Tidlig tirsdag morgen. Tre voksne mennesker står utenfor ALF-huset i Øvregaten og tar en røyk. Hutrer litt og registrerer at en regnbyge er på vei. En kar går til butikken for å kjøpe ferske rundstykker til lunsj. Noen sitter på kjøkkenet og leser avis.

Ny dag og blanke ark for prosjekt Dagsverket. Tilbudet som startet for et år siden har til nå gitt dagsjobber til 98 rusavhengige mennesker som ønsker å jobbe uten de altfor store forpliktelsene.

Her er det ingen sjef som kommer og sier «hvor har du vært». Her er det «hei, kjekt å se deg igjen. Går det bra?».

Ivrige morgenfugler

Jostein Hansen byr på kaffe. Sammen med Lisbeth Mellebye er han arbeidsleder i prosjektet, henholdsvis i utegruppen og innegruppen.

— Arbeidet begynner ni. Men jeg var her halv syv i dag og åpnet dørene, folk kommer såpass tidlig for å skrive seg på dagens liste, forteller Jostein. Han kan jo ikke la folk stå ute og fryse, heller.

Dagsverket er et underprosjekt hos Senter for arbeidslivsforberedelse (ALF), og stiller andre krav til arbeidstakerne enn de fleste bedrifter. Her må man ha et rusproblem for å få lov til å jobbe. Man får selvsagt ikke ruse seg på jobb, men det er ingen krav til at man er rusfri når man kommer om morgenen.

— Vi er relativt fleksible. Men de skal være i stand til å utføre jobben, sier prosjektleder Ralph von Minden.

Dagens jobber fordeles på de åtte som er kommet. En av dem klapper hendene sammen og tar på seg luen.

— Nei, no må vi komme i gang her. Ski-VM begynner klokken halv to.

Nytt tankemønster

«Stian» er i innegruppen i dag, og rydder et rom i ALF-lokalene.

— Jeg har vært her nesten hver dag siden Dagsverket åpnet. Etter et år merker jeg at jeg har fått fokus på andre ting enn rus, forteller han.

Plutselig har 32-åringen gjenoppdaget fisking, sykling, fjellturer, musikk og gleden over de små ting. Når våren kommer, vil han prøve å søke jobb som stillasarbeider, som han var tidligere.

Vi sier ikke at dette er noen komplett solskinnshistorie.

— Jeg går fremdeles på subutex. Men nå skal jeg snart inn og sone tre måneder, og da satser jeg på å bli helt rusfri. Jeg er blitt for gammel til å løpe rundt og rane folk for å få penger til dop, ler han tørt.

Lykken er ny identitet

Folk som melder sin interesse, har ofte lang arbeidserfaring og ubrukte ressurser. Her kommer de til nytte igjen.

— Her gir du en person identitet gjennom jobben, sier Ralph. Forteller om den enkle gleden over å kunne ta mobilen og si «hei, jeg er på jobb». Og om mannen som syntes det var fantastisk å gå i butikken og kjøpe lunsj i blå kjeledress. Plutselig var han arbeidskar, og ikke narkoman. Gjett om han gikk rakrygget.

Hvor mange som kommer om morgenen, går i bølger. Av og til er det ikke jobb til alle.

— Det er aldri kjekt å sende hjem folk. Men vi har ikke kapasitet til å ha med oss flere enn åtte-ti per dag, avhengig av hvilke oppdrag vi har, forteller Jostein.

Nå går prosjektet såpass med overskudd at man vil opprette en stilling til for et halvt år. Det vil si at ytterligere fem arbeidstakere kan få jobb hver dag.

Rus-snakk forbudt

På vaskeriet legger Anne Irene mopper i en svær tørketrommel. Hun står opp fem hver morgen for å være klar i Øvregaten når dørene åpner halv syv.

— Jeg trives kjempegodt, og det gir trygghet at jeg ikke trenger å stå til rette for noen, sier Anne Irene.

Tidligere jobbet hun som agronom på en gård i 25 år. Nå synes hun det er deilig å være tilbake i en jobbsituasjon. Snakke om hverdagslige ting. Tenke på andre ting enn rus.

— Det tok litt tid å komme i arbeidsrutinene igjen. Men det er godt å være her, spesielt på vaskeriet med Lisbeth. Jeg trenger det for det sosiale, pluss pengene, forteller Anne Irene. Til våren kan hun tenke seg å være i utegruppen av og til, kanskje plante noen blomster og ordne litt.

I døren står en svart, fin katt og titter inn.

— Han der har gått her i noen dager. Jeg har døpt ham Alf, smiler Anne Irene og går for å klappe den svarte sjarmøren.

Arbeidsdagen er i gang.

LUNSJ:Selv om arbeidstakerne jobber maksimum fire timer dagen, er det innlagt lunsjpause. Uten mat og drikke er det ingen som duger, det vet alle. Dessuten er det sosiale er en viktig bit av det hele. Her er det ingen som snakker om rus, det er forbudt samtaleemne.<p/>FOTO: GIDSKE STARK
ALF: Katten Alf er ingen stor kaffedrikker, men følger det kos med på kjøpet tar han gjerne en slurk. Og kos er det nok av. Ikke rart han er begynt å vanke rundt lokalene i Øvregaten.<p/>FOTO: GIDSKE STARK