Det er mindre enn et år siden hun fikk beskjeden ved St. Olavs Hospital i Trondheim. To uker etter døde moren hennes av kreft – som følge av den samme genfeilen, kalt BRCA1. Nylig fikk søsteren hennes beskjed om at også hun bærer den.

– Fra første stund var jeg sikker på at jeg hadde den, fordi jeg likner veldig på mamma. Det er irrelevant, men jeg tenkte slik. Jeg ba om å bli testet nesten med det samme. Jeg hadde et voldsomt behov for å vite.

Må holdes hemmelig

Vi kaller 29-åringen «Solveig». Av hensyn til henne selv, hennes og søsterens barn og familien ellers på morssiden, er hun anonym. Det kan få store konsekvenser, også i fremtidige slektsledd, for eksempel i forhold til forsikringsselskaper og arbeidsgivere, om genfeilen blir kjent av feil personer.

– Søsteren min er en helt annen type. Hun valgte å vente, også fordi hun er i en annen livssituasjon enn jeg. Helt til hun fikk svaret, var jeg like sikker på at hun ikke skulle få denne skjebnen. Sjansen er 50/50. Vi trakk altså feil lodd, begge to, sier hun.

Fjerner friske organer

Genfeilen finnes i om lag 100 storfamilier i Norge, lokalisert til Vestlandet og Østlandet nordover til Trøndelag. Kvinnene som er genbærere har 80-90 prosent risiko for å få brystkreft og stor risiko for å få eggstokkreft.

– Jeg har bestemt meg for å fjerne både eggstokkene og brystene. Egentlig har jeg ikke noe valg, sier Solveig.

Et alternativ er å fjerne bare eggstokkene. Men det innebærer en risiko for brystkreft som Solveig ikke vil leve med.

– Men det er en vanskelig beslutning å fjerne friske organer. Det er jo så intimt, så privat, og så er det fremdeles store fordommer mot kreft i befolkningen.

Solveig forteller at det var en tilfeldighet som gjorde at moren hennes ble gentestet.

Frykter for barnet

– Da mamma ble syk, sa hun til oss at det i hvert fall ikke var noe galt med underlivet. Bare to måneder før hun fikk påvist kreft hadde hun vært til gynekologisk undersøkelse og tatt celleprøve, og det var ingen ting galt.

Solveig er alenemor. Hun er naturligvis engstelig for at barnet har arvet genfeilen.

– Stemningsmessig er jeg i en berg-og-dal-bane. Særlig kom jeg langt ned i kjelleren da søsteren min fikk beskjeden. Før den tid tenkte jeg at hun kunne overta barnet mitt dersom noe skjer med meg. Men man kan ikke bare legge seg ned fordi man bærer på en slik arv, sier Solveig, og fortsetter:

– Det viktigste er å leve.

Adresseavisen/Bergens Tidende