Og hva med pikelillen Ingeborg og han sjømannen bortfra Laksevåg? Han med «handorgel i armen»? Ble det happy end for dem etter dramaet ved Bellevue?

I det hele tatt, hva skjedde egentlig etter at Wiers-Jenssens forsmådde beiler fra Fjellveivisen måtte oppgi sin «fagre, falske venn» og erklærte at «...på Fjellveien, der går eg aldri mere!»

Men hvor gikk han da? Og hva skjedde med sjømannen — og med Ingeborg? Hon han kjøste der hesten trenger kvile.

Fant de lykken på Laksevåg? Eller endte også det med elskovssmerte»?

Kanskje forlot hun også han, falskeligen? Etter å ha gitt også hans arme hjerte et dolkestikk?

Love story fra Bellevue

Sånn har kjuagutten, eks-sjømannen, bildekunstneren og rimsmeden Edvard Karstensen (67) grublet over skjebnen til Fjellveiens svar på «Romeo og Juliet», den 101 år gamle love storyen fra Bellevue og «byens beste».

Den vi synger ved enhver bergensk anledning.

— Jeg fant ut at jeg like godt kunne skrive fortsettelsen, forteller Karstensen. Etter lenge å ha vært nysgjerrig på hvordan det gikk med han som ikke hoppet i havet likevel, og hun som tok sjømannen under armen og gikk.

Derfor får Fjellveivisen nå sin del 2, som i løpet av et par uker kommer ut i hefteform - helt oppdatert på hvordan trekanten i fjellsiden omsider endte.

Her røper han med handorgelet at han er lei av å være den stygge ulven som stakk av med den yndige pikelillen.

Dessuten angrer han faktisk som en hund på at han tok kjangsen fra han der bergenseren.

For vel ble han og Ingeborg'en gift, og «hon va' trinn og flott», men etter hvert som årene gikk, ble hun et skikkelig hespetre, får vi nå vite.

_«Eg må sei eg angrar no -

at eg ikkje det forsto!

Denne slya e' det værste som har hendt meg!

La meg seie deg på ny -

om du går mot Bellevue:

må du ikke dragse handorgelet med deg!»_

Ja, så ille ble det til slutt, at sjarmøren fra Laksevåg måtte ta hyre i langfart for å slippe unna svermeriet fra Fjellveien.

Hoppet ikke i havet, nei

Men den forsmådde bergenser da? Han som bestemte seg for å hoppe fra Tollbodkaien. Han led vel kjærlighetens kvaler resten av livet?

— Men nei, da, forteller Karstensen. Han har funnet ut at det bare gikk én vei for han som ble maltraktert av Amor sine piler i Fjellveien; nemlig oppover.

— Heldigvis var det for kaldt til at han hoppet i havet på direkten. Og da han fikk summet seg, fant hjertet hans raskt fred, forteller Karstensen. Skøyeren.

Og i visen «Den forsmådde beileren» avslører han den egentlige slutten på historien:

_«Eg reiste te Amerika -

og der gikk det veldig bra!

Traff en leidi som e' kjåka full i penger!

Hon har vingårder og bil -

og en ransj på mange mil -

og et hus hvor det e' atten dobbelse_ n ger

Amerika-turen endte altså ikke like «svinaktig utidig» som den «aftningen» han tok turen ut i Sandviken med trikk og traff den storskjønne og hjertet kom i bybrann.

_«Flott at det gikk nettopp sånn -

at det snøret gikk i bånn -

for han sjømannen med dragspell u_ n _der armen!

Pikelillen kan han ha -

eg ska' seie eg e' gla' -

no eg koser meg i hel på vingårdsfa_ r men!»

— Sangene kan selvfølgelig synges til melodien til Fjellveivisen, nynner Edvard Karstensen.

Med et handorgel i armen.

«MED HANDORGEL I ARMEN»: Edvard Karstensen har skrevet fortsettelsen på Fjellveivisen, om hvordan det gikk med sjømannen med handorgel i armen, pikelillen Ingeborg og han som ville gå i dyben sjø.<br/>Foto: ARNE NILSEN