1. juli 2000 seilte rustholken «Sam» inn til den italienske byen Reggio di Calabria. Om bord var 552 forkomne kurdiske flyktninger. Et halvt år senere banker politiet på en dør på Laksevåg.

DET VAR INGEN stolt skute som kom sigende inn på havnen i kystbyen helt sør i Italia denne solfylte torsdagen i juli. Dekket på det synkeferdige indiske lasteskipet var fullpakket av mennesker; sultne, tørste, skitne, utslitte, illeluktende, syke og redde mennesker.

I åtte dager hadde de 552 kurdiske flyktningene vært om bord, innesperret og gjemt i lasterommet. Halvparten av dem var barn. Maten hadde bestått av vann og brød, ingenting annet. De siste dagene under overfarten hadde vannbeholdningen tatt slutt. Toaletter fantes ikke nede i det mørke lasterommet, ikke vaskemuligheter heller.

Da den italienske kystvakten oppdaget skipet 50 kilometer sør for Reggio di Calabria, var flere av flyktningene alvorlig syke. De aller dårligste ble i høye bølger løftet over i kystvaktens skip. Inne på havnen måtte flere bæres i land på båre av hjelpemannskap utstyrt med munnbind.

Slike skuter er ikke noe sjeldent syn i sør-europeiske havnebyer. Ifølge tysk politi kom 465 flyktningeskip til Europa fra februar i fjor til april i år. Om bord var mer enn 23 000 flyktninger. For dem er de livsfarlige og svindyre charterturene eneste mulighet for å komme seg til Europa.

Organiserte ligaer tjener millioner av kroner på hvert eneste skip de sender over havet. Bakmennene sitter spredt rundt om i verden. I Tyrkia, Russland, Libanon, Syria. Og i Bergen.

Den 24. januar 2001 når bølgene fra «Sam» frem til Vestlandet. En 42 år gammel kurder fra Nord-Irak, i Tyskland kjent under navnet Osman Goma, får ut på ettermiddagen besøk av politiet hjemme på Laksevåg. Det er et par ting de vil snakke med ham om. Noe med et skip i Italia.

FOR FLYKTNINGENE på «Sam» hadde den lange reisen til Europa startet i de kurdiske områdene i Nord-Irak — et selvstyrt område utenfor despoten Saddam Husseins direkte kontroll, men med en høyst usikker fremtid. Minnet om Saddams cyanidbomber som drepte 5000 kurdere i 1988 lever fortsatt. 4500 landsbyer er jevnet med jorden siden 70-tallet, hundretusener er fordrevet.

Titusenvis av kurdere har de siste årene forlatt fjellandet for å søke et tryggere og bedre liv i Europa. Innreise på lovlig vis kan de bare glemme, ingen europeiske regjeringer vil ha dem. De er henvist til å skjule seg i trailere gjennom Tyrkia. Eller til å sitte stuet om bord i lasteskip over Middelhavet. Skip som «Sam».

«Sam»s menneskelast hadde først blitt fraktet i biler via Syria til Libanon. Der ventet skipet i sjøen rett utenfor kysten. Den 13. juli ble flyktningene i ly av nattemørket tatt om bord i små fiskebåter og fraktet ut til skipet. Planen var egentlig å seile til Frankrike for å sette flyktningene i land der. Men værgudene ville det annerledes. Den elendige skuten røk ut for flere uvær og kraftige stormer i Middelhavet. Kapteinen greide ikke å holde farten oppe, skipet stampet altfor tungt i de høye bølgene.

FOTO: SCANPIX

Etter hvert ble det åpenbart at beholdningen av vann og mat umulig ville holde helt frem til Frankrike. Situasjonen var prekær. Hele ekspedisjonen var basert på ilandstigning i Frankrike. Flyktningene hadde betalt mellom 40 000 og 60 000 kroner hver for turen, som slett ikke skulle ende i Italia, men i Tyskland, Danmark, Sverige eller Norge. Fra Frankrike var videretransporten allerede nøye planlagt og organisert — en plan som ville være verdiløs dersom skuten aldri nådde frem til avtalt sted.

Men kapteinen hadde ikke noe valg. Skulle det være håp om å få lasten levende frem, måtte den settes i land i Italia.

MENNENE SOM HADDE organisert reisen ante ingenting om dramaet i de høye bølgene i Middelhavet. De hadde arbeidet i månedsvis med å få alle leddene på plass. Fra slutten av april og utover i mai hadde en leiebil stadig vært på farten på kryss og tvers gjennom Tyskland. Inni satt tre kurdiske menn. De oppsøkte landsmenn og -kvinner som hadde gjenværende slekt i Kurdistan med et tilbud: Var de interessert i hjelp til å få samlet familien?

Mot å få utbetalt halvparten av billettprisen som forskudd - mellom 20 000 og 30 000 kroner - kunne ligaen sørge for hele reisen til Europa.

Salgsturneen var en innbringende suksess. I slutten av juni kunne de tre mennene overlevere 400 000 kroner i kontanter til en libaneser i Frankfurt. Pengene skulle sendes til Syria for å finansiere operasjonen. Der satt to menn ved navn Abid og Majid og trakk i trådene. «Sam» skulle snart være underveis.

OMTRENT SAMTIDIG , på et nedslitt asylmottak i den lille østtyske byen Leisning, satt 42 år gamle Osman Goma og lengtet til Bergen. Han hadde kommet til Tyskland fra Irak i april og var ensom. Dessuten hadde han store økonomiske problemer.

I 1999, mens han fortsatt bodde i Irak, hadde han tatt en kostbar avgjørelse. Sammen med sine to koner og ti barn ville han reise til Europa. En bekjent hadde de rette kontaktene og kunne ordne det praktiske. Reiseruten var lang: Gjennom Syria, Libanon, Italia, Tyskland, Danmark — helt frem til Bergen, Norge. Og prisen var høy: 280 000 norske kroner.

Goma inngikk en avtale med menneskesmugleren om å la konene og barna reise på kreditt og sendte dem av gårde. Selv skulle han komme etter seinere. Da skulle han også gjøre opp for seg. Nå var han selv endelig kommet så langt som til Tyskland, men det var en fattig trøst.

Asylsøknaden var avslått, innen 17. juli måtte han være ute av landet. Familien ventet i Bergen, de hadde fått innvilget opphold i Norge. Og der satt han, i en trøstesløs enetasjes murbygning fra DDR-tiden, med en nær forestående utkastelse i vente og med gjeld til langt oppover ørene.

SÅ FIKK OSMAN et tilbud. Menneskesmugler-ligaen trengte hjelp. Mannen som i sin tid hadde ordnet med reisen til Norge for konene og de ti barna, hadde selv fått problemer. Faren hadde slått seg vrang. Familieoverhodet ville ikke vite av at sønnen drev med menneskesmugling, og truet med å drepe ham om han ikke straks trakk seg ut. En plass var blitt ledig i nettverket. Osman Goma slo til. Han flyttet snart inn i leiligheten til en av hovedmennene. I månedsskiftet april-mai var han i full gang med arbeidet. Pengeinnkreving fra slektningene var en oppgave, organisering av transport fra Italia til Tyskland og videre nordover en annen.

Via gode kontakter i Libanon sørget Goma dessuten for at en av de helt avgjørende brikkene falt på plass: Leien av et gammelt frakteskip som kunne greie turen. Han bidro personlig med 110 000 innsamlede kroner for å få «Sam» seilingsklar. Over telefonen ble detaljene i planen drøftet og gått igjennom med de medsammensvorne i Tyskland og de to bakmennene i Syria. Hektisk telefonering over mobilnettet.

Litt for hektisk, skulle det snart vise seg.

FOR I DEN GAMLE rustrøde stasjonsbygningen på jernbanestasjonen i den østtyske byen Halle satt en hardtarbeidende mann. Polizeioberrat Jürgen Kollenrott i det tyske grensepolitiet, Bundesgrenzschutz, er en av Tysklands mest durkdrevne menneskesmugler-jegere. Siden 1999 har hans spesialavdeling etterforsket og rullet opp et titall slike ligaer. Kollenrott og de ti etterforskerne hans i stasjonsbygningen hadde det ekstra travelt disse vårmånedene for to år siden. Allerede i november 1999 hadde de kommet på sporet av at noe foregikk: En bobilutleier i Halle hadde kommet og klaget sin nød over en av bilene sine. Den var levert tilbake i en ytterst lite tiltalende tilstand: Kabinen var full av ekskrementer. Menneskeavføring, rett og slett.

Via den tyske stråmannen som hadde leid bobilen kom politispanerne over en 40 år gammel gråhåret kurder fra Irak - Osman Gomas nye samboer. Han hadde vært påfallende ivrig etter å leie bobiler og små lastebiler. Metoden med å stue slike kjøretøyer fulle med illegale immigranter som skal smugles over grenseovergangene var velkjent for politiet.

Snøballen begynte å rulle. En storstilt etterforskning ble satt i verk. Kodenavn: «Kemal». Fra mars til august 2000 avlyttet politietterforskerne i Halle tusenvis av telefonsamtaler mellom mennene i ligaen. Alle samtaler til og fra telefonene til dem som pekte seg ut som bakmenn ble tatt opp på bånd. Politiets kurdiske oversettere arbeidet på spreng.

DETTE VAR DET ennå ingen som ante noe om da den miserable lasten fra «Sam» ble brakt i land i Italia 20. juli - heller ikke mannen som skulle sørge for transporten videre til Tyskland. Han hadde mer enn nok med å stokke om på planene etter at meldingen kom om at skipet ikke hadde lagt til kai i Frankrike, men i Italia. Han forsøkte først å nekte å ta den mye lengre og risikofylte turen til Sør-Italia, men fikk snart rasende telefoner fra slektninger av båtflyktningene. De hadde fått greie på at hele ekspedisjonen var i ferd med å strande på halvveien, og krevde valuta for pengene de hadde betalt. Han hadde vær så god å hente reisefølget. Også flere andre fra ligaen tok turen til Italia for å hjelpe til med organiseringen.

I Reggio di Calabria var flyktningene blitt registrert på enkleste måte og innlosjert. Italienske myndigheter har i alle år vært glad til at de lutfattige gjestene stort sett setter kursen nordover mot rikere land, i stedet for å gi seg til i Italia. Med hjelp fra menneskesmuglerne kunne en stor gruppe av båtflyktningene derfor uten problemer ta seg nordover til Torino for å vente på skyss videre. En drøy uke senere rullet tre små tyske lastebiler med overbygg inn i Italia. I Torino ble 63 barn og 62 voksne i full fart stuet inn på lasteplanene. Bak rattet satt tre unge tyskere, hyret inn på grunn av sitt vestlige utseende, egnet til ikke å vekke oppsikt på grenseovergangene.

Helt vanlig ungdom var det riktig nok ikke: Den ene av sjåførene, en 28-åring, var etterlyst av politiet, mistenkt for å ha vært med på å bombe bordellet «Desperado» i den tyske byen Merseburg sønder og sammen året før. 20 mennesker ble til dels hardt skadd i bombeattentatet, som var en del av en bandekrig i det lokale MC-miljøet.

DE TRE LASTEBILENE kom aldri lenger enn til grensen mellom Italia og Frankrike. Der ble de stoppet av politiet den 31. juli. Nettet var i ferd med å snøre seg sammen. Politiet både i Italia og Frankrike var koblet inn, det var tid for å slå til.

I morgentimene den 24. august 2000 gikk 100 politifolk til aksjon i Leipzig og Halle. En rekke leiligheter ble stormet, tre menn ble arrestert. Kontoutskrifter og andre papirer ble beslaglagt. I det ene huset i Halle fant politiet et fullt utstyrt verksted for produksjon av falske pass.

Men spesialetterforsker Kollenrott var ikke fornøyd. En mann manglet. Politiet hadde lagt opp feller for alle de fire hovedmennene de var på jakt etter. Tre av dem dukket opp der etterforskerne hadde planlagt. Den siste - Osman Goma - var sporløst forsvunnet.

42-åringen måtte i siste liten ha skjønt at noe ikke stemte. Kanskje hadde han forstått at nettverket var i ferd med å rakne da han og fire «Sam»-flyktninger ble stoppet av politiet på jernbanestasjonen i Leipzig, bare ni dager før razziaen. Goma hadde møtt frem for å geleide de fire om bord på toget til Hamburg, og måtte bli med en tur på politistasjonen før han ble sluppet igjen.

EN LITEN MÅNED senere, den 19. september, melder en irakisk kurder seg for norsk politi. Han vil ha asyl. Han hevder at han tilhører en politisk opposisjonsgruppe i Syria, og at han risikerer livet dersom han må reise hjem. Han forklarer også at han har familie i Bergen. To koner og ti barn. Navnet er Osman Goma. Norske utlendingsmyndigheter og politi er uvitende om at mannen de har foran seg er på vill flukt fra politiet i Tyskland, og at han blir mistenkt for å være en av hovedmennene i en av Europas største mennesesmugler-ligaer. Asylsøknaden hans blir registrert på vanlig måte, og han kan etter hvert reise til Bergen og gjenforenes med familien.

Rene tilfeldigheter gjør at Goma blir innhentet av forhistorien. Utpå nyåret i 2001 taster en politibetjent inn Gomas navn og fødselsnummer på en datamaskin i Bergen. Det er en ren rutinekontroll av mannen, og fordi han er utlending og asylsøker blir det tatt en sjekk opp mot det splitter nye datasystemet SIS - Schengen Information System. Her ligger opplysninger om 1,2 millioner mennesker som er etterlyst ett eller annet sted i Europa: Illegale innvandrere, forbrytere, rømlinger, savnede personer. Søket på Gomas navn gir treff. Mannen er etterlyst. Noen dager seinere tikker en faks fra Tyskland inn på Bergen politikammer. Det er en utleveringsbegjæring fra retten i Leipzig for Osman Goma.

GOMA ANER INGENTING om at noe foregår før det banker på døren hans i leiligheten på Laksevåg ved 18-tiden torsdag 24. januar 2001. Han må vennligst bli med på politikammeret og bli der over natten.

Dagen etter ber politiadvokat Einar Råen om at 42-åringen varetektsfengsles i fire uker. Ifølge tyskerne har han personlig organisert transporten av 126 irakiske kurdere fra Italia til Tyskland. Selv nekter 42-åringen ethvert kjennskap til skipslasten i Italia.

Men politiadvokat Råen får medhold i Bergen forhørsrett. Dermed er kampen i gang om Gomas utlevering til Tyskland - en batalje som skal vare i nesten ett år, med runder både i lagmannsretten, høyesterett og langt inn Justisdepartementets gemakker.

Gomas advokat frykter at klienten skal bli dømt og utvist videre til Irak dersom tyskerne får kloa i ham. Det er et syn han får et visst gehør for. Goma hadde fått innvilget ett års midlertidig opphold i Norge før han ble arrestert, og advokaten står hardt på at det ikke er trygt for ham i hjemlandet.

Den juridiske krangelen ender med at Goma skal utleveres til Tyskland mot at tyskerne lover ikke å utvise ham. Etter ti måneder i varetekt blir Osman Goma hentet i Oslo av statsadvokat Steffen Barthel i Leipzig og tre tyske politifolk den 29. november 2001. I MARS I ÅR dømmer Landesgericht Leipzig den 40 år gamle gråhårede irakeren som politiet mener var ligaens områdesjef i de østlige delene av Tyskland til fengsel i fem år og elleve måneder for menneskesmugling. En 36 år gammel landsmann får fire år og tre måneder. Under rettsforhandlingene vil ingen av dem forklare seg. De sier de frykter bakmennene, at de er blitt truet på livet. Datteren til den 40 år gamle hovedmannen skal være omkommet på mystisk vis.

29-åringen som ble beordret ut av organisasjonen av sin far er mer snakkesalig. Han slipper med to års fengsel. I retten i Detmold blir fire andre menn i ligaen dømt til bøter og fengselsstraffer. 15. mai er det Osman Gomas tur. Straffen blir satt til to år og syv måneders fengsel. Retten legger vekt på at han gjennom organiseringen av «Sam»-seilasen har bidratt til umenneskelig og livsfarlig menneskesmugling.

I formildende retning nevner dommerne at Goma ble med i ligaen for å betale gjelden sin. Han får også ros for å ha hjulpet politiet i etterforskningen. Han er dessuten lenket til rullestolen etter en ryggoperasjon og har dårlig helse.

Straffen er til å leve med. Goma har allerede sittet så lenge i varetekt at dommen i praksis er sonet ferdig.

På forsommeren i år er Osman Goma tilbake hos sine to koner og sine ti barn i Bergen. Han er en fri mann. Nå må han bare krysse fingre og håpe på at han vil få permanent opphold hos familien i Norge.

For svært mange andre kurdere i Bergen og ellers i Europa er det helt andre problemer som opptar tankene. De er alene, de har fortsatt foreldre, koner og barn i Nord-Irak, og de lurer på hvordan de skal greie å samle familien igjen. De kan i alle fall trøste seg med en ting: Andre har helt sikkert for lengst tatt over arbeidsoppgavene som Osman Goma en gang utførte.

LES I MORGEN: PÅ MENNESKEJAKT I TYSKLAND.