— Pappa, være så snill! Kan jeg ikke få ha besøk? Monica Nilsen (31) lener det slitne hodet sitt inntil brystkassen til Helge Slettmyr, mens hun trygler som et lite barn.

— Nå må du ikke utnytte at vi har besøk i dag. Vi får se seinere, ler Slettmyr faderlig. Hospitseieren er ikke den ordentlige pappaen til Monica. Hun bare kaller ham det fordi hun synes han er så snill. Selv om han ber henne rydde hybelen sin.

— Helge er veldig streng, men også rettferdig, og da er det greit. Dessuten er dette byens beste hospits. Det forrige stedet jeg bodde, gikk jeg rett på et lik på badet en dag. Her har jeg bodd i to måneder nå, og jeg har ennå ikke sett en eneste sprøyte i gangen, sier Monica, som har vært narkoman siden hun var 12 år. Hun ble misbrukt da hun var liten. Nå er hun avhengig av heroin og rohypnol.

Veldig tungt belastet

De 64 rommene på Rom pensjonat inneholder noen av samfunnets aller svarteste historier, mennesker som skjebnen har røsket opp med roten, på alle grusomste vis.

— Det bor stort sett bare folk som er veldig tungt belastet her, folk som ikke klarer å ta vare på seg selv i en egen leilighet, sier Slettmyr.

Han begynte å drive hospitset i 1989 fordi noen spurte om han ville. Økonomen var lei av reiser og viktige møter. Han ga seg selv tre måneder for å se om han trivdes med jobben. I år har han kjøpt hospitset for 38 millioner kroner. Her skal han bli til yrkeskarrieren er over.

— Regnestykket er enkelt. Vi tjener 7,5 millioner kroner i året med 90 prosent belegg på rommene. 4 millioner går til renter og avdrag, 2,3 millioner går til lønn til 7,5 årsverk og resten går til vedlikehold av huset. Jeg har ikke noe overskudd på driften, men jeg tar ut god lønn, sier Slettmyr.

Vesentlig forskjell

Han får det ikke til å gå i hop at hospitsene i Bergen, en by med lavere boligpriser, skal måtte være så mye verre. Et rom på hospitset hans koster nemlig 370 kroner døgnet, omtrent det samme som ved hospitsene her i byen. Forskjellen er likevel vesentlig.

Rom pensjonat har vakthold hele døgnet, rengjøring av hvert enkelt rom, vaskeri, matpakke til dem som vil ha, varm mat to ganger i uken, et godt samarbeid med helsevesen og sosialetat, og ikke minst en utømmelig kilde omsorg og respekt.

— Jeg har bodd her i syv og et halvt år nå, og jeg flytter ikke ut. Aldri, sier Aud Helen Huser. Hun har rød sofa, bilder av barn og barnebarn over alt og lampetter på veggene.

I mange år drakk hun tett, men siden august 1999 har hun ikke rørt en dråpe.

Strenge regler

59-åringen flyttet inn på Rom pensjonat fordi hun ble banket opp av en mann hun en gang syntes var fortryllende. Derfor er hun livredd for å bo alene. Hun vil ha en låst dør og trygge folk rundt seg som kan beskytte henne.

— Jeg har fått en spesialavtale om at jeg kan bo her så lenge jeg vil. Nå vasker jeg her på huset, og klarer meg med bare trygden. Jeg kunne aldri ha bodd på et hospits der det ikke var vakthold og en viss orden, sier Aud Helen og synes det er uproblematisk å leve blant noen av byens minst lovlydige sjeler.

Slik er det tilsynelatende også for naboene. Rom pensjonat har strenge regler for hva beboerne kan og ikke kan gjøre på utsiden av huset.

— De har for eksempel ikke lov til å synge, plystre og skrike i gaten. Da blir de kastet ut på dagen. Det gjelder også hvis noen de kjenner gjør det. Og hvis de stjeler i nærbutikkene får de bare en time på seg til å pakke. Reglene er strenge, men de fungerer. Sist en av våre ble tatt i å stjele i området her, var i 1998, sier Slettmyr.

Alle skal godkjennes

Alle som kommer på besøk skal godkjennes.

Langere, torpedoer og horekunder får ikke komme inn, men hospitseieren ønsker at beboerne skal ruse seg på hybelen sin når de først har kjøpt stoffet.

— Da setter de ikke sprøyter i portrommene i området, og er ikke til bry og sjenanse, sier mannen, som opprinnelig er fra Kristiansand. Da vi spurte om veien til hospitset, fikk vi på en måte et bevis for at beboerne lever i fred og fordragelighet med omgivelsene. Kioskeieren 30 meter lenger nede i gaten visste ikke engang hvor hospitset var.

— Frem til 1997 bodde jeg på hospitset selv med kone og barn. Jeg tenkte at skal jeg drive hospits, må jeg gjøre det på en slik måte at jeg selv orker å bo her også. Men vi flyttet ut da datteren vår var 14 år. Vi syntes hun hadde bodd lenge nok på hospits, men hun er her stadig vekk, sier Slettmyr.

Han tar oss med opp i 5. etasje. Der bor Marita, på en liten hybel så koselig at man nesten får lyst til å flytte inn. Det er rent og ryddig, på bordet står stearinlys og en skål med smågodt. Vi får klar beskjed om å ta av oss på beina før vi går inn.

Har støv på hjernen

– Folk tror at det er bare gris og rot med oss narkomane, men vi er like forskjellige som vanlige mennesker. Jeg har for eksempel støv på hjernen. Jeg orker ikke å ha det rotete. Derfor kunne jeg aldri bodd på et hospits der jeg ikke kunne lukke døren og ha mitt eget, sier 32-åringen.

Hun går på heroin, har vært narkoman siden hun var 20 år.

— Jeg har bodd på en del andre hospitser. Hvis det er mye reking om nettene, og folk som selger dop i gangene, blir det til at vi bruker mye mer stoff. Vi påvirker hverandre. Her bruker vi mye mindre narkotika fordi det er ordentlig, og da driver vi med mindre kriminalitet også, sier Marita, som ikke vil stå frem med fullt navn fordi hun har en ni år gammel datter.

Når hun skal forklare folk hvor hun bor, bruker hun ofte lang tid.

— Jeg har ikke lyst til å si at det er et hospits, for da tror folk at jeg bor på et sted som er helt jævlig. Men her er det bare rolig og ordentlig, akkurat slik vi trenger det.

MISBRUKT SOM LITEN: Monica Nilsen har gått på stoff siden hun var 12 år. Hun har levd et fullstendig rotløst liv, og bodd på de fleste av Oslos hospitser. – Dette er det beste hospitset i byen. Det er det ingen tvil om. Her er de strenge, men reale med oss, sier 31-åringen. FOTO: HÅVARD BJELLAND