg, som jeg den gang ikke visste hva var, og som gjorde at jeg følte meg annerledes og utenfor. I den kraften lå evnen til å fjerne meg fra vanskelige situasjoner og hengi meg fullstendig til sangen og dansen. Jeg glemte alt rundt meg, og trollbandt folk som så på.

Under tysk okkupasjon under krigen ble forholdene uutholdelige. Overalt rundt henne ble mennesker drept eller sultet i hjel, og som sigøyner levde Raya farlig. Hun minnes en kveld en ung gestapist kom inn i barnehjemmet og rettet en pistol mot henne idet han ropte: "Sigøynerjøde!" Men da en ung soldat sa til gestapisten at det ikke var bryet verdt å skyte henne fordi hun sikkert kom til å dø om noen dager likevel, fikk hun gå.

ETTER KRIGEN streifet hun omkring som gatebarn i flere år. Hun forteller at hun tok navnet Kolja, utga seg for å være gutt, og endte opp med å bo hos en røverbande som tok vare på henne. På lommen hadde hun til enhver tid et barneklyster fylt med vann som hun "tisset" med for å lure mannfolkene hun bodde med.

Men tilværelsen var farlig, og da medlemmene i banden en dag oppdaget at hun var jente, bestemte de seg for å få Raya inn på yrkesskole. De kledde seg i stjålne militæruniformer og presenterte henne for rektor på Yrkesskole 12 i byen Dneprodzerzjinsk i Ukraina. Til tross for at hun var analfabet, påsto de at hun var best i sin klasse i skriving og regning. Rektor tok henne inn, og to og et halvt år senere var hun utdannet jerndreier. Og fortsatt analfabet.

I en alder av 19 år hadde Raya både jobb og mann og et sted å bo, og for første gang i livet så fremtiden lys ut. Ikke minst da barna Alec og Natasha kom til verden. Men lykken varte ikke lenge. Mannen mistet livet i en ulykke da han fyllekjørte på motorsykkel. Raya fikk revmatisme, mistet jobben og havnet på gaten igjen.

— Det var kanskje den verste tiden i livet mitt. For meg var det eneste som betydde noe at Alec og Natasha ikke skulle lide samme skjebne som meg, sier Raya.

Da det ved en tilfeldighet bød seg en anledning for prøvespill ved det velrenommerte sigøynerteateret Romen i Moskva, grep hun sjansen begjærlig.

- JEG HAR hatt englevakt hele livet, sier "sigøynerdronningen" på sitt gebrokne norsk med utpreget russisk aksent. Så kaster hun armene i været og ler. Rundt halsen har hun sin mors gullkors. Det er det eneste hun har igjen etter henne.

Hun forteller at hun nesten aldri tenkte over at hun er sigøyner da hun bodde i Sovjet, men at hun tenker på det hver eneste dag i Norge. Senest i forrige uke lente en mann seg ut av et bilvindu, viste fingeren og ropte "jævla sigøyner" etter henne da hun gikk på gaten. Nylig fikk hun en anonym oppringning midt på natten fra en mann som truet med å sprenge en bombe under sigøynerfestivalen som skal arrangeres i september. Også resten av familien blir til stadighet utsatt for sjikane og trusler.

— Hva er det vi nordmenn ikke forstår som vi burde forstå?

— Nordmenn mangler generell kunnskap om sigøynerne. Siden jernteppet falt er situasjonen for romfolket i den tidligere østblokken stadig blitt verre. De mangler arbeid og blir utstøtt og jaget. Det er fattigdom og nød som fører dem hit.

— Kan du forstå nordmenns skepsis til å ansette folk som forbindes med tigging og organisert kriminalitet?

— Nei. Jeg er rystet over forakten og mangelen på vilje til å sette seg inn i romfolkets situasjon. Jeg snakker med disse menneskene hver eneste dag, og vet at de ikke er kriminelle. De vil verken utnytte systemet, eller bli værende i Norge. De er ærlige mennesker som bare vil jobbe her i noen måneder for å tjene nok penger til at de kan dra tilbake og skape en tilværelse for seg selv og familiene sine. Men fordi de er sigøynere vil ingen ansette dem, og de ender opp som tiggere.

DET LYNER i svartmalte øyne. Hun slår fingrene mot bordflaten. Hele sitt voksne liv har hun forklart og forsvart. Om og om igjen.

— Det finnes ikke dårlige nasjoner. Det finnes dårlige personer.

— Hva kan vi nordmenn lære av dere sigøynere?

— Åh, det er mye! Sigøynere er ikke så dømmende som nordmenn, for eksempel. I møte med en narkoman, en alkoholiker eller en prostituert vil en sigøyner aldri si "jævla narkoman", men alltid spørre "hvorfor er du blitt sånn?" Det tenker jeg om fordomsfulle nordmenn også; hvorfor er de blitt sånn?

Dessuten tar vi sigøynere vare på hverandre. Det ville være utenkelig å sende en gammel mor på aldershjem. Mitt ene barnebarn sier til meg: «Babushka, når du blir gammel, skal jeg bære deg på armen.»

raya9.jpg
Marthe Amanda Vannebo

JUBELEN VILLE ingen ende ta. Året var 1958, og Raya sto på scenen ved Romen-teateret i Moskva, som stand-in for hovedrolleinnehaveren i stykket "Jenta fra Tabur". Hun var fortsatt analfabet, og replikkene hadde hun lært seg ved å følge med på prøvene.

Gjennombruddet var et faktum. Allerede etter første forestilling ble hun beskrevet som et naturtalent. Det offisielle pressebyrået, Novosti, beskrev henne som "den nye stjernen på Moskvas teaterhimmel". Snart sto tilbud om nye hovedroller sto i kø, og på rekordtid ble hun en av Sovjetunionens store stjerner. Hun lærte seg å lese og skrive, og i løpet av de neste årene spilte hun i flere spillefilmer.

I 1967, etter 600 forestillinger med "Jenta fra Tabur" skrev den svenske journalisten Christer Högstedt: "Det finnes ingen trompet som kan sammenlignes med Rayas sang. I ni år har hun skåret Moskvas hjerter i strimler."

— LIKER DERE huset mitt? spør Raya og svinser omkring på lette føtter. Det var hit hun flyttet i januar i 1967 med sine to barn og han som hadde skåret hennes hjerte i strimler, nordmannen Tore-Jarl Bielenberg. De hadde truffet hverandre i Moskva, hvor de giftet seg i 1966.

Den fargerike boligen i Kjelsåsveien er fylt til randen av minner. Bokhyller, skap og skuffer bugner av artikler og bilder fra et liv i rampelyset. Fra forsiden på en indisk avis fra 1983, smiler Raya til fotografen, hånd i hånd med Indira Gandhi. Bladet NÅ kaller henne "Norges mest interessante" på forsiden av en utgave av bladet i 1972.

Stuebordet fylles opp av bilder fra sceneoppvisninger, filminnspillinger, plateutgivelser, pressekonferanser. Og private fotografier der hun er avbildet med mennesker hun har møtt. Omar Sharif, Jens Stoltenberg, Tomm Murstad, kronprins Haakon ...

Hun minnes den gangen hun var på ball på slottet hos den styrtrike bankmannen baron Guy de Rothschild utenfor Paris. Der var også Elizabeth Taylor, Richard Burton og Audrey Hepburn. Men det hun husker best fra ballet, er at datteren til Rothschild likte sigøynerkjolen hennes så godt at hun ba om å få låne den. Hun har ennå ikke fått den tilbake.

— Kjendisstatus og glamour har aldri vært viktig for meg. Jeg har alltid vært veldig enkel, og glemmer ikke hvor jeg kommer fra. Jeg vil alltid bruke kreftene mine på å kjempe mot rasisme, fattigdom og diskriminering, sier Raya.

Så tar hun frem gitaren og synger en sang hun har skrevet:

Ja, dette er min hilsen, og mitt ønske

at hell og lykke måtte følge deg.

Og at du ville ønske meg det samme

og ikke slenge vondord etter meg.

Sigøynere vil alltid bare vandre

tror de som alltid selv har jagd oss vekk.

Men vi har samme drømmen som de andre

om å få leve på en fredet flekk.

Vær ikke redd om vi er litt forskjellig

for det er det som gjør vårt liv så rikt.

En blomstereng har alltid mange farger

I ørkenen er hvert et sandkorn likt.

Du er hvit og jeg er svart i håret

men begge har vi samme røde blod.

Og begge trenger kjærlighet og varme

for mennesker, det er vi begge to.

doc5zhlr5hlxnryib5aia2.jpg
doc5ze4k8fc2k61iziusimb.jpg