Av Trude H. Drevland

byråd for helse og omsorg

Bergen Kommune

Det siste året har prostitusjonsbildet i Bergen endret seg, og det er de utenlandske kvinnene som dominerer markedet. Selv om en del av kvinnene er her mer eller mindre frivillig, er det åpenbart at trafikken er organisert av kriminelle nettverk.

Bergen kommune har gjennom Utekontakten i Bergen i nærmere to tiår jobbet systematisk oppsøkende i forhold til kvinner i prostitusjon. I tillegg finansierer Bergen kommune akuttovernatting for kvinner med rus— og prostitusjonserfaring gjennom Kirkens Bymisjon. I tråd med utviklingen møter kommunens ansatte stadig nye utfordringer knyttet til å forholde seg profesjonelt til kvinner som åpenbart har vært utsatt for menneskehandel. Man har lang erfaring i å samarbeide med andre etater, eksempelvis politi og helsevesen og de ulike etatene har hatt klare grenseoppganger mellom egen og andres roller. Dette har vært en forutsetning for en hensiktsmessig oppgaveløsning mellom etatene.

De spesielle problemstillingene knyttet til menneskehandel gir nye utfordringer. Prostitusjon er nå både et nasjonalt og internasjonalt anliggende som krever innsats fra mange hold. Lokalt i Bergen har dette bl.a. medført landets første (og hittil eneste) kommunale handlingsplan mot prostitusjon. Regjeringen er i ferd med å revidere handlingsplan mot menneskehandel. Politisk og administrativt samarbeider kommunen bredt med flere aktører.

Hjelpeapparatet har daglig kontakt med kvinner som er utsatt for trusler fra bakmenn. Truslene trenger ikke være rettet direkte mot dem selv, men mot familie i hjemlandet. De opplever i liten grad at de har reelle valg, selv om de er kjent med tilbudet om beskyttelse for ofre for menneskehandel som Norge gir. Det er dette som ligger i begrepet «fange bak en åpen dør». Trusselbildet kvinnene er fanget i, manglende beskyttelse fra myndigheter i eget hjemland og dessverre også noen ganger møtet med norske myndigheter, har gitt kvinnene negative erfaringer. De opplever ofte samtlige etater som kontrollmyndigheter, enten man representerer politi, immigrasjonsmyndigheter eller helse- og sosialvesen. Det er en lang vei å gå fra man møter kvinnene første gang til de våger å stole selv på hjelpeapparatet. Å komme i posisjon til den enkelte kvinne krever opparbeidelse av tillit over tid. Det krever dessuten en klar formidling av egen og andres roller.

De ulike kommunale og statlige etater er gitt ulike oppgaver i dette arbeidet. Det innebærer også at man har ulike roller. Den kommunale helse- og sosialtjenestens arbeid har fokus på den enkelte kvinne, hennes situasjon og på å yte praktisk hjelp samt formidle de ordninger som er etablert gjennom nasjonal handlingsplan mot menneskehandel. Immigrasjonsmyndighetene gjennom UDI er gitt særlige virkemidler i nasjonal handlingsplan gjennom bl.a. muligheter for beskyttelse. Politiet har fokus på det kriminelle nettverket og skal aktivt etterforske mistanke om menneskehandel. Skal man overhodet ha mulighet til å hjelpe det enkelte offer for menneskehandel samtidig som man lykkes i kampen mot denne formen for organisert kriminalitet, er det viktig med gjensidig forståelse og respekt for hverandres ansvar og roller. Det kommunale støtteapparatet kan, skal og vil ikke påta seg noen angiverrolle – da når aldri hjelpen vår frem til dem som trenger oss, og det er vår primæroppgave!