Byens geografiske plassering på Middelhavets kyst gjorde byen til et naturlig bindeledd mellom Europa i vest og det syriske innlandet i øst. Mot slutten av 1800-tallet ble Beirut en av de viktigste handelsbyene i denne delen av Middelhavet, og de mange europeiske handelshusene som etablerte seg bidro til en stadig mer kosmopolitisk kultur.

Franske, britiske og amerikanske misjonærer etablerte universiteter som la grunnlaget for byens intellektuelle og kulturelle kapital. Da mandatene i regionen opphørte på 1940-tallet, fulgte Libanon en annen vei enn mange av sine naboland. En parlamentarisk republikk med konfesjonell maktfordeling, presse— og ytringsfrihet og et liberaltøkonomisk system gjorde Beirut til et kultur- og finanssentrum som nådde sitt høydepunkt på 1960-tallet. Det var dette som ga Beirut det noe flåsete tilnavnet «Midtøstens Paris».

Rask økonomisk vekst har nødvendigvis en bakside. Libanons befolkning ble urbanisert raskere enn det byen kunne takle, og mange av de nyankomne endte i slumområder i det såkalte armodsbeltet som omkranset sentrale Beirut. Spenninger mellom fattig og rik, by og land, har fått mye av skylden for at politisk krise på 70-tallet blusset opp til borgerkrig i 1975. Til tross for 15 år med borgerkrig, syrisk okkupasjon og voldelige politiske konflikter, er Beirut fremdeles den mest frittenkende, pluralistiske og liberale byen i Midtøsten - om enn ikke fullt sammenliknbar med Paris.