Det er gått en måned siden Nauroz Gulandeer ble stygt forbrent i landsbyen Guzervan i Afghanistan.

Natt til i går ankom hun brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus hvor de nå har startet behandlingen av den sterkt forbrente tiåringen.

Faren til jenta, Gulandeer Giran, var våt da han forlot Afghanistan, men klærne har tørket på kroppen under turen. Han har en dramatisk historie å fortelle.

Brannen

— Nauroz hadde nylig kjøpt inn parafin til å varme opp hjemmet og bake brød. Før jeg tente opp, hadde jeg sølt litt parafin opp etter armen. Da jeg tente på, begynte det straks å brenne oppover armene, i ansiktet og litt i håret. Jeg løp ut i snøen og kastet meg rundt for å slukke ilden. Da jeg kom tilbake sto hele huset i full fyr. Inne i flammene fant jeg Nauroz som også hadde tatt fyr. Jeg dro henne med meg ut i snøen og rullet henne rundt. Men da var hun allerede sterkt forbrent på begge hendene, på magen og i ansiktet, sier geitebonden fra Guzervan.

Også sønnen

— Var det andre som kom til skade?

— Ja, min sønn Jamor på fire år ble også forbrent. Han ble med til sykehuset i Meymaneh, men var ikke så skadet som søsteren. Han er nå hjemme hos sin mor.

— Hvordan har familien det hjemme?

— Alt gikk opp i røyk. Konen og de tre andre barna er hos svigerforeldrene. Vi har bare de klærne vi står og går i.

— Er familien blitt lovet noe mer hjelp?

Gulandeer Giran virker en smule forvirret av spørsmålet og drar litt på det.

— Neeei. Men det viktigste er at Nauroz klarer seg.

Redd for mobbing

— Hva er det viktigste familien hjemme kan trenge av hjelp?

— Vel, det vi trenger er tak over hodet, litt klær og korn så vi kan lage mel og bake brød.

— Har du snakket med datteren din i dag?

— Ja. Hun er svært glad for å få hjelp her. Nauroz håper bare at hun kan komme hjem helt frisk. Uten synlige arr. Hun er så redd for å bli ertet.

— Har hun det bra i dag?

— Ja. Hun er blitt vasket og bandasjert. Og de store sårene som har luktet ille tidligere, lukter ikke så vondt lenger.

Vil ikke være til bry

— Hvordan kom dere i kontakt med den norske legen Terje Erlid i Afghanistan?

— Først av alt var det Guds vilje. Han ville at Terje Erlid skulle komme og besøke oss på sykehuset i Meymaneh. Og det var han som gjorde alt dette mulig.

— Har du vær i kontakt med nordmenn i Afghanistan tidligere?

— Nei, aldri.

— Vet du hvor lenge dere blir i Norge?

— Jeg håper jeg får henne fort hjem, så vi ikke er til mer bry, sier Gulandeer Giran.