INGVILD RUGLAND

— Jeg har forsøkt å trikse litt med ballen, men den havnet langt bortover.

Jan Roger Klakegg peker og ler. Fem dager før julaften i fjor var han nær ved å bli drept da et steinras traff bilen hans. Fronten på bilen ble kappet vekk. Det ble beina til Jan Roger også.

20 år gammel ble livet hans snudd på hodet. En fot er amputert over kneet, den andre under. Men humøret forsvant ikke med beina.

Fotballentusiasten spilte aktivt for Jølster. Nå spøker han med at Brann kanskje ikke er så aktuell lenger.

— Først og fremst er det en sport å klare å gå på disse protesene, sier han.

Han har hatt dem i to måneder. Ved hjelp av krykker går det fremover, sakte, men sikkert. Både tilpasning og tilvenning til proteser tar tid, og nå sliter han med gnagsår på stumpene. Derfor kan han ikke gå så langt, og aller helst ikke i nedoverbakke. Foreløpig.

Bære tallerkenen selv

Vi møter Jan Roger på Os, mens han er på årsmøte i Momentum, en forening for protesebrukere. Det viktigste de 500 medlemmene gjør, er å hjelpe hverandre, le sammen og unngå å deppe over situasjonen. Foreningen tok kontakt med Jan Roger få dager etter ulykken for å fortelle ham hvilke muligheter han har, og at han ikke er alene.

— Det at vi er flere i samme båt har hjulpet veldig, sier han.

Elin Holen (26) har hatt benprotese i 11 år. For halvannet år siden fikk hun en spesialprotese som hun kan løpe med. Nå springer hun 60 meteren på 12,7, hopper lengde, og håper å bli uttatt til Paralympics.

Når Jan Roger ser hva Elin har klart, er det en motivasjon. Samtidig er han forsiktig med å være ambisiøs. Skuffelsene kan komme fortere enn han tror.

Det viktigste målet hans er å fullføre elektrikerutdannelsen. Men han har mange delmål på veien.

— Neste delmål er å forsyne meg selv, og bære tallerkenen min selv. Jeg har to opptatte hender hele tiden, sier han.

Krykkene håper han å kaste i løpet av ett års tid, kanskje før. Erstatte dem med stokk. Så gå ved egen hjelp. Det krever trening, trening og trening.

— Jeg skal klare det. Jeg ligger foran skjema, men jeg vil heller ha positive overraskelser enn skuffelser over at jeg ikke nådde for harde mål.

Folk kikker

Selv om de mangler ben, og Elin konkurrerer om plass i Paralympics, vil de ikke høre snakk om at de er funksjonshemmet.

— Nei. Vi er amputert. Dette sitter i hodet ditt, sier Elin.

Det er kanskje også i hodet til omgivelsene. For Jan Rogers del merker han det ute blant folk. Han har krykker, går sakte, og det venstre kneet hans ser veldig spisst ut når han sitter.

— Jeg var på Brann Stadion her forleden, og merker jo at folk kikker. Men det er ok. Jeg hadde også kikket. Folk er imøtekommende og hjelper meg hvis jeg trenger det. Jeg får mye oppmerksomhet, det kan være både dumt og bra, flirer han.

Ikke dans - men bar

For familien hans har det vært en utfordring at den unge sønnen brått mistet begge beina. Ifølge dem som er rundt Jan Roger er det ungguttens gode humør og positive innstilling som har holdt dem alle oppe.

I går kveld var det festmiddag og dans for årsmøtedeltakerne. Jan Roger kan ikke danse enda, men fest blir det.

— Jeg blir i baren. Jeg håper bare jeg får med meg beina hjem, gliser 20-åringen.

MISTET BEINA, IKKE HUMØRET. Jan Roger Klakegg (20) og Elin Holen (26) har begge amputerte ben. Mens Jan Roger håper å spille fotball igjen, er Elins mål å delta i årets Paralympics. - Problemet er bare at jeg ikke har konkurrenter, det er for dårlig rekrutteringsnivå her, ler Elin.<p/>TOR HØVIK (foto)
ULYKKESBILEN: Hele fronten på varebilen ble kappet vekk.<p/> ARKIVFOTO: PER MARIFJÆREN