Glem alle fordommer du måtte ha om misjonskafeer tynget av elde og skinnhellig evangelisering. På Kafé Magdalena er det verken slitt linoleum, vegger malt i triste farger, reproduksjoner av Jesus-malerier med lysende glorie eller blinkende lysrør i taket.

Nyfødt stamgjest

Ved et av bordene sitter Hanna Svenson. Hun er innom for første gang etter fødselen. For to uker siden kom Samantha til verden. Nå vil hun vise frem datteren sin.

— Jeg liker meg her. Her treffer jeg mange forskjellige typer mennesker og stedet er kanskje blitt et stamsted for meg.

Det er det definitivt blitt for Helga Yddal. Den pensjonert psykiatriske sykepleieren jobber nå som en av bymisjonens 250 frivillige. Hun turte ikke spørre selv.

— Jeg ble spurt om jeg ville bli frivillig og ble så glad. Hadde de ikke spurt, spørs det om jeg hadde blitt frivillig. Jeg følte ikke jeg var god nok.

Hun ber om at vi får med at mange andre bidrar mer en henne. Vi må og få med at hun så gjerne skulle hatt erfaringene fra bymisjonssenteret som ballast før hun ble psykiatrisk sykepleier.

— Da kunne jeg ha gjort en mye bedre jobb. Denne kirken har gitt meg så mye positivt at jeg har lyst til å gi noe tilbake.

Rufsete hjemmekoselig

Opp trappen med eikeparkett i et hus vegg i vegg med Korskirken møter du et lokale som har maktet å blande det pent møblerte med det rufsete hjemmekoselige.

— Kafeen skal ha et innbydende uttrykk. Den skal gi et signal til våre bruker om at dette ikke er det nest beste, sier daglig leder i Kirkens Bymisjon i Bergen, Leif Jarle Theis.

Han kaller kaféen et raust sted for dem som kjenner seg jaget. Men ikke bare det.

— Her skal alle føle seg velkomne og inkludert. Dette skal være et sted for alle typer mennesker, en slags sjømannskirke på bergensk med høy vaffelfaktor.

Himmelsk piano

— Her har jeg byens beste øvingslokale, sier «Kjell».

Han har tatt oss med til Korskirken. Sammen med Kafé Magdalena utgjør det Bymisjonssenteret i Bergen. Vi får en ti minutters konsert i det uvanlig tomme kirkerommet.

«Kjell» har ruset seg i 18 år, men aldri sluppet taket i musikken. Det merkes når han improviserer med jazzakkorder over kjente og kjære salmer.

— Jeg hadde ikke vært i live hadde det ikke vært for folkene på Kafé Magdalena. I perioder hadde jeg ikke noe sted å bo, gikk gatelangs og ruset meg, sov et par timer her, og fikk innimellom slippe til på en sofa i kafeen.

Nå bor han på en hybel i nærheten, jobber litt på senteret og ruser seg langt mindre hyppig enn før.

Retter seg opp

— Du retter deg litt opp i ryggen før du går opp trappen til kafeen, sier «Kjell» med et smil.

Det han mener er at terskelen på kafeen er litt høyere enn på de andre tilbudene Kirkens Bymisjon driver.

— Du kommer ikke snublende inn døren avsindig ruset, forklarer han.

— Hva betyr det at dette stedet er åpent for alle og blir brukt av alle?

— For meg betyr det at jeg også er en del av et fellesskap med mennesker som ikke ruser seg. Men det er nok noen av de mest rusete som ikke kommer hit.

— Hva synes du om kirkens rolle?

— Jeg er kristen selv, men det er ikke slik at senteret bare er et kristent sted. Det er også et sted for ikke-kristne. Det henger en plakat på veggen. Der står det: «Spre det glade budskap, om nødvendig med ord». Skjønner?

Theis er opptatt av at Bymisjonen skal gi et kirkelig tilbud til dem som ønsker det, uten å trenge seg på.

— Våre brukere opplever dødsfall og overdoser og andre typer menneskelige kriser. Da kan vi være til stede med prest, tente lys, samtaler, sjelesorg og seremonier.

Atelliér

Denne dagen er et bord mot Kong Oscars gate okkupert av to kunstnere, den ene skjærer i en linoleumsplate, den andre maler.

Plutselig dukker en mann opp med en pose skittentøy. Han er fast kafégjest og hjelper for tiden en av de mer utsatte brukerne med husrom. Nå har vaskemaskinen gått i stykker. Han skal låne misjonssenterets.

— Her ser du hvilke nettverk som utvikler seg når folk med ulik bakgrunn møter hverandre med et åpent sinn, forklarer en kvinne ved kunstnerbordet.

Bjørn Øyseth driver med linoleumssnitt.

— Jeg er her fordi det er en jevn og billig forsyning av kaffe, og så har jeg fått et så stort atelliér at jeg kan gå litt ut i rommet og se det jeg har gjort på litt avstand.

Nå nøyer ikke Bjørn seg med å drive for seg selv. Han holder kurser for brukerne og hjelper til med råd og dåd. Og så får han stille ut bildene sine til salgs i kafeen.

Inviterer Mohn

Kirkens Bymisjon har mottatt store beløp fra Trond Mohn, hvor mye vil ikke Theis si et ord om.

— Vi er glade for at vi er venner av Trond Mohn. Det sa jeg i talen til ham da han fikk prisen som årets bergenser, så det kan du sitere meg på.

Den gang fikk Kirkens Bymisjon tre millioner kroner. Sammen med penger fra andre bidragsytere gjorde dette realiseringen av senteret mulig.

Vi er på vei ned trappen når «Kjell» roper oss bort til seg.

— Der er en ting til jeg gjerne skulle ha sagt. Det hadde vært utrolig hyggelig om Trond Mohn stakk innom. Kan du skrive det?

Odd Mehus
Odd Mehus