Ingunn Eidhamar var godt i gang med hovedfagsoppgaven i spansk i fjor sommer. På den lille hovedfaglesesalen, bak låst dør, lå notatene om et ukjent kapittel av verdenshistorien; Paraguays isolasjonspolitikk i 1850-årene og den påfølgende krigen mot Argentina og Brasil.

Det historiske materialet hadde Ingunn Eidhamar egenhendig spadd frem fra statsarkivene i Paraguay. Et halvt års intensivt arbeid på andre siden av jordkloden.

Lørdag 4. august var Ingunn innom lesesalen et ærend, før hun påfølgende mandag dro hjem til Ålesund i bryllup. Lesesalen med seks arbeidsplasser kom ingen inn på uten nøkkelkort.

Strid om varslingen

Den samme mandagen ble arbeidsplassen hennes tømt og flyttet.

Notatene fra Paraguay dukket aldri opp sammen med resten av flyttelasset. Trolig ble papirene kvernet allerede onsdag den samme uken.

Et springende punkt i tvisten med Universitetet er hvorvidt flyttingen ble varslet.

— Lørdag kveld, to dager før flyttingen, hang det ingen beskjed på lesesalen, sier Ingunn Eidhamar til Bergens Tidende.

I ettertid har hun funnet ut at et varsel om flyttingen ble lagt ut på internett-siden til fakultetets it-seksjon sent søndag.

Universitetet bestrider ikke at varslingen dagene før var mangelfull:

— Men Eidhamar ble skriftlig varslet på vårparten om at lesesalen skulle flyttes i løpet av sommeren, sier førstekonsulent Per Gunnar Hillesøy ved UiB.

- Sjokkerende holdning

Tilbake fra Ålesund oppdaget Ingunn at arbeidsplassen var tømt. Hun satte himmel og jord i bevegelse for å oppspore notatene fra Paraguay.

— Vaskehjelper, vaktmestre og de ansatte på transportavdelingen var enestående. Høyere opp i systemet har de ikke gjort en ting for å hjelpe meg, sier Ingunn Eidhamar og legger til:

— Tvert imot er jeg blitt møtt med kommentarer som at ingen tar skade av å lese ting to ganger. En sjokkerende holdning til studentenes tid og arbeid, synes jeg.

Eidhamar kontaktet advokat. Møter med Universitetet og siden departementet førte ikke frem. I februar skal Oslo tingrett ta stilling til striden rundt de forsvunne Paraguay-notatene.

Ingunn Eidhamar krever erstatning for tapt arbeidsinntekt pluss reiseutgifter for et nytt opphold i Paraguay.

Tumultene rundt de tapte papirene tok luven fra henne. Først nå vel et år seinere er hun så smått tilbake på sporet. Noe notater har hun i behold. Nå vurderer hun om det likevel er mulig å sy sammen en hovedfagsoppgave.

— Men helst skulle jeg vært en ny tur til Paraguay, sier hun.

— Hvorfor tok du ingen kopier?

— Det var så mange ukurante størrelser og håndskrift. Jeg hadde dessuten for mye og var i gang med å sortere.

Tilbudt 50.000

Universitetet har ifølge førstekonsulent Hillesøy tilbud Eidhamar 50.000 i erstatning pluss advokatutgifter og 20.000 i ny reisestøtte.

Kravet fra Eidhamar om ett til halvannen års tapt lektorlønn pluss reiseutgifter anslår Hillesøy til 4-500.000 kroner.

Universitetet og siden departementet mener hun må nøye seg må å få dekket forsinkelsen i studiene.

— Vi mener at hun tok en for stor risiko ved å oppbevare verdifulle originaler på hovedfaglesesalen. Hun må selv bære noe av tapet, sier Hillesøy.

— Betyr det at hovedfagsstudenter ikke kan stole på at eiendelene deres står trygt på en låst arbeidsplass?

— Selv en lesesal med begrenset adgang knytter det seg usikkerhet til. Det må studentene være klar over, sier Per Gunnar Hillesøy.

KREVER ERSTATNING: Ingunn Eidhamar krever erstatning fra Universitetet etter at notater fra et halvt års arbeid i Paraguay trolig ble kastet.
Foto: Eirik Brekke