Fra det vesle vinduet i det store flyet kunne vi se utover den gigantiske storbyen Mexico city. Vi kunne se byen strekke seg utover hele horisonten der vi kom oppe i fra luften. På under ett døgn har vi krysset Atlanterhavet, og hadde nå kommet til en helt ny kultur. Da vi endelig trakket ut på Mexicansk jord slo det varm og søtlig luft mot oss, og her skulle vi være i to uke !

Jeg som knapt hadde vært utenfor Norden før, følte spenningen steg. Det føltes litt uvirkelig at vi endelig var her, etter å ha snakket om turen helt siden skoleåret startet i fjor høst.

På flyplassen ble vi møtt av den snille, koselige Tanya som skulle være vår lokale guide, og vi kjørte inn til sentrum av byen. På veien inn fikk vi vårt første møte med Mexico, men fremdeles virket det hele litt uvirkelig.

Midt i hjerte av byen ligger Hotell Isabell de Catolica. Her skulle vi bo i 6 netter før vi skulle dra videre til andre byer. Rommene våre låg i hotellets fjerde etasje, som var oppe på taket. Om kveldene gikk vi rett ut av hotellrommet, satt oss ned, og såg på stjernehimmelen. Hotellet låg heller ikke langt fra byens store åpne plass, som kalles for en Zocalo. Der låg Nasjonalpalasset, med bildene til landets største murmaler; Diego Rivera.

Det første bildet vi såg når vi kom inn, etter å ha gått gjennom en sikkerhetskontroll og bevæpnet politi, var enormt, og dekket en stor vegg. Tenk å male så store bilder!

Tidligere på dagen var vi inne i Catedral Metropolitana de Mexico, som ble grunnlagt av den spanske erobreren Hernan Cortes. Utenfor katedralen kunne vi se rester av de store pyramidene som stod her før erobringen, i den tiden da aztekerindianerne var i flertall. I jorden kunne vi også se rester etter gamle hodeskaller. Det var bare en liten del av Mexicos enorme historie.

Vi gikk også i den motsatte retningen av zocaloen, og kom da til Lationtårnet og Bellas Artes Operaen. På veien gikk vi forbi ett sted der de solgte norsk bacalao. Tenk det. Norsk bacalao i Mexico. Vi gikk i Alamedaparken. En stor park midt i byen med nydelige trær med flotte lilla blader. Parken er ett fint sted å rusle, gå på marked og kjøpe superdeilig, nypresset appelsinjuice til under 10 kr. Appelsinjuice så fantastisk god at du ikke kunne tenkt deg å drikke noe annet noen gang.

I den samme parken var også ett annet kjempesvært bilde av Diego Rivera. Kunstneren har en stor betydning for det mexicanske folket. Dagen etterpå tok vi turen til studioet hans, og Frida Kahlo, konen hans, som også var maler,kjent for hennes tragiske liv, sin særpregede kunst og sitt koselige blå hus.I dag er hun minst like godt kjent i store deler av verden som Diego.

Dagen etter reiste vi ut til det fantastiske stedet Zochimilco, som betyr flytende hager, og er i dag det stedet der mange mexicanere reiser på søndagstur. Stedet er som en reise tilbake i tid, til tiden da hele Mexico City var en innsjø. For mange hundre år siden bygde azteker indianerne opp såkalte chinampas, flåter til å dyrke blomster og grønnsaker på påler med leire og jord som grodde fast til havbunnen. Der dyrket de mat, og gradvis utvidet området til å dekke hele Lake Texcoco. Den dag i dag ligger hele Mexico City på oppbygd jord !

Vi gled fremover i de mange kanalene omgitt av trær, avbrutt av hus som låg helt ned til vannkanten. Utenfor lekte unger, og hundene sprang rundt. Det var utrolig herlig å bare ligge der i to hele timer, bare flyte vekk fra byens travle gater, kjas og mas. Jeg låg på magen helt fremst i båten. Solen steikte, og jeg kjente at her kunne jeg ha ligget hele dagen. Mexicanerne lo og synes vi såg hvite og rare ut. Smil og latter møtte vi over alt.

Så kom dagen da vi skulle til Teotihuacan hvor sol og måne pyramidene ligger. Vi ble møtt av Tunathiu som skulle guide oss rundt på området. Sola steikte, og jeg kjente at jeg måtte dekke til skuldrene for å ikke bli solbrent, noe de fleste ble uansett. Senere fikk vi gå opp til toppen av pyramidene.

Trappene gikk oppover i 75 graders vinkel, og det var 246 trinn bare på solpyramiden ! Litt— små skjelvne kom vi på toppen og fikk se den fantastisk utsikten over den litt øde dalen hvor det en gang for lenge siden, hadde vært en stor by, men som på mystisk vis plutselig hadde blitt forlatt og lagt øde. Senere den dagen fikk vi komme hjem til en mann som kalte seg for Gorilla, faren til guiden vår. Hans indianske navn var visstnok for vankelig for oss å uttale.

Der fikk vi bli med på ett indiansk ritual som de kalte for en temascal. Vi fikk ett band rundt hodet, røkelse i fjeset, og krabbet en og en på kne, mot høyre, inn i en sauna som lignet litt på en iglo i stein. Senere, god og avslappet , fikk vi spise ekte mexicansk hjemmelagd middag som smakte utrolig godt. Maten i Mexico er ett kapittel for seg selv. God sterk mat, gode drikker med fruktsmak som de kaller vann, og fantastisk søt og solmoden frukt, som kan gi deg vann i munnen bare du tenker på den. Nydelig med andre ord.

Det var på tide å forlate Mexico City, og reise videre. Vi reiste sørvest til kysten av Mexico, Acapulco, og fikk noen herlige dager på luksushotell. Vi fikk se turismen, prøve oss på litt luksus med bading i stillehavet, og avslapping i strandkanten. Den beste opplevelsen var likevel da vi drog ut av byen, til en lagune med navnet Barra de Coyuca. Ca en time utenfor Acapulco med bil kom vi til ett sted så vakkert, og merkelig på samme tid. Utenfor masseturismen , og med nærkontakt med lokalbefolkningen.

Vi tok en båttur på lagunen som hadde ett landskap som like godt kunne vært i ett sted i Afrika. Innfødte badet eller fisket i vannet og fra båter, med garn. Små familier som bare låg der hele dagen og badet og koste seg. Rundt omkring dukket menn etter fisk med harpun. Langs stranden låg små trehytter med restauranter og hengekøyer.

En stor kontrast til det andre Acapulco vi hadde sett. Vi fikk også med oss noe Acapulco er veldig kjent for. Klippestuperne. Fra en 40 meter høy klippe hoppet en gutter og menn ned i de store bølgene, som slo mot klippene. Livsfarlig, men de hadde tydeligvis lang trening!

I løpet av de tre dagene i solfylte Acapulco hadde vi hvertfall utrettet en ting. Blitt forferdelig solbrent, hvertfall jeg. Jeg husker jeg angret. Ikke fordi det ikke var deilig der og da, men kanskje enda mer solkrem hadde vært lurt? Alt bortsett fra ansiktet var ganske rødt. Det var vondt å ha på seg veske. Det var vondt å ha på seg bikini. Det var vondt å ligge på ryggen. Det var vondt å sitte, men det var enda vondere å ha på seg kald aloe vera-krem på den røde, vonde huden. Hele gjengen ble mer eller mindre skjoldete solbrent mens vi var der.

Turen gikk videre til sølvbyen Taxco. Hvordan kan jeg begynne å beskrive Taxco? Som ligger høgt oppe på fjellet, og hele byen er bygd oppover fjellsiden. Der var det varmt og deilig og bakkete(!), med trange, svingete gater, mange bobletaxier, og koselige små sølvbutikker. Det var ikke akkurat få bakker vi gikk i mens vi var der.

Vi tok også taubane opp til fjellet Monte Taxco. Med litt angst kjørte vi sakte oppover fjellsiden, og hørte knirkingen fra det lille tauet som holdt oss oppe fra byen langt der nede. Det var deilig å komme på toppen og se utover den flotte byen med de grønnkledde åsene rundt oss.

Taxco er kjent som sølvbyen, og de fleste som bor i sentrum av byen har blitt rik på sølv og design. Lenger oppover åssidene bor de litt fattigere folkene. Vi besøkte sølvbutikker ,gruve og diverse sølvmuseer. Taxco er uten tvil en av de koseligste byene jeg noen gang har vært i.

Tepoztlan var den neste og siste stopp på reisen. Vi skulle ta rutebussen fra Taxco. Med mye bagasje og i kokende varme, satt hele gjengen i en trang liten lokal buss på vei videre. Etter ett par timer får vi øye på byen som var den mest typisk mexicansk av de vi hadde vært i. Den såg ut som den kunne vært tatt rett ut av en westernfilm.

Hovedgaten bestod av lave murhus, med små butikker med de rareste ting, restauranter, og små boder. Utenfor husene satt gamle Mexicanske menn på stoler og trapper, stråhattene var på og de satt å leste avisen eller bare kikket på folkelivet.. Her gikk vi til en pyramide høyt oppe på fjellet. Det var varmt, og vi gikk rett opp i over en time.

Rundt oss var det mange trær og høye lyder som i følge Tanya kom fra insekter og fugler. Svette og slitne ankom vi toppen, og gledet oss over den flotte utsikten over byen. Dagen etter drog vi tilbake til Mexico City der vi skulle nyte den siste dagen, pakke, og gjøre oss klare på å reise tilbake neste dag.

To uker i Mexico er som en reise i kontrastenes rike. Overalt er det politikonstabler med store geværer og ett stort smil om munnen. Husene har sterke farger som egentlig ikke passer så godt sammen, og menneskene er utrolig åpne og koselige selv om de kanskje ikke har all verden av materialistiske ting.

Kan det være solen som gjør dem så lykkelige her? Vi har opplevd utrolig masse på ganske kort tid, og masse av det har vært en opplevelse for livet som nok ingen av oss kommer til å glemme.

Forberedelse til Temascal, mange ritualer . Alle foto: Solgun Styve
Ragnhild tar en prat med noen av klippestuperene i Acapulco.
Familien til guiden vår fra sol og månepyramidene gjør klar til temascalen til oss.
Xochimilco,"flytende hager"
På veg ombord i båten vår ,på søndagsutflukt i "flytende hager"
"La Catrina" detalj fra Rivera murmaleri i Alameda-parken. Mexico city.
Klassen fremfor et av Diego Riveras murmaleri i Nationalpalasset,Mexico city.
Barra de Coyuca, bare 1 times kjøretur fra turiststrendene i Acapulco!
Fra månepyramiden, med utsikt mot solpyramiden (verdens 3. største pyramide), og "de dødes vei".
Daniel prøver indiansk danse-drakt.
Klippestuperne går rett i stillehavsbølgene fra 40 meters høyde ! Acapulco.
Plukkar småreker i sanden. I lagunen ved Coyuca.
Solnedgang etter ein fantastisk dag ved Stillehavet og Barra de Coyuca.