Noen rikdom som varer resten av livet, blir det nok ikke på meg. Det er det bare å innse. Drømmen om millionvilla på Kalfaret, 45 fots Princess lystbåt, rådyr Mercedes i garasjen, luksuriøs vinterleilighet i Monaco og snarlig retrett fra arbeidslivet blir aldri realisert. Det er bare å innrette seg etter at inntektene mine resten av livet må hentes gjennom hardt arbeid for Bergens Tidende, og senere fra Folketrygden.

Nå er det slik at jeg allerede fra første stund ante at det var ugler i mosen. Men hva hvis jeg tok feil? Den sjansen ville jeg ikke ta. Journalisten i meg førte dessuten også til at jeg ville til bunns i dette. Og hvem vet? Kanskje satt jeg likevel på den grønne gren?

— Du deler vel med oss, sa nysgjerrige og håpefulle kolleger da jeg fortalte om mitt lykkelodd.

— Selvfølgelig, svarte jeg raust.

Den heldige lottovinner

Det hele begynte med en mail fra en Mrs. Ann van Gore i verdensomspennende Trop Lotto International. Budskapet var at jeg hadde vunnet den nette sum av 2,5 millioner amerikanske dollar. Jeg var trukket ut som vinner blant 24.999 andre navn over hele verden, selv om jeg aldri hadde kjøpt noe lodd i dette lottoprogrammet.

Mailen fortalte videre at beløpet ble oppbevart og forsikret hos en internasjonal finansorganisasjon. For å gjøre krav på premien, ble jeg bedt om å ta kontakt med Mark van Ericsson, lottoarrangørens «foreign service manager». Han holdt til i Amsterdam.

«Gratulerer så mye»

Samme dag som jeg mottok «vinner-mailen», sendte jeg en mail tilbake til denne van Ericsson. Svaret kom prompte. Jeg ble bedt om å ringe ham.

— Hello, kom det med rusten røst, da jeg fikk svar på det oppgitte telefonnummeret.

— Er dette van Ericsson? spurte jeg.

— Ja.

— Mitt navn er Arne Colliander. Jeg ringer i forbindelse med gevinsten i Trop Lotto International ...

— Å, ja, gratulerer så mye. Hvor ringer du fra?

— Fra Norge.

— Hva var navnet ditt igjen?

— Arne Colliander.

— Ja, det stemmer. Nå skal jeg forklare deg hva du skal gjøre. Jeg sender deg et skjema du må fylle ut. Og nok en gang, gratulerer, sa denne van Ericsson på gebrokkent engelsk.

Sikkerhetssjekk

Skjemaet kom raskt. Jeg fylte det ut, returnerte det som e-post, og kontaktet van Ericsson igjen.

— Hello, sier det grøtet i den andre enden.

— Er det van Ericsson jeg snakker med?

— Ja, svarer vedkommende dovent.

— Nå har jeg sendt det du ba om.

— Bra. Jeg sitter i et møte nå, men jeg kontakter deg senere med opplysninger om hvordan du skal forholde deg videre. Nederlandske myndigheter må foreta en sikkerhetssjekk før gevinsten kan tas ut av landet. Og nok en gang: gratulerer.

Fantes ikke

Nå var tiden moden for litt etterforskning. Et nettsøk på google.com førte til at det spratt opp et likelydende brev fra Mrs. Ann van Gore som det jeg fikk. Mistenksomheten ble skjerpet. Så sjekket jeg om Trop Lotto Internationals og Mark van Ericssons navn fantes hos den nederlandske nummeropplysningen. Svarene var negative. Den oppgitte firmaadressen i Kenedy Straat i Amsterdam eksisterte heller ikke. Trolig er det også en skrivefeil i gatenavnet. Kennedy Straat virker mer sannsynlig ...

Så fulgte en ny mailveksling med van Ericsson, som alltid svarte på dårlig engelsk, med et temmelig stort antall skrivefeil og ufullstendige setninger.

Avgift

I en av mailene ble jeg bedt om å overføre 750 euro (ca. 6400 kroner) til en bank i Nederland.

— Dette er en avgift for at gevinstbeløpet kan føres ut av Nederland, oppga van Ericsson som begrunnelse.

Neste gang jeg var i kontakt med ham, spurte jeg om det var mulig å møte frem personlig i Amsterdam for å hente gevinsten.

— If you choose to come to Amsterdam to claim your winning prize that will be good for me and for you, skrev van Ericsson, som i samtlige andre mailer med hele tiden med store bokstaver.

Han lovet av jeg ville bli tatt imot på Schiphol flyplass av selskapets «protocol officer».

Byttet e-postadresse

Samtidig hadde han og Trop Lotto International byttet mail-adresse, til en yahoo-tilknyttet adresse. Nok en grunn til å bli mistenksom.

Jeg fikk oppgitt at avgiften til nederlandske myndigheter måtte sendes til en herre ved navn Eric Imuwahen Efsa, før jeg troppet opp i Amsterdam.

Nå ventet jeg med å gi lyd fra meg. Så kom det en ny mail fra van Ericsson med beskjed om at det hastet med å gjøre krav på gevinsten, ellers ville den tilfalle lotteriet igjen. «Time is fat spent», sto det. Men like fullt var mailen avsluttet med nok en høflig gratulasjon til meg som den lykkelige vinner.

Så kom tausheten ...

Med denne mailen var tiden inne for å stille ham de virkelig kritiske spørsmålene. Jeg sendte en mail, og tok allerede i første setning «en spansk en». «Jeg har vært i kontakt med det nederlandske finansdepartementet. De har ikke hørt om verken Trop Lotto International eller avgiften du gjør krav på», skrev jeg. Samtidig avslørte jeg at jeg ikke hadde funnet verken firmaet eller hans navn hos den nederlandske nummeropplysningen. Så ba jeg om en forklaring på dette.

Jeg hørte selvfølgelig ingenting.

For noen dager siden ringte jeg van Ericsson på det oppgitte nummeret.

— Hello, sa den samme, rustne røsten.

— Hvor blir det av gevinsten min?

— Den er foreldet, sa han søvnig, og la på.

Dermed forsvant siste, mikroskopiske rest av håp om rikdom. Det blir nok ingen flytting til Kalfaret, ragging til sjøs og på land med en Princess eller Mercedes ...

Illustrasjon: BENTE LJONES