”Brann, brann!” ropte Eduardo Fernandez da han hørte at brannalarmen gikk av en gang før klokken fire i natt.

I første etasje sov syv mennesker på ulike soverom. Tre par fra Uruguay og en italiener.

— Han skjønte at det var en stor brann. Og vi forsto kjapt at det var umulig å stoppe brannen. Vi tenkte knapt på å ta med oss tingene våre, det var helt utelukket, så kraftig som det utviklet seg, sier Santiago Lebrato.

Det var umulig å rømme ut mot Sjøgaten. Derfor løp de mot sjøen, delvis uten klær og sko.

Reddet i båt

En båt lå fortøyd der.

— Da vi kom opp i båten, våknet en mann som sov om bord og ropte ”hva skjer”. Vi hadde ikke tenkt på om vi skulle starte båten selv. Vi bare sprang opp i båten, sier Santiago.

Mannen ringte politiet, som fikk meldingen klokken 04.13.

— Vi aner ikke hvor lenge det hadde brent da, men jeg tror det var en liten stund, sier Santiago.

Med flammene i ryggen kom de seg med i båten mot Bontelabo. På veien vekk fra brannstedet rakk de å ta to bilder av de brennende leilighetene.

— På Bontelabo ble vi hentet av politiet og kjørt inn til byen. Vi fikk en veldig fin behandling. De spurte om vi trengte medisinsk hjelp, men vi sa at alt gikk bra med oss.

Like før klokken 06.00 kom de frem til hotellet sammen med de andre evakuerte.

— Jeg sto her barbeint uten bukse og skjorte. Jeg hadde ingenting, sier Santiago.

Etter noen få timers søvn kunne de spise frokost på hotellet søndag morgen. Uten sko og sokker og med lånt bukse og t-skjorte fra hotellet.

Ikke forsikret

Santiago og Eduardo jobber på Torget i turistsesongen. Andre i gjengen jobber i reislivsbransjen i turistsesongen og studerer i hjemlandet eller på Universitetet i Bergen ellers i året.

Ingen av dem var forsikret. I Sandviksbodene 13 hadde de pass, førerkort, pc-ene sine, dyre flybilletter, oppgaver de skal levere på Universitetet i Bergen, mobiltelefoner og andre verdisaker.

— Jeg skulle starte forretning sammen med faren min og hadde nettopp importert en rekke skinnjakker. Nå er alt borte. Vi er vanlige arbeidsfolk som har mistet alt, sier Santiago.

Men midt i fortvilelsen er de evakuerte bekymret for artistene som har mistet utstyr og øvingslokaler. Og for den kulturarven som har gått tapt i de gamle husene.

— Mange i nabohusene kjente vi godt. De har også mistet mye.

Hva som skjer videre, aner de ikke I går fikk de låne penger til å kjøpe mat av en god venn.

— Mest av alt er vi veldig glad for at vi har livet i behold og for at alt går bra med oss. Det er det viktigste, sier Eduardo.

Privat