• Hadde Annette dødd i en trafikkulykke, ville folk sagt at det var grusomt. Med narkotika er det annerledes, sier Renate Liv Haukeland. Datteren Annette døde av en overdose.

Det er midt i den stille uken. Renate Liv Haukeland (50) er på hytten med foreldrene. For to dager siden var hun var sammen med datteren hjemme i Bergen.

— Mamma, nå må du være stolt av meg! Jeg har ikke brukt heroin siden før nyttår, sa Annette glad.

Langfredag ringer telefonen. Det er presten. Han sier at datteren hennes er død av en overdose. Annette Haukeland, 21 år, ble et av de yngste overdoseofrene i Bergen i 2010.

— Jeg sitter igjen med en taperfølelse. At jeg prøvde å gjøre alt riktig og likevel ikke fikset det å være mamma.

- Hva har jeg gjort feil?

Datteren var 16 år, da moren fant brukerutstyr på jenterommet første gang. En gjennomhullet plastflaske med sølvpapir oppi. Hennes første tanke var:

— Hva har jeg gjort feil?

Riktignok hadde moren ant at noe var galt, men ikke hva. Annette var begynt i 10. klasse. Den før så humørfylte og aktive jenten virket deprimert. Slet med tunge tanker. Søkte seg mot nye venner i utprøvende miljøer.

Da moren fant flasken, gikk hun rett til politiet. Hun ble forklart at det var en hasjflaske, brukt av misbrukere som har «drevet på en stund». Annette lukket seg helt, da moren konfronterte henne.

— Jeg følte meg fullstendig hjelpeløs.

Les også:

Dobbeltliv

Runddansen i hjelpeapparatet begynte. Moren tok kontakt med skolen, Utekontakten og etter hvert barnevernet.

— Den terskelen var en meter høy.

Men Annette ville ikke ha hjelp. Hun begynte på videregående og på amfetamin og piller. Høsten 2009 fortalte hun moren at hun hadde begynt å skyte heroin.

— Mye skjedde på kort tid. Jeg sluttet å bli sjokkert, tenkte bare «hva blir det neste?»

Som følge av datterens rusmisbruk levde Renate Liv Haukeland et dobbeltliv. Om dagen gikk hun på jobb. Om natten kjørte hun rundt og lette etter datteren. Passet på at hun hadde mat, rene og varme klær, toalettsaker. Hun snakket bare med familie og nære venner om det som skjedde med Annette.

— Det er vanskelig å snakke med andre mennesker om at du har et barn med rusproblemer, sier Haukeland.

— Vurderte du å gi opp?

— Aldri. Jeg var mange ganger sint på henne og utrolig frustrert, men gi opp? Annette var jo livet mitt.

På hospits

Annette droppet ut av videregående etter fire år. Mor fortsatte skytteltrafikken fra kontor til kontor for å skaffe hjelp.

— Det var fryktelig. Så lite samarbeid mellom etatene. Lange ventelister, stadig nye kontaktpersoner, henvisninger hit og dit. Det er et byråkrati uten sidestykke.

Da Annette ble myndig, ble det enda vanskeligere. Hjelpeapparatet viste til taushetsplikten.

— Som om en 19 år gammel stoffmisbruker er i stand til å ta vare på seg selv! Jeg sendte flere bekymringsmeldinger. Bare én gang fikk jeg svar.

Pengeinnkrevere kom på døren hjemme. Mor fikk trusseltelefoner og gikk i en periode med alarm fra politiet. Til slutt våget hun knapt å forlate hjemmet, i frykt for hva som kunne skje mens hun var på jobb. Derfor bodde Annette i perioder på hospits med eldre, tunge rusmisbrukere.

— Det burde ikke være lov å plassere unge under 25 år på hospits. Det er en oppfordring til videre misbruk. Ingenting annet.

Les også:

Fikk behandlingsplass

Til sammen tok datteren et tosifret antall overdoser, noen ganger flere i uken. Annette hadde fått to ansikter. Rusfri var hun blid, snill og empatisk. Glad i mamma, glad i familien og vennene. Ruset ble hun kynisk og følelsesløs.

— Det er faktisk først når du innser at stoffmisbrukere har forskjellige personligheter at du klarer å forholde deg til dem, sier moren nøkternt.

Det siste halvåret Annette levde, kom de to svært nær hverandre igjen.

— Hun innså at hun ikke hadde venner i rusmiljøet. Suget er sterkere enn alt. De dolker hverandre for å få tak i stoff.

For første gang var Annette motivert til å slutte. Hun hadde fått behandlingsplass i Floen-kollektivet og gledet seg.

— Tror du hu ville klart å bli rusfri?

— Jeg tror det. Hun ville iallfall fått muligheten til å prøve. Annette var veldig sta, sterk og bestemt, når hun satte seg mål.

Unngår kjente

Annette kom aldri til Floen. Etter at hun døde, har moren slitt med mange følelser. Sorg og smerte, skyld og skam. Når hun er ute, unngår hun blikkontakt med andre. På butikken tar hun alltid et raskt overblikk for å slippe å møte kjente.

— Hadde Annette dødd i en trafikkulykke, ville folk sagt at det var grusomt eller forferdelig. Med narkotika er det annerledes. Mennesker som dør av en overdose står nederst på den menneskelige stigen. «Til pass for dem», er innstillingen til mange. Det er trist, fordi så mange gode, skjønne, flotte ungdommer blir hektet på stoff. Narkomane er som alle andre mennesker. De har en historie og et liv.

DØDE AV HEROIN: I seks år var Renate Liv Haukeland vitne til at datteren Annette brukte narkotika. - Stoffet spiser dem opp innvendig. Du må se på at barnet ditt forsvinner. Det er en håpløs kamp og en utrolig sorg, som er like vond for alle foreldre. FOTO: Fred Ivar Utsi Klemetsen