I april 1957 pløyde for første gang en ferge vannskorpen mellom Klokkarvik, Lerøy, Bjelkarøy og Hjellestad. Siden den gang har flere ferger trafikkert sundsokningenes farvann. I 1967, ti år etter at fergestrekningen kom i drift, ble «Fjordgar» bygget ved Haltøy verksted i Ulsteinvik, men det var ikke før i 1990 at den kom til Sotra.

Med plass til ni biler og 62 passasjerer er det trangt om plassen. Under dekk banker fergens hjerte, Callesen-motoren — en danskættet 40 års jubilant med fire sylinder og 320 hestekrefter.

På én betingelse

Åtte minutter etter at fergen har forlatt Hjellestad kai, åpner «Fjordgar» metallgapet sitt, og turens første stopp, Bjelkarøy, kommer i sikte. Her får karakteristiske duften av saltvann, metall og motorolje selskap av en noe mer sammensatt lukt. Hver torsdag blir nemlig bossbilen med til Bjelkarøy og Lerøy for å hente øyboernes avfall. På veien videre til Lerøy må fergen gjennom sund så grunne at selv krabbene må bøye seg. Fergen venter noen minutter ved kai, bossbilen skal komme tilbake fra sin runde på land.

På Lerøy kai venter tre av fergens faste brukere. Siv Ekren, Inger-Helen Jakobsen og Anita Melkevik jobber som hjemmehjelpere. Torsdag er de på besøk hos eldre på Lerøy. De tre er ikke bekymret for turen.

— Jeg er vel mest bekymret for å måtte rygge inn på fergen jeg, sier Ekren og ler.

De tre kunne godt tenkt seg en større ferge, men bare på én betingelse:

— Den måtte hatt samme mannskapet om bord! Vi kjenner dem godt og de skal ha mye av æren for at vi liker å ta fergen, sier Jakobsen.

Oppussing, vi?

Bossbilen er igjen på dekk, og fergen setter kursen mot siste stopp på runden, Klokkarvik.

Rundt tusenårsskiftet fant Sjøfartsdirektoratet at «Fjordgar» ikke var tilstrekkelig utrustet i forhold til deres risikovurdering av den trafikkerte strekningen. Det ble da krevd ny ferge eller sikkerhetsmessige oppjusteringer. Etter mye frem og tilbake lukket samferdselsdepartementet pengesekken, og planene om ny ferge ble lagt på is. Med et nytt og mer avansert radarsystem passerer fergen nå akkurat kravene fra Sjøfartsdirektoratet.

— Vi står nok ikke først i rekken for oppussinger. Det ser du jo på fergen. Forhåpentligvis ikke på mannskapet, sier kaptein Knut Magne Høyland og ler. Han har ført ferge her siden 70-tallet. I dag har han vakt sammen med maskinsjef og billettør Bjørn-Helge Kjerrgård.

Moderne teknologi ikke nok

«Fjordgar» har igjen vendt baugen mot Hjellestad og kaptein Høyland geleider oss gjennom kronglete passasjer, riktignok går det meste nå for tiden på autopilot.

— Vi har mye bedre hjelpemidler nå, jeg bruker autopiloten som utgangspunkt, så korrigerer jeg manuelt underveis, sier kapteinen.

Oppunder styrehusets falmede tak henger gamle ruller med sjøkart. På veggen henger et svart telefonrør av den eldre typen, og ved siden av skjermen med moderne kart- og navigasjonssystem strekker et gammelt standardkompass seg ned fra taket. Her lever nytt og gammelt side om side.

Men når Høyland skal legge til kai er det de gamle motorspakene som tas i bruk. Callesen-motoren svarer umiddelbart og etter et lite dump, har Fjordgar igjen lagt seg til kai på Hjellestad.

U-SVING: Med det som på bilspråket ville blitt kalt en håndbrekksladd svinger kaptein Knut Magne Høyland M/F «Fjordgar» elegant inn til kai på Klokkarvik. Dette har han gjort siden 70-tallet.
FLIKKING OG FIKSING: Kommentarene hagler spøkefullt når maskinsjef og billettør, Bjørn-Helge Kjerrgård, går akrobatisk til verks for å flikke på den gamle traseen på Lerøy kai. Det der klarer du ikke om et par år! spøker passasjer Siv Ekren (andre f. h).
KURERER GRUFF: «Takk for kaffen! Hilsen øyfolket» står det på den lille bøssen i salong-en. Her kan trøtte passasjerer få seg en sort oppkvikker.
STØRRELSEN TELLER?: M/F «Fjordgar» er ikke stor av vekst, men er viktig for lokalbefolkningen. I påvente av broforbindelse er fergen øyfolkets eneste fastlandsforbindelse.
FERGEN SKAL FREM: Storm er det jo hvert år, sier Knut Magne Høyland fra styrehuset. Han kan bare huske en gang fergen ikke har kunnet legge til på Klokkarvik på grunn av kraftig sjø.