• Pappa, kor e' eg henne? spurte Ragnvald da han slo opp øynene. Da visste Knut Oen at 11-åringen hans skulle klare seg.

En måned er gått siden rasulykken ved Myrdal, som nesten tok livet av 11 år gamle Ragnvald Oen.

Sterkt nedkjølt ble Ragnvald gravd ut av snømassene, over to timer etter at raset gikk. I helikopteret på vei til Bergen stanset hjertet i 30 minutter. Kroppstemperaturen var helt nede i 22 grader.

I flere døgn lå gutten i koma og svevde mellom liv og død. Før han altså slo øynene opp og spurte:

— Pappa, kor e' eg henne?

I armkroken

Nå sitter 11-åringen i armkroken til pappa Knut Oen hjemme i Sandviken og lytter intenst til beretningen om dramaet, som utspant seg i fjellsiden like bak familiens vokterbolig.

Capsen på hodet skjuler det hvite arret i hodebunnen. Guttehodet er litt flatere på venstre side der en bit av skallebenet på størrelse med en guttehånd er fjernet.

Benbiten skal opereres på plass igjen over påske. Da er Ragnvald helt seg selv igjen. Det vil si, venstrehånden lystrer ikke som den skal. Men optimistiske foreldre håper og tror at også det skal rette seg.

I forholdet til den mirakelhistorien Ragnvald har bak seg, blir en litt ulydig venstrehånd en bagatell.

Stille og sol

Raset gikk onsdag i vinterferieuken. Knut Oen og tre barn bodde i Reinunga vokterbolig, der familien har tilbrakt de fleste ferier de siste 10 årene. Denne vinterferien var Mona Rasmussen, kona til en kamerat, og hennes datter invitert med.

Solen skinte. Det var vindstille. Den siste uken hadde det ikke vært verken sterk vind eller nedbør. Ingenting tydet på skredfare.

Hele følget på to voksne og fire barn hadde rigget seg til i solhellingen. Minstejenten Stine på tre år satt sammen med Mona i solgropen de hadde laget seg.

Monas datter lekte mellom bjørketrærne et stykke unna.

Knut gikk på ski med Ragnvald og Thorbjørn på ni år.

Uten varsel

Helt uten varsel kom raset. Ikke et drønn i snøen. Pappa Knut sto på en liten flate ovenfor solgropen, da han plutselig så sprekkene i snøen. I neste øyeblikk begynte bakken å bevege seg.

— Jeg ropte til de to nede i gropen at de måtte komme seg unna.

Ragnvald hadde akkurat ramlet og lå 20 meter bak pappa.

Knut hadde øynene på de to nede i solgropen. Guttene var like bak ham, der skredet startet.

Selv rente han noen meter til siden og var i sikkerhet.

Nede i solgropen tok Mona affære, dro Stine oppover i et forsøk på å komme seg unna.

Snøen nådde dem igjen og begravde begge to. Men ikke dypere enn at Mona kom seg ut og fikk trukket ut treåringen. Som skrek, skrekkslagen etter turen under snøen.

— Et fryktelig leven var det, sier pappa med en liten latter.

I neste øyeblikk snudde pappa seg og oppdaget at Ragnvald var borte.

Utrolig nok sto Thorbjørn der, med snøraset rundt seg. Niåringen var berget av en stein han sto fremfor. Steinen hadde delt snømassene i to og dermed skånet niåringen.

Men Ragnvald var ikke å se.

Han hadde ligget der bakken startet, akkurat der snøplatene begynte å kverne. Det kan være forklaringen på at han havnet så dypt, helt nede på bakken, under to meter snø.

Nede i solgropen lå sekken med spade og mobiltelefon begravet.

Mona tok Stine med ned til vokterboligen for å ringe etter hjelp.

Knut Oen rev trinsen av staven sin og begynte å søke, overbevist om at han kom til å finne guttungen ganske raskt.

Drømte om farger

Ragnvald har noen minner fra den dramatiske hendelsen:

— Jeg merket ikke raset, forteller han.

— Husker at jeg rullet rundt. Så traff jeg en stein og fikk vondt her, sier han og klapper på høyre siden av nakken.

— Jeg besvimte og husker ikke mer. Bare at jeg drømte om farger og kasser.

Nesten tre kvarter tok det før det første helikopteret kom. Imens søkte Knut og etter hvert også Mona. En gang trodde de gutten var funnet. Men det de gravde frem var isklumper, ingen 11-åring.

Da helikopteret kom, fikk Knut Oen beskjed om å gå i hus. Her overtok hjelpemannskapene.

Men pappa klarte ikke å holde seg unna. Minuttene gikk og gutten hans lå der ute i snøen et sted. Raset var ikke stort. Innenfor et 10 meter bredt og 50 meter langt område måtte han ligge.

Han skulle finne Ragnvald. Knut Oen tryglet seg til en plass i søkerekken.

— Letemannskapene skal ha stor takk for at de lot meg delta. Jeg vet at pårørende gjerne holdes unna i slike situasjoner, men for meg ble det helt feil.

Ikke mye håp

Knut Oen fikk en søkestav og tok plass i rekken. Letemannskapene prøvde å oppmuntre. De hadde flere ganger vært med på å grave frem folk i live etter to timer under snøen, forsikret de.

— Da kjente jeg med ett at søkestaven ikke tok bakken. Det var en fryktelig følelse. Tenk om han lå der nede, dypere enn vi klarte å kjenne?

Like etter kom det forløsende rop fra en sidemann: Funn!

— Tenkte du på noe tidspunkt at det kunne gå galt?

— Jeg hadde ikke mye håp igjen da det hadde gått så lang tid. Derfor var det et stort øyeblikk da redningsmannskapene ropte at gutten pustet.

Omsorg for alle

I Bergen var konen Helen Fjærestad varslet. Hun dro til Haukeland for å ta imot. Pappa ble flydd til Flåm sammen med letemannskaper og reiste via Voss tilbake til Bergen.

Mobilen lå igjen under snøen, han visste ikke mer underveis enn at gutten hadde pustet da han ble gravd frem.

På intensivavdelingen ved Haukeland universitetssykehus sto sykehuspresten klar til å ta seg av foreldrene. Profesjonell krisepsykiatri fra første øyeblikk.

Personalet orienterte dem om gutten og behandlingen han ble underlagt.

Knut Oen er full av lovord over intensivavdelingen:

— Hele tiden tok personalet seg tid til å orientere oss skikkelig. Ganske tidlig ble vi fortalt at det kunne bli aktuelt å operere ut en bit av kraniet hvis hjernen begynte å svulme.

Vi fikk eget rom og seng på avdelingen. Våknet vi midt på natten, var det bare å gå inn for å se til Ragnvald. Ved sengen hans sto hele tiden minst en pleier, i full gang med å medisinere og måle.

Ingen på avdelingen kjeftet når lillesøster Stine løp i korridorene. Knut Oen og Helen Fjærestad følte at de ansatte hadde stor omsorg for hele familien midt i dramaet.

Brann-spillere på besøk

De siste ukene har Ragnvald vært pasient ved Barneklinikken. Der har det vært fysioterapi, leketerapi, skole og testing.

— Leketerapi var gøyest, sier Ragnvald og går for å hente påskepynten han har med seg hjem.

Bunken med bilder fra sykehuset må frem. Stolt viser han at Brann-spillere kom på oppmuntringsvisitt.

Jublende har foreldrene sett gutten ta de første skritt etter ulykken. De første ord, den første latter.

— I begynnelsen var vi bare glad han var i live. Uansett. Etter hvert er vi blitt mer fokusert på hvor viktig det er at han blir helt bra igjen. For hans skyld, sier Knut Oen og Helen Fjærestad.

Som føler de har mange å takke for årets påskemirakel: Ragnvald er hjemme og spiller badminton med lillebroren. Glad og frisk.

HJEMME IGJEN: Årets påskemirakel i Sandviken: Ragnvald er hjemme igjen hos mamma og pappa. Glad og frisk.
TRYGGHET: I armkroken til pappa. <br/>Alle foto: EIRIK BREKKE
STERKE MINNER: 30-40 meter ble Ragnvald fraktet med raset. Skiskoene bærer preg av den tøffe turen. En sko har fått sålen revet av, den andre er flerret. Gutten kom fra det med noen blåmerker.