LOTTE SCHØNFELDER

Claus Fasting (1746-91) var en bergensk intellektuell — men han var også interessert i naturen. Og i slutten av 1780-årene kjøpte han en øde strekning av Sydneshaugen og begynte å dyrke den opp. Ikke bare det; dette var tiden da bergenserne bygget lyststeder, og Fasting fikk sitt der oppe på haugen.

Fasongen var litt spesiell, en slags toromsplan på 7x8 meter i tre etasjer - på et av Dreiers prospekter ser det nesten ut som et lite høyhus. Først på et kart fra 1848 er det tegnet inn to sidebygninger som, i hvert fall i våre øyne, gir huset bedre proporsjoner.

«Tussemarken»

Stedet var selvfølgelig ikke et minne så lenge Fasting bodde der. Navnet fikk eiendommen av kjøpmann Hans Hansen som kjøpte den etter Fastings død - og det synes vi var vakkert tenkt av ham. Senere eiere var von der Lippe, Mowinckel og Hagmann, før legen Frants Th. Rosenberg kjøpte Fastings Minde i 1865 og opprettet et asyl eller mentalsykehus. Det ble bygget pasientavdelinger omtrent der HF-bygget ligger i dag, mens Fastings gamle hovedhus ble brukt som paviljong.

Kommunen kjøpte eiendommen i 1913 av daværende eier Kr. Jebsen og drev sykehuset frem til 1957. Bergensere som er vokst opp i området kalte - vi hadde nær sagt selvfølgelig - sykehuset for «Tussaren» og Bredalsmarken for Tussemarken. Og syntes det var ganske uhyggelig å kunne se ned i asylets luftegård fra takluker i nabolaget.

Hensyn til museet

Området her oppe på Sydneshaugen, eller Nygårdshøyden, har reguleringsmessig sett en broket historie. Derom forteller Per Jonas Nordhagens bok «På Universitetets grunn». Kommunen ønsket i 1880-årene å regulere strøket til gater, i 1897 klarte de å få planen gjennom, men byggekrakket i 1899 reddet området for Universitetet. Det forelå på begynnelsen av 1900-tallet en plan for offentlig bebyggelse rundt og bak Bergens Museum som hadde dominert høyden siden 1865 - men det lå i planen at man skulle ta hensyn til utvidelsen av museet.

Og hva mange sikkert ikke vet: Sydneshaugen skole ble bygget i 1921 under den forutsetning at bygningen skulle overdras Universitetet når dette ble opprettet.

Reddet med nød og neppe

Men hva med Fastings Minde? For å ta et sprang fremover i historien: Fastings gamle lystgård var i sterkt forfall da universitetsutbyggingen skjøt fart på 1960-tallet. En aksjon og en stor bevilgning til restaurering gjorde at den med nød og neppe ble reddet for universitetsbruk, og de første som rykket inn i 1968, var - meget passende - Kunsthistorisk institutt med Robert Kloster som professor.

Siden har det vært en viss gjennomtrekk i huset, og Nordhagen har vært engstelig for at det gamle huset skulle bli en slags salderingspost for fakulteter på vandring. Både medisinere og jurister har holdt til her, men nå er igjen kulturen på plass med Senter for kulturforskning, avdeling for kultur, språk og informasjonsteknikk, og med Centro Culturale Italiano som leieboer.

Fjord, fjell og by

Gamle Fasting har fulgt med på lasset. Om aftenen kan man skimte hans profil i det ene arkvinduet - han skuer utover sin hjemby som har innhentet ham på haugen. Han kan se restene av alleen han plantet, og han setter forhåpentlig pris på at det er akademia som nå råder grunnen her oppe.

Han er ikke noe spøkelse - han ser ut vinduet i form av en forgylt gipsbyste som er plassert på en stabel plaststoler. Nordhagen har en liten teori om dette rommet øverst i huset.

— Her er vinduer i tre himmelretninger, og Fasting hadde utsikt mot panoramaer som alle sto høyt i kurs på hans tid: Han kunne beundre fjorden mot Askøy, fjellet (Ulriken) og endelig byen som med sine kirketårn og sin tettbebyggelse kontrasterte nobelt med den rene natur. Han var et barn av det vi kaller romantikken, så disse forskjelligartete vyene må ha begeistret ham.

Rettet han blikket innover, er det ikke sikkert han ville kjenne seg igjen i huset. Men han ville nok med begeistring gått på jakt blant husets allehånde bokhyller, mannen som testamenterte den Fastingske Bogsamling til offentligheten.