• Brevet fra advokat Halfdan Mellbye til kommunen inneholder en rekke vitneprov fra naboer:
  • Min sønn har plukket opp en sprøyte og lagt i vognen til min datter på 1 ½ år. Det var etter dette, og etter å ha spylt vekk avføring i hagen et utall ganger, at jeg bestemte meg for å montere låser i portene inn til hagen.» «Ser narkosalg utenfor vinduet hver dag. Ser to menn som banker opp en mann. Hyl og vræl. Jeg ser mishandling av kvinner, hyl og vræl, rett uten for vinduet mitt.
  • Jeg kjenner plutselig at noen drar meg i genseren, og jeg må stoppe for ikke å falle. Jeg snur meg og da — helt umotivert - kaster en mann i 30-årene innholdet i et drikkebeger rett i ansiktet på meg. (...) Han løper vekk - og jeg løper hjem med svie i øynene. Jeg vasker med kaldt vann, men svien fortsetter.
  • Ofte blir dopet tatt rett foran øynene på meg og mine barnebarn [...]. Det kokes heroin og settes sprøyter, utstyret kastes på bakken eller i bedet i min hage, inn i hekken eller på min trapp.
  • Nattestid er det roping, krangling og skriking. Grining og hyling. Bilalarmer som blir utløst (. ). Ikke sjelden mister vi nattesøvnen pga. uroen i tilknytning til parken.
  • Jeg må manne meg opp og gå alene dit jeg skal. Må jeg alltid være redd? Er det ingen som kan hjelpe til å skape mer trygghet for meg slik at jeg kan leve i et fredelig og godt strøk?
  • Jeg er om mulig blitt enda mer forsiktig etter den siste tids hendelser med voldtekter og ran med både kniv og blodige sprøyter i nærområdet.
  • Min sønn med familie har flyttet ut. Han kunne ikke la sine barn vokse opp i dette naboskapet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg selv orker å holde skansen.
  • Jeg har følt meg så til de grader maktesløs, redd, deprimert, søvnløs, forbigått og forbannet det siste året, at ord kommer til kort. Jeg sitter igjen med blandede følelser: Jeg er skuffet og bitter over å ha blitt mobbet ut av mitt eget hjem uten at noen har tatt meg på alvor, samtidig som jeg er utrolig lettet over å ha kommet meg bort derfra.
  • En gang i året besøker noen politikere, som bor langt unna, parken og gremmes. Som avlat for sin politiske udugelighet til å ta saken ved roten, bevilger de noen få kroner til boss- og sprøyteplukking. Så ser det rent og pent ut i en måned eller to, men parkens stadig akselererende forfall står igjen som et monument over denne generasjons bypolitikere.
  • Han lå på en benk utenfor døren vår en kveld jeg kom hjem fra byen. Han hadde bukse og underbukse trukket ned på knærne og det hang en kanyle i lysken hans. Jeg tilkalte ambulanse og politi, og han ble gjenopplivet rett foran øynene mine.