— We stay in roooom. Tenke. Tenke. Tenke. And crazy.

Kehestan Salam Ahamad setter to pekefingrer mot tinningen. Det er der livet leves for den lille irakiske familien på Vestlandsheimen Statlige Mottak. Inni hodet. 15 kvadratmeter er akkurat stort nok til en dobbeltseng, skap, tv, babykrybbe, spisebord og stoler. Men her er ikke plass til alle timene som skal slås i hjel.

Lille Rand (fire mnd.) begynner å sutre. Mamma legger ham i vognen, og vogger sakte frem og tilbake. Gutten vil ikke sove når tv-en er på. Foreldrene holder ikke ut på rommet uten tv. Life at Vestlandsheimen.

Luften er tett. Det lukter mat og mennesker. På bordet ligger to halvspiste hamburgere. På et skrivebord i Oslo ligger søknaden. Mor lurer på om jeg vet hvorfor «UDI stoppet skolen»? Pappa Anwar sier «war against Saddam is good». Han setter frem en bolle med bananer og epler og appelsiner.

90 MILLIONER KRONER sparte Bondevik-regjeringen på å kutte tilbudet om norskundervisning til asylsøkerne i 2003. Med noen knappetrykk i Stortinget raket politikerne vekk et populært tilbud på for eksempel Nygård skole, inkludert månedskort på bussen.

Begge deler var bindeledd til verdenen utenfor gressbakkene, som begynner å bli grønne på Breistein ved Bergen.

Resultat: En monoton tilværelse er blitt enda litt mer monoton på norske asylmottak. Ingen skal beskylde velferdsstaten for å pynte venteværelset.

Hvem bryr seg vel om det? Skal ikke de fleste sendes ut likevel?

Avtroppende mottaksleder Petter Borthen har advart politikerne. Pengene som spares kan forsvinne ut igjen til psykiatrisk behandling. 4,8 millioner kroner er satt av i en fellespott til aktiviseringstiltak og utflukter. I desember var det registrert 16.128 asylsøkere i Norge. Det skulle bli 300 kroner pr. hode i løpet av et år. Eller 3,9 reiser tur/retur Vestlandsheimen-Bergen med buss. Hurra.

JEG HAR SØKT om 24 timers oppholdstillatelse og en seng på Vestlandsheimen Statlige Mottak. Først mente de det kanskje var fullt. Men det løser seg. Rom 29, F-blokken. Med ekstra madrass. Klokken 12.00 møter jeg boveileder Samba Njie i resepsjonen. Han tar oss med på en kort sightseeing til boligblokkene som ligger spredt rundt på en halv kvadratkilometer med treklynger, asfaltveier og gressplener.

I D-blokken titter nysgjerrige ansikter frem bak hvite gardiner. En mørk bil og fremmede, etniske nordmenn er oftest dårlig nytt. Bare synet har fått folk til å rømme til skogs uten sko. Tømt tablettglass. Rispet seg i armene.

Jeg får lyst til å vifte med et hvitt flagg. Betongblokkene ble bygget som institusjon for psykisk utviklingshemmede. Så vedtok politikerne HVPU-reformen. Beboerne fikk reise til hjemkommunen.

Nå er kremgul betong fylt opp av mennesker på flukt. Med god grunn kan de frykte at de blir sendt til hjemkommunen. I hjemlandet.

- HER SKAL DERE BO, forteller Samba. Han har norsk Kofi Annan-stemme. Han er onkel for alle barna på F-blokken. Nylig satt en kvinne og gråt foran tv-bildene fra krigen i hjemlandet. Ungene kom løpende til Samba. Kunne han være så snill å stanse krigen?

På rom 29 står en enkel furuseng, et kjøleskap med døren på gløtt, et bord og et skap uten kleshengere.

— Vaktmesteren kan skaffe gardin, sier Samba. Jeg sier at det ikke er så farlig. En flue krasjer seg selv i vinduet igjen og igjen. Den kommer visst ikke ut herfra. Det blafrer i en oransje markise som sikkert gjorde nytten i 1986. Før Samba går tilbake til resepsjonen vil han introdusere oss for noen av beboerne i etasjen vår. De skal ikke være redde for oss. Det er fortsatt stille formiddag på korridoren, som har vegg-til-vegg-linoleumsparkett med luftbobler. På utgangsdørene står det oppslag med tilbud om «sirkusskole» for barn 10-13 år.

Ungene er på skolen. En og annen voksen personen krysser korridoren på vei til kjøkkenet.

— Han er positiv, sier Samba, og peker på en dør. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk tenker hiv-positiv, før jeg med ett er innviet i lokal slang på F-blokken.

«Påssitiff» betyr ja til opphold i Norge. Uten «påssitiff» ingen fremtid i lykkelandet. Uten «påssitiff» kommer politiet snart.

TO POLITIBETJENTER og en kvinnelig tolk toger ut fra et av rommene. Bak lukkede dører er det gjort en avtale for neste dag. På politihuset i Bergen.

Etterpå står bekymringen skrevet i ansiktene. Vi er fremste linje for norsk asylpolitikk. Erna Solbergs fortropper er i felten, væpnet med tolk og strenge forskrifter.

— Hvis du er redd, kan du ringe advokaten. Han kan spørre politiet hva det gjelder, sier Samba.

— Hva betiir «sant», spør en av kvinnene. «Du snakker ikke sant»?

— Ok. Hvis jeg sier jeg heter Pål. Det er ikke sant. Jeg heter Samba. Ok?

— Ok. ok.

Ute i korridoren samles flere unger, som er kommet hjem fra skolen. De sparker fotball, klatrer i vinduskarmen og skriker, akkurat så bråkete som unger flest.

De turner på en brun skinnsofa, som står hjulbent og tagget med blå kulepenn.

— Er dere her i mårrån? spør en av ungene. Jeg svarer «ja». De vil låne notatblokken min. Syv år gamle Rostislav tegner et helikopter. Magamed (9) tegner motorsykkel, bil, helikopter, pil og bue, kniv, pistol og automatgevær og en kniv til. Jeg synes våpnene er meget godt tegnet.

- JEG LÆRER NORSK AV NADIA. Hehehehe. Pappa Igor Sahajdak peker på sin unge niese. Så klipper han tunfiskpizzaen med saks. Familien fra Ukraina sier de er på flukt fra mafia.

Ingen bilder forstyrrer de hvite veggflatene. Bak døren står et klesstativ. I vinduskarmene er det stablet leketøy, toalettsaker og et norsk flagg. På gulvet ligger tre tepper som neppe hadde kvalifisert til «slik har vi det på gulvet»-reportasje i Bonytt. Men de dekker statens gulvbelegg.

Søsteren til Igor, Lesja, gikk på norskundervisning før tilbudet falt bort. Hun sier hun likte kontakten med alle de andre på kurset. Etterpå gikk hun på biblioteket. Hun har sydd trekk til sengen og sofaen.

— Her tenker jeg om igjen og om igjen på de samme problemene, sier hun.

Svigerinnen Ludmila sier familien tross alt prøver å være aktiv. De går turer i skogen, går til butikken og svømmer. Alt som ikke koster for mange penger.

Far er i byen to-tre ganger i uken for å handle, eller fiske torsk på havnen. Bussreisene koster 76 kroner. Suppe av torskehode er en slager. Jeg sitter i en sofa som en gang var i ferd med å bli tippet på bossplassen. Men nordmannen forsto at den var ønsket, og kjørte den til døren.

Lille Nadia legger vekk hoppetauet. Hun tar på seg mammas høyhælte sko og vagger ut døren.

JEG VÅKNER NESTE MORGEN og føler jeg har drømt hvert eneste sekund, men husker ikke hva. Jeg får appelsinsaft av iraneren lenger nede i gangen. Jeg åpner en norsk-persisk ordbok, og begynner foran.

Det er i feil ende. He he.

Mine 24 timer på F-blokken går mot slutten. Jeg kan pakke soveposen og dra dit jeg vil. Hva om det var 24 måneder? Afrikaneren over gangen sier han har ventet i 19. Jeg tenker på de to tsjetsjenske foreldrene, som ikke ville la seg avbilde. De har en liten handikapet gutt, som ifølge foreldrene mistet sin lillebror i krig. Jeg bor i et land som har prøvd å kaste dem ut. Til Hellas.

Hellas?

Vi kjører til Bergen. Jeg har en kald klo i magen. Noe sier meg at denne dagen ikke blir spesielt bra.

KORRIDORBARNA: Ett år var den gjennomsnittlige ventetiden blant beboere på Vestlandsheimen som fikk oppholdstillatelse i fjor. Aishat Naurdinoba (12) står på verandaen, mens Nadia Pristaj (6) har tatt steget opp i høyden.