NAVN: Inge Tvedten

ALDER: 52

JOBBER MED: Seniorforsker på Christian Michelsens institutt (CMI), involvert i flere forskningsprosjekter om fattigdom i det sørlige Afrika.

– Du oppholder deg mye i Afrika?

– Ja, jeg har vært til sammen ni år i afrikanske land som Botswana, Angola, Namibia, og nå sist i Mosambik.

– Hva er det du forsker på?

– Det er først og fremst spørsmål knyttet til fattigdom. Akkurat nå handler det mest om overlevingsstrategier blant de fattigste. Blant annet er jeg med på et seksårsprosjekt finansiert av DFID (det britiske svaret på Norad) som følger opp Mosambiks fattigdomsstrategi. Vi går ned på lokalt nivå, og ser på konsekvensene både på landsbygden og i byene. Jeg har også jobbet sammen med økonomer og ingeniører som driver med slumoppgradering, og prøver å fortelle dem om hvordan folk overlever i slumstrøk og hvilke muligheter de har for å utnytte den bistanden som gis.

– Hvilke byer er det du studerer?

– Nå er det mest Mosambiks hovedstad Maputo. Men tidligere har jeg arbeidet mye i en by som heter Oshakati, på grensen mellom Namibia og Angola.

– Er forholdene de samme?

– Størrelsen er forskjellig. Men den ekstreme fattigdommen i slumstrøkene er felles. Et fellestrekk er også at kvinnene overtar mer og mer av styringen i de fattigste husholdene, mens de arbeidsløse mennene i økende grad blir marginalisert. Dette er spennende. Tradisjonelt har kvinnene i disse landene hatt en svært underdanig stilling. Men over halvparten av de husholdene jeg jobber med nå blir ledet av kvinner.

– Hva skyldes det?

– Menns status var før knyttet til eierskap til land og kveg og de hadde en viktig rolle som forsørger. Når de flytter til byene, og blir fattige og arbeidsløse, mister de den statusen. Kvinnene tjener penger gjennom den såkalte uformelle økonomien, og det er i stadig større grad de som forsørger familiene gjennom nettverk med andre kvinner.

– Dette er ny kunnskap?

– Ja, det som skjer på dette området er ganske nytt, både i disse landene og i Sør-Afrika. Utviklingsforskning domineres fortsatt av en tese om feminisering av fattigdom, altså at det er kvinnene som utgjør storparten av de aller fattigste. Men når vi går ned på mikronivå, er det interessant at dette bildet er mer komplisert. Kvinnene har en sterkere stilling enn man til nå har trodd, mens det er mennene som blir utstøtt. De er de aller fattigste og vandrer ofte fra hushold til hushold.

– Ser du også forskjell blant landene i området?

– Ja, det er også spennende. Mosambik er et fattig land med få ressurser. Men veksten har vært kraftig de siste ti årene, og andelen fattige i befolkningen er redusert fra 67 til 54 prosent. I Angola, som har mye mer ressurser, har makthaverne ikke hatt de samme insentivene til å drive en rettferdig økonomisk politikk. Der blomstrer korrupsjonen, men vi ser ikke den samme reduksjonen i fattigdom.

MAGNE GAASEMYR

FORSKER: Inge Tvedten forsker på spørsmål knyttet til fattigdom.