— I Norge er det ingen aktører som utfordrer bunnivået på priser. Kjedene har et for godt overblikk over markedet og kan holde seg på et behagelig prisnivå, sier Einar Steensnæs.

I går la han frem Matkjedeutvalgets rapport om styrkeforholdene i verdikjeden for mat.

Ved første øyenkast kan det se ut som om norske dagligvarebutikker kjemper en knallhard kamp om å gi deg billigst mulig varer i handlekurven.

Lavprisbutikkene står nemlig for 50,9 prosent av dagligvaremarkedet, med Rema 1000 og Kiwi i spissen. Men «norsk lavpris» er ikke det samme som internasjonal lavpris, mener Steensnæs.

Les BTs leder:

— Går vekk fra lavpriskamp

— Norske forbrukere har ikke tilgang til butikker med et begrenset vareutvalg til enda lavere priser enn det de tradisjonelle, norske lavprisbutikkene tilbyr, sier Steensnæs.

Innenfor handelsnæringen kalles førstnevnte butikker for harde lavpriskjeder («hard discount»), mens norske Rema 1000 og Kiwi er eksempler på myke lavpriskjeder («soft discount»).

De myke lavpriskjedene har større vareutvalg enn harde lavpriskjeder - som for eksempel Lidl - og må derfor ta seg bedre betalt for å få dekket inn kostnadene.

Ifølge Steensnæs er tendensen i Norge at de myke lavpriskjedene nå «snobber opp» og tar inn et bredere vareutvalg. De nærmer seg altså heller supermarkedene enn å kjempe hardt om å tilby forbrukerne de laveste prisene. Dette gjelder både Rema 1000 og Kiwi, men også Coop Extra, som BT skrev om i går.

Lang historie

Dagligvareanalytiker Geir Myklebust i Balanza forteller at lavprisaktørene siden den spede begynnelse har vært nødt til å utvide varesortimentet sitt.

På midten av 1970-tallet startet Stein Erik Hagen Rimi 500 som en hard lavpriskjede etter modell fra tyske Aldi. Navnet ble fort endret til Rimi 800, da 500 varer viste seg å være for lite.

Senere fulgte Odd Reitan etter med Rema 1000. Selv om navnet bestod, måtte også Reitan raskt øke antall varesorter utover de opprinnelige tusen. I 1991 ble Prix relansert som en lavpriskjede med 1500 varer. Også her har flere varer kommet til med årene.

— Vareutvalget er utvidet i takt med hva norske forbrukere har ønsket, forteller Myklebust.

Dagligvareanalytikeren mener Lidls fallitt viser at nisjen for superbillige lavpriskjeder er vanskelig å innta.

— De myke lavpriskjedene er såpass rimelige at det er vanskelig for harde lavpriskjeder å tilby tilstrekkelig lavere priser til at folk velger å gå dit når utvalget er så smalt.

Forsvarer dagligvarekjedene

Direktør Christine B. Meyer i Konkurransetilsynet vil gå nøye gjennom Matkjedeutvalgets rapport. Hun mener konkurransen i markedet fungerer greit.

— Sammenlignet med andre markeder er konkurransen relativt hard. Vi er mer bekymret for at vi har noen store produsenter. At kjedene har markedsmakt kan derfor fungere som et korrektiv, sier Meyer.

Den ferske konkurransedirektøren har likevel en klar formening om hva som er mest viktig for å sikre forbrukerne lave matvarepriser.

— Vi må se på etableringsbarrierene. Ved å slippe utenlandske kjeder til vil man få lavere priser og høyere mangfold, sier Meyer.

— Enkelte av tiltakene i rapporten kan virke hemmende for konkurransen, fremfor å fremme den, sier Meyer til E24.

Hun er kritisk til ideen om en felles prisportal.

— Konkurransetilsynet har jobbet hardt for å hindre priskoordinering mellom matkjedene. En felles prisportal, hvor kjedene oppgir detaljer i «real time», kan nettopp kan gi grunnlag for et slikt prissamarbeid, sier hun.

Hva synes du om matvareprisene i Norge? Fyr løs i kommentarfeltet under!